– Ryggsekken til Anna er tung, men tunge sekker må også bæres, derfor er ikke dette noe stakkars meg. Men hvis jeg kan hjelpe noen med å bære sekken med mine tekster, er jo det topp, sier Anna Lundquist Langen.
20. januar blir en spennende dato for visekunstneren. Da skal hun ha plateslipp med egne sanger og melodier. Dette er et stort prosjekt der Anna gir ut 12 egenskrevne låter. Hver låt er koblet opp mot kunstnere, som har tolket Anna sine tekster.
Anna sier det har vært en spennende prosess når kunstnerne har kommet med kunstverket for den teksten de har tolket. Noen tekster er mer åpenlyst hva de handler om enn andre.
Låtene er ute på streamingtjenester allerede, men nå kommer CD-platen og kunstboka. Under plateslippet blir det også kunstutstilling. All kunsten som er laget til låtene skal stilles ut i Gropa på Storstuggu.
Tredelt
Anna sitt prosjekt er tredelt. Hun har holdt på med musikk stort sett hele livet, men da hun passerte 40 bestemte hun seg for at nå skulle det være slutt på å gjemme seg vekk. Nå skulle hun frem med sine egne sanger, hun hadde stort sett spilt coverlåter tidligere.
– Prosjektet er knyttet mot åpenhet om psykisk helse Vi skal ha mer åpenhet om det, men vi skal heller ikke dyrke årsaken til at det er slik. Dyrking gjør vi i grønnsakshagen, sier Anna Lundquist Langen. Hun legger til at dette er et veldig viktig tema som står henne nær. Dersom hennes historie kan hjelpe noen, og at det faktisk går an å få til noe av drømmene sine selv om veien har vært humpete. Dersom hennes sanger eller historie kan hjelpe noen så er hun fornøyd.
Selv om veien ofte er humpete, synes Anna at man må begynne å se mennesket. Ikke bare diagnostikk eller traumer.
– Skal vi på holde på med det hele tiden, så blir vi stort sett vår egen traume til slutt. Det er noe med det og bare se mennesket, og kanskje finne på noe annet i tillegg enn de 45 minuttene rundt et bord med en pakke Kleenex på bordet. Bruk de ressursene vi har, som inn på tunet, musikkterapi og utendørs terapi osv. Ofte når vi kjøper oss en rosebusk er vi mye flinkere til å finne hvilken plassering den skal ha, hvilket sollys og hvilken retning den skal stå enn at vi spør mennesket hva du vil og trenger, sier Anna.
Fulgte drømmen
Til slutt valgte Anna å følge drømmen sin. Men det har kostet i forhold til å bare hoppe uti det. Men hun har fulgt den, og det ser ut til at hun kommer i mål. Det er litt med det og ikke gjemme seg vekk da. Det er noe med å sette folk på rett plass, så blomstrer de.
– Noen av tekstene mine går direkte på psykisk helse. Jeg har skrevet en tekst om tolleransevinduet, og da kan folk spørre om hvorfor jeg vet så mye om det, for det er jo et faguttrykk. Men da vil jeg fortelle dem at jeg har 20 års erfaring på feil side av læreplanen, sier Anna. Hun legger til at for å få folk ut av psykiatriboblen sin, så er det noe med det at vi må tillpasse et opplegg som den enkelte personen klarer. Det er unødvendig å sette en person med overgrepsbakgrunn på et sykehjem der en del av jobben er stell av brukerne. Da blir du ikke der lenge. Det er noe med å sette riktig person på riktig plass, og spørre hva de kan og ikke bare se traumene. Det er mye bra i systemet, men det er mye som er dårlig også.
For tiden har Anna mange sommerfugler i magen, for det er mye som skal på plass før releasedagen. Men etter at hun fulgte drømmen sin er hun blitt tryggere på seg selv.
– Du blir sterk av å følge drømmen din, da går du ut av mange soner og du lærer mens du går, sier hun.
Sterkere person
Anna tror at man absolutt kommer ut som en sterkere person. Man må hoppe over så mange soner av seg selv, man blir sterkere for hver gang man trør den veien. Man kan plumpe ut i bekken noen ganger, men det gjør man ellers i livet også. Man lærer av å falle ned en tur også.
– Når man er innlagt er det ikke noe ettervern. Du kom ut med en plastpose full av medisin som kunne ha tatt livet av flere personer. Personene i systemet prøver å hjelpe så godt de kan, men det er systemet som ikke fungerer. Du havner fort tilbake igjen. Det er klart at når du har vært innlagt, så må det være et ettervern som passer på deg. Dersom du ikke har noen rundt deg deg, så havner du fort tilbake igjen. Når man ser tilbake er det ikke ok. Dersom jeg hadde fått riktig og tilrettelagt behandling fra starten av, så kunne sykdomsløpet ha vært litt annerledes. Dersom vi hadde brukt midler på å sett folk på riktig plass i arbeidstrening, hadde vi spart mye penger og resusjer tror jeg. Det er mye bedre enn å sette pasienter på uføregrad og medisinere unødvendig. Men igjen, det handler om å se menneske og tilpasse etter behov. Det må vi snart ta lærdom av. Men er det nødvendig med medisinering og en uføregrad, skal dette selvsagt gjøres. Man skal være forsiktig med å tenke at personen «bare går hjemme» og er lat. Gå heller bort og spør så får du kanskje et annet svar. Kanskje er det en grunn til det er slik, sier Anna.
