Leserinnlegg

Nasjonale prøver og høstjakta

av

Kronikk av Ragnhild Sperstad Lyng, Bjørn Rist og Erik Stene.

Hvorfor har vi skole i Norge? Spørsmålet kan virke merkelig, men merkelige spørsmål er ikke nødvendigvis dumme.

Svaret på spørsmålet har variert noe gjennom norsk skolehistorie, men vi kan nok enes om to overordnede svar på spørsmålet: I Norge har vi skole for at enkeltindividet skal kunne leve et best mulig liv, og fordi vi vil videreutvikle et demokratisk samfunn til det beste for alle. Så kan vi jo diskutere hva dette krever av norsk skole, men vi kommer ikke utenom at det å kunne lese/skrive og regne er svært viktige ferdigheter. Det er viktig for å lære i alle fag, for å kunne leve et godt liv – og for å sikre at alle elever blir borgere som kan ta selvstendige og kritiske valg innenfor demokratiets rammer. Vi må kunne lese en reklametekst uten å bli lurt, vi må kunne gjøre et overslag av hva varene i handlevogna vil koste, vi må kunne vurdere om det er nok penger på kontoen, og vi må kunne lese og forstå en engelsk bruksanvisning når vi skal få i gang den nye TV-en. I tillegg er det vesentlig at norsk skolepolitikk baserer seg på kjennskap til tilstanden slik den er; og i den forbindelse er det avgjørende med gode data. Ingen skal øve på de grunnleggende ferdighetene for å sikre skolen en god rangering. Elevene øver seg på de grunnleggende ferdighetene for å sikre egen livskvalitet og fremtid.

Vi kan sammenligne tiden i skolen med en reise. Noe er planlagt, annet ikke. Både det planlagte, og det ikke-planlagte gir verdifull ballast. Lærerne skal planlegge reisen sammen med elevene, både i kjent og ukjent terreng. Det er særlig viktig å planlegge godt når terrenget er nytt og ukjent. Da blir det spesielt viktig med trygge og støttende lærere og andre voksne i skolen som er reisevante og som vet at man både kan trenge ekstra sokker, gnagsårplaster og ei brødskive i reserve. Kanskje trengs også en pause, og at noen bærer sekken for eleven et lite stykke. Like viktig er det at læreren og de voksne oppfordrer og utfordrer, slik at elevene trenes i å holde ut, eller gjennomfører noe som er vanskelig eller kjedelig, noe som også er en side ved læring. Lærere skal trene sine elever til å bli turvante – og selvstendige. Hvis døra skal åpnes mot verden og framtida må elevene bli selvgående – og i stand til å navigere selv.

Nasjonale prøver er et stopp-punkt på turen for å granske terrenget, og ta opp kartet for å studere hvor man er. Dette stopp-punktet gir rom for refleksjon over reisen som er lagt bak – og tanker om turen som ligger framover.

Vi vet dessverre at mange barn og unge har vondt i magen når de står opp for å gå på skolen; ikke bare når det er tid for nasjonale prøver. Noen gruer seg faktisk hver dag, andre til kroppsøvingstimene og eller matematikktimene. Det betyr ikke at vi skal legge ned norsk skole, eller fjerne fag enkeltelever opplever som ubehagelige. Det sentrale vil være at skolen møter den enkelte elev med klokskap og oppriktig omsorg. Det er skolen som skal sørge for at ingen elever har vondt i magen for det som skjer i skolens regi.

Og da er vi inne på et kjernepunkt knyttet til nasjonale prøver. Hvis skolen kommuniserer at nasjonale prøver er laget for å rangere skoler, eller for å måle eleven for å kunne sette karakterer, så undergraver det intensjonene bak de nasjonale prøvene. Nasjonale prøver er utviklet for å tilpasse opplæringen best mulig til enkelteleven, for å sikre at skolen kan vurdere om egen opplæring er så god som vi ønsker, og som grunnlag for sentral politikkutforming. Selv om noe kan måles, så betyr ikke det at det er uvesentlig.

Det snakkes mye om testregimet i norsk skole. Det kan i den forbindelse være greit å vise til noen fakta. Elevenes tidsbruk knyttet til nasjonale prøver er 11 timer på 10 år; elleve timer fordelt på ti år. Samtidig vet vi at mange skoler, på eget initiativ, benytter svært mange andre tester; mange helt ukritisk. Vi har så langt ikke registrert at det kritiske fokuset har pekt på de lokalt initierte prøvene. Det kunne være nyttig at forskningsmiljøene ser nærmere på disse også.

Like sikkert som høstjakta kommer hvert år, er det at forskere uttaler seg kritisk til nasjonale prøver. En kritisk tilnærming til statlig politikk er alltid velkommen, men da må man legge til grunn hva nasjonale prøver faktisk er. Det blir ikke færre elever som gruer seg til nasjonale prøver ved at man svartmaler prøvene uten å skjele til årsaken til at vi har disse. Nasjonale prøver er ikke i seg selv en stressfaktor, men også nasjonale prøver kan bli brukt feil – eksempelvis til rangering. Brukt riktig er dette viktige bidrag i arbeidet for å sikre en best mulig skole for alle barn og unge.

Seniorrådgiver Ragnhild Sperstad Lyng, Seniorrådgiver Bjørn Rist og Oppvekst- og velferdsdirektør Erik Stene.

I helga skal vi på restaurant!

av

Leserinnlegg av Isak V Busch

Vi går nå inn i en periode som tradisjonelt er svært viktig for reiselivsrelatert næring i kommunen vår. Når jeg sier reiselivsrelatert næring mener jeg hoteller, restauranter, butikker, barer, kafeer og alle andre som i en eller annen form selger varer og tjenester til tilreisende. Og de er det mange av. Svært mange familier i hele regionen vår er avhengig av arbeidsplassene dette gir. I år blir ikke julebordsesongen og julehandelen den samme som før. Jeg hører også flere eksperter spå at netthandelen kommer til å nå nye høyder. 

Det er vanskelig å si noe om fremtiden i annerledesåret 2020, men ut ifra det vi vet her og nå ser det ut til at vi er på vei ned i en bølgedal for deler av næringslivet igjen. Med de siste ukers utvikling i smittespredning og endinger i reiseråd ser vi igjen at de reiselivsrelaterte virksomhetene får det tøft. Det er de som driver med reiselivsrelatert virksomhet som har blitt rammet hardest av nedstemning og restriksjoner tidligere, og etter en god sommersesong frykter jeg nå at en ny runde med permitteringer kan være like rundt hjørnet.

Vi er så heldige som bor i et land som har muskler til å rulle ut de støtteordningene og tiltakspakkene vi har sett til nå. Men så er det også slik at noen av de funker bedre enn andre. Vi ser også at de statlige kompensasjonsordningene ikke klarer å fange opp alt av inntektsbortfall, og i bransjer som allerede er preget av marginal fortjeneste kan selv et lite inntektsbortfall bety røde tall.  Det betyr at arbeidsplasser i vår region står i reell fare for å forsvinne og familier kan miste sin inntekt. 

Som enkeltmennesker kan vi faktisk gjøre noe med dette, gjennom å være ekstra bevisst hvordan vi bruker pengene våre for en stund. Nå er det tid for julehandel, og i 2019 estimerte SSB at hver enkelt nordmann i snitt brukte omtrent 10 700 på julen (mat, gaver og alt inkludert). Det er helt vilt mye penger! Dersom hver og en av oss bestreber oss ekstra på å bruke disse pengene lokalt i år, vil det bety enormt mye for flere som har et tungt år bak seg, og kanskje en enda tyngre vinter foran seg. 

I helga skal vi så smått starte med julegavehandelen i min familie, og jeg skal ta med min kone på restaurant! Både fordi hun fortjener det, men også fordi jeg gjerne vil ha restauranter å besøke og butikker å handle i også i 2021. Kanskje vi til og med skal koste på oss ei hotellovernatting i egen kommune i løpet av vinteren også? 

Isak V Busch, ordfører i Røros kommune

I alvorets time må vi stå sammen

av

Kronikk av Abid Q. Raja

Vi har blitt vant til en debatt om gjenåpning. Hva er det som står for tur, og når? Hva skal vi prioritere? Den debatten må vi legge på is, nå er det alvor og jeg har en klar beskjed til hele min sektor: nå må vi holde sammen. Oppfordringen om å holde seg hjemme er et slag for kultursektoren, men det viktigste grepet vi kan ta som samfunn. Vi skal fortsatt ha kulturtilbud, men innenfor de nye rammene.

Vi har hatt pandemien over oss lenge. Siden mars har den lagt begrensninger på kultur, frivillighet og idrett, og vi er blitt vant til å se på fotball foran nesten tomme tribuner, vi klarer å holde et sete imellom oss på konsert, teater og kino. Vi har fått det til, og det er svært få smittetilfeller som kan spores tilbake til kulturarrangementer. Heldigvis! Kultursektoren fortjener en stor takk for ansvarligheten som er vist under og etter arrangement. Samtidig ser vi at smittesituasjonen totalt sett betyr at vi må holde oss mer hjemme og omgås færrest mulig, for å stoppe smitten og lette arbeidet med smittesporing. Dessverre er ikke dette en pandemi som følger et gitt forløp, eller ser ut til å belønne oss for å være kreative rundt gjennomføring av arrangementer. Den rammer hardt og eksponentielt, og det eneste vi vet med sikkerhet at fungerer, er å holde avstand til andre.

Smittesituasjonen i Norge er svært alvorlig. Som samfunn står vi midt i en av vår tids store prøvelser, men som statsministeren sa på regjeringens pressekonferanse i dag: «Sammen kan vi snu den skumle utviklingen i smittetallene». Nå må hver og en av oss ta ansvar. Både for oss selv og andre. Det betyr at vi i en tid fremover må gjøre kloke vurderinger når vi bestemmer oss for hvilke aktiviteter vi deltar i, hvor vi beveger oss og hvem vi er med. Vi må forstå at dette ikke kun handler om en selv, men om oss. Det er mange som kommer fra det å bli smittet uten varige mén, men når situasjonen i samfunnet er som den er nå, handler det om solidaritet, medfølelse og ansvar for alle dem i samfunnet vårt som ikke tåler å bli smittet av koronaviruset. De er også oss, de er vi. Nå er det alvor, og det gjelder oss alle sammen.

For kultursektoren vil dagens oppfordringer få utslag, helt åpenbart, og det er en stor bekymring for meg. Kultur, idrett og frivillighet måtte stenge ned da pandemien kom til landet vårt, og er noen av samfunnsområdene som fortsatt har det tungt, uforutsigbart og veldig vanskelig i en tid der deres hovedgeskjeft, det å skape opplevelser for andre, kun kan foregå med strenge smittevernrutiner. Samtidig er vi i en helt annen situasjon nå enn vi var i for bare noen få måneder siden, vi har flere kraftfulle ordninger på plass som kan bidra til noe større grad av forutsigbarhet og trygghet for hele kulturlivet. Kompensasjonsordningene for kultur, frivillighet og idrett gjelder ut året, og stimuleringsordningen for kultur tar høyde for at arrangementer som har fått tilskudd likevel ikke lar seg gjennomføre som planlagt. La meg være helt tydelig på at regjeringen vil gjøre som vi har gjort under hele pandemiens varighet: følge godt med, lytte til sektoren og gjøre nødvendige tilpasninger for å hjelpe flest mulig gjennom krisen.

Det som er viktig nå er at vi ikke fokuserer på å se muligheter for å åpne mer enn hva helsemyndighetene oppfordrer til, eller å sette den ene opp mot den andre. Dette er ikke tiden for å peke på andre og hevde at man er forskjellsbehandlet. Selvsagt skal vi debattere hvordan vi møter pandemien, men nå er det meget viktig at vi kommer sammen i ønsket om å begrense smitten der vi bor og lever. Vi står i den mest alvorlige dugnaden mange av oss noensinne har stått i, og forhåpentligvis den siste vi trenger å stå i av denne sorten. Men det er nå vi må vise karakterstyrke, det er nå festtalene om samfunnets styrke og hva vi er laget av, må komme til uttrykk gjennom faktisk handling. Da er mitt ønske, og min oppfordring til kultursektoren og til deg som publikum at vi står sammen, gjennomfører dugnaden og holder ut. Det blir tungt, det er allerede vanskelig, men jeg tror og håper at det blir lettere hvis vi gjør det sammen – i solidaritet med hverandre. Jeg håper krafttaket vi nå må ta blir kortest mulig, men det er det den enkelte som kan bidra til. Jo flinkere vi er, desto mer kan vi presse smittetallene nedover, og gradvis fortsette veien tilbake mot normalisering.

Dersom alle følger disse reglene, så unngår vi en situasjon hvor vi vil måtte stenge ned ytterligere. 200 i saler med fastmonterte seter gjelder fortsatt, og i går var jeg på premieren av West Side Story på Chateau Neuf. Straks forestillingen var over ble publikum bedt om å bli sittende, og salen ble tømt én rad av gangen. Rundt omkring i landet gjennomføres arrangementer under ansvarlig ledelse, og med et ansvarlig publikum. Mitt ønske er at vi fortsetter med disse gode rutinene, og at kulturlivet fortsetter å gå foran med å vise hvordan man kan kombinere strengt smittevern med kulturopplevelser på ansvarlig vis. Derfor ligger det fast, mitt aktive grep om å dreie de økonomiske krisepakkene til kulturlivet over fra å kompensere det som aldri ble noe av, til å stimulere til faktiske arrangement og skape opplevelser for andre. Jeg står ved stimuleringsordningen for kulturlivet, slik at enda flere skal ha muligheten til å vurdere om og hvordan man kan gjennomføre sitt arrangement, fremfor å avlyse. Vi skal tilbake. Vi trenger kulturen og kulturen trenger oss. Men skal vi komme dit, må vi holde ut og holde sammen. Det er nå det gjelder.

Ikke steng igjen!

av

Leserinnlegg av Mina Gerhardsen, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Eldre med demens har vært og er fortsatt rammet sterkt av korona. Sykehjemspasienter står for halvparten av dødsfallene, men mange har også opplevd tunge konsekvenser av nedstengning, isolasjon og bortfall av tilbud. Vi håpet lenge at epidemien var slått tilbake, men fryktet det vi nå ser, at smitten øker igjen. Nå står norske kommuner overfor valg som har stor betydning for liv, død og livskvaliteten til syke eldre og deres pårørende. I denne situasjonen ber vi om at beslutningstakerne lytter til de som er nærmest berørt.

Mina Gerhardsen er generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Foto: John Trygve Tollefsen / Nasjonalforeningen for folkehelsen

Nasjonalforeningen for folkehelsen er pasientorganisasjon for personer med demens og deres pårørende. Tidligere i høst gjennomførte vi en spørreundersøkelse om erfaringene pårørende til demenssyke hadde med de første månedene med korona. Svarene viste at alt for mange hjemmeboende med demens hadde mistet helse- og omsorgstjenester de er avhengige av. Enda flere hadde opplevd å bli atskilt fra sine kjære på grunn av stenging av sykehjem.

Det er ikke lett å få innvilget en sykehjemsplass, en dagsenterplass eller en tjeneste i hjemmet. De som mottar disse tjenestene har ofte ventet lenge samtidig med at demenssykdommen til den som har behov for økt omsorgsnivå blir mer alvorlig og både de og deres pårørende er slitne. Når tjenestene faller bort, blir det en stor ekstra belastning.

Over halvparten av de pårørende i vår spørreundersøkelse opplevde økt belastning. 20 prosent sier de opplevde en sterk økning i belastning, mens drøyt 30 prosent opplevde “litt økning” i belastning. Situasjonen har rammet de som har demens enda verre. Nærmere 80 prosent av de pårørende mener at situasjonen har påvirket demenssykdommen negativt, og hele 38 prosent mener det har hatt en sterkt negativ påvirkning for den som har demens.

Vi vet nok om hvordan korona har påvirket demenssyke og deres familier de første månedene av epidemien. Når vi nå er inne i en ny bølge av pandemien, med økt smittetrykk, er vår innstendige oppfordring: Ikke avlys tjenestene til hjemmeboende igjen, og ikke stopp familier i å ha kontakt med sine kjære på sykehjem.

Alle har forståelse for at det er behov for å ha en rekke tiltak for å beskytte syke og gamle mot smitte, men med tilstrekkelig kompetent personell og smittevernutstyr og tilpasning til den enkelte, er det mulig å opprettholde nødvendige helsetjenester til våre mest sårbare grupper.

Som en av de pårørende sa om sin mor: Hun tåler ikke en stenging til!

Leserinnlegg om boligområder

av

Leserinnlegg av Rob Veldhuis

Når ordføreren fikk følgende spørsmål i et intervju med Arbeidets Rett: ‘Kan det nå være aktuelt med ekspropriasjon?’ Og svarer: ‘Ja, det kan absolutt være aktuelt’ .

Da er det tydelig for meg at svaret jeg fikk i planutvalg 6. februar vedrørende ‘ekspropriering’ ikke står ved lag lenger.

I møtet ble reguleringsplan for Amneushagan behandlet. Planen var et initiativ fra Røros Hotell, de ønsket å regulere området til bygging av både fritidsboliger og boliger. Kommunedirektøren innstilte til 100% boliger. Jeg fremmed et endringsforslag som gikk på å regulere området til både boliger og fritidsboliger slik at hotellet kunne å opprettholde eller helst utvide næringsgrunnlaget sitt. Dessverre ble forslaget nedstemt og resten av planutvalget ønsket at området kun skulle reguleres til boligformål. Som førte til at reguleringsplanen ble trukket av hotellet med stillstand og ingen aktivitet i området som konsekvens. Manglede politisk vilje til å bruke mulighetsrommet for å få til sentrumsnære boliger er dermed ei fakta. Ekspropriering er neppe svaret når en ikke får viljen sin!

Som jeg også gå uttrykk for i møte mener jeg er det urimelig å ‘lempe over’ oppgaven for å tilrette legge for boliger til en næringslivsaktør som ønsker å opprettholde eller helst utvide næringsgrunnlaget sitt. 

Faktumet at Røros Kommune nesten er ‘tomt’ for sentrumsnære boligtomter er ikke et argument i saken, mener jeg, men en konsekvens av en ensidig boligpolitikk over lang tid. Gjennom årene ble en god del private forslag til regulering fraråd eller har til og med fått avslag. Det virker som om Røros Tomteselskap sine arealer skulle selges og der skulle boligbygging på Røros foregår, punktum. Dette må endres. Til enhver tid bør tilflyttere og innbyggere som ønske å bygge seg en bolig får tilgang til et mangfoldig og attraktivt utvalg av tomter. Derfor må vi åpner opp for flere private initiativer og forslag. Politikere og private grunneiere bør stå sammen i en slags boligdugnad eller fellesinnsats for å oppnå befolkningsvekst. Og betegnelsen ‘sentrumsnært’ er veldig subjektiv spør du meg, den må redefineres.

Tilflytting og befolkningsvekst kan ikke vedtas, det er organiske prosesser som gjør at folk bosetter seg, og det gjør de hvor de synes de kan leve livet sitt best. Da er tilrettelegging i form av et mangfoldig tilbud av tomter det står på. Ekspropriasjon er definitivt ikke en vei å gå og vil skade omdømme til kommunen kraftig, noe som i hvert fall ikke bidra til å få opp folketallet! 

Tomtemangel på Røros

av

Leserinnlegg av Bjørn Salvesen

1) Man bør ha politisk mot til å se på golfbanen  som et fremtidig tomteområde. Dette er et stort, sentrumsnært og solrikt areal som vil dekke tomtebehovet i mange mange år framover med sykkelavstand for både barn og voksne til de fleste tilbud. En av de to nye barnehagene kan også bli bygd på toppen av dette området. Jeg har stor respekt for golfentusiastene som har skapt et unikt tilbud her oppe på fjellet, men samfunnsinteresser må noen ganger settes opp mot en gruppes egeninteresser. Når arealet ble regulert til golfbane i sin tid, så man nok ikke dagens prekære tomtebehov komme.

2) Det er pr. idag mer enn 140 boenheter i det historiske sentrum som er fritidsboliger, og tallet stiger raskt. Noen er ulovlige ut i fra boplikten, men de fleste er faktisk lovlige pga unntak fra boplikten ved arv. Dette unntaket kan kommunestyret fjerne ut i fra samme tankegang som nevnt over; samfunsnytte ved å opprettholde er levende sentrum kontra noen få menneskers egennytte ved å ha et feriehus i sentrum. Regelverket må også ha en systematisk lovlighetskontroll fra kommunens side, noe som ikke er tilfelle i dag. Et vedtak vil forøvrig ikke ha tilbakevirkende kraft. Presset på tomter vil lette hvis flere hus i sentrum ble tilgjengelige som helårsboliger.

3) Det er fremdeles et ubenyttet potensial for tomter ved fortetting i eksisterende sentrumsnære boligområder. Ubebygde svært sentrumsnære arealer må ikke frigis til fritidsboliger, eksempelvis arealet mellom Røros Hotell og Fjellheimen. Hva som defineres som sentrumsnært i den forbindelse må også utvides, eksempelvis til nedre Pinsti og Hånesåsen.

4) Det er tomter tilgjengelige i både Glåmos (spesielt) og Brekken, men interessen er dessverre liten. Etter den nylige skoledebatten bør disse mulighetene promoteres bedre. Det er jevn interesse for å bygge i Galåen som ikke har skole, private planforslag her bør imøtekommes så langt det er mulig.

Den pågående arealplanen for Røros sentrum, som ikke må forveksles med Sentrumsplanen, bør offensivt ta opp i seg alle potensielle tomtearealer for å tilfredsstille fremtidig tilflytting som vi sårt trenger. Trenden de siste tiår er et relativt stabilt folketall i kommunen, men med innflytting fra bygdene til randsonen rundt Bergstaden, og utflytting fra det historiske sentrum til den samme randsonen. Begge disse trendene må snus.

Bjørn Salvesen 

Røros kommune nest verst i Naturkampen

av

Leserinnlegg av Hanne Feragen

Røros kommune utarbeider nå planstrategi for valgperioden 2019-2023, det vil si at det vedtas en plan for hvilke strategier kommunen skal ha. I første høringsrunde sendte Miljøpartiet de grønne et høringssvar om at vi anbefaler at kommunen utarbeider en handlingsplan for naturmangfold – eventuelt i følge med en strategi for naturmangfold eller klima- og miljøstrategien.

Det falt ikke i god matjord, og disse nye strategiene er foreslått:

– mangfolds- og inkluderingsstrategi,

– oppvekst- og utdanningsstrategi,

– helse- og omsorgsstrategi,

– transportstrategi.

Selv om FNs bærekraftsmål skal inngå i kommunens alle fremtidige planer og vedtak, er det likevel fare for at tolkningen av hva som defineres som «bærekraftig» ikke går i naturens favør. Derfor mener fremdeles Miljøpartiet de grønne at Røros kommune må utarbeide en handlingsplan for naturmangfold.

Røros kommune har ikke søkt penger fra Miljødirektatet om delfinansiering for å utarbeide en kommunedelplan for naturmangfold, verken i forrige eller årets utlysning.

Den største trusselen mot naturmangfold er arealendringer, der biotopene til dyr, planter og sopp ødelegges eller endres. Kommunene har gjennom sin arealforvaltning det største ansvaret for å ta vare på naturmangfoldet i Norge.

En handlingsplan for naturmangfold er basert på konsekvensutredninger, der naturen og naturverdien er kartlagt og kategorisert. Konsekvensen blir at det er vanskeligere å få tillatelse til å bygge ned sjelden og sårbar natur enn vanlig natur.

Selv om Klima- og miljøplanen for Røros blir revidert i 2022 og vil inkludere naturmangfold, mener vi i De grønne at naturkrisen haster, og at kartleggingen av natur og naturmangfold må starte så fort som mulig.

Naturen og matjorda dispenseres bort, bit for bit i hele Norge, og aller mest i Trøndelag. At naturen stadig blir taperen i kommunale arealsaker kan man tydelig se av Naturkampen, en rapport som ble publisert 28. oktober av Sabima, paraplyorganisasjonen for biologiske foreninger. Rapporten rangerer norske kommuner etter hvor bra eller dårlig de tar vare på naturen og matjorda. https://naturkampen.sabima.no.

Røros kommune er nest verst av alle kommunene i Norge, og aller verst av kommunene i Trøndelag. Bak jumboplassen på 355 av 356 kan den manglende rapporteringen i KOSTRA være synderen, men det som klart går frem er at det også syndes på ødeleggelse av myr og bygging på jordbruksjord.

Ifølge Naturkampen har ikke Røros kommune et mål om arealnøytralitet, som er det viktigste grepet for å ta vare på natur og matjord.

For å vite hvordan man skal forvalte natur, penger eller annet, må man ha kunnskap og tall å forholde seg til. Om for eksempel en kommune ikke rapporterer i en pandemi-situasjon, har ikke forvaltningen noe beslutningsgrunnlag. Det samme gjelder i en naturmangfoldskrise. Vi kan ikke sjanse på at det går bra å bygge ned noen kvadratmeter når vi ikke vet viktigheten av disse kvadratmetrene for naturmangfoldet.

Trøndelag fylkeskommune kan være en sikkerhetsventil dersom Røros kommune ikke prioriterer naturen høyt nok. I utkastet til Regional plan for areal (RPA) for Trøndelag 2021-2030 står følgende:

«Naturmangfold og friluftsområder.

I retningslinjene oppfordres kommunene til kartlegging og verdsetting av naturmangfold og friluftslivsområder. Mange kommuner har allerede gode kunnskapsgrunnlag på disse temaene og for disse vil ikke retningslinjene i RPA ha konsekvenser. For de kommunene som ikke har kartlagt slike verdier ennå, vil retningslinjene i RPA bidra til positive konsekvenser for naturmangfold og folkehelse.»

Vi håper i det lengste at vår kommune kryper oppover listen i Naturkampen. Rapportering i KOSTRA må på plass, og vi mener en strategi for naturmangfold er minst like viktig som for transport, mangfold/inkludering, oppvekst/utdanning og helse/omsorg.

Hanne Feragen, leder

Miljøpartiet de grønne Røros

God perifer puls er god helse for Røros

av

Per Arne Gjelsvik(V) sitt innlegg i skoledebatten:

Denne saken er mye mer enn et spørsmål om videre drift av skoler og barnehager i Brekken og Glåmos. Jeg mener dette først og fremst er et spørsmål om hva slags utvikling vi vil ha i kommunen vår generelt og i grendene spesielt. Innlegget mitt er tuftet på denne oppfatninga. 

Røros kommune har valgt slagordet «Pulsen i fjellet». Jeg vet mye om puls og har jobbet med det hele yrkeslivet mitt. Jeg har pulskompetanse. Pulsen i periferien eller det vi kaller perifer puls er en konsekvens av at den sentrale pulsgeneratorens virksomhet. Hos mennesker er dette hjertet. Et velfungerende hjerte gir periferien tilførsel av det den trenger for å opprettholde god funksjon. Det menneskelige hjertet er også assosiert med utsendelse av varme, omsorg og kjærlighet sammen med pulsslagene. Samtidig er det i periferien pulsen er lettest å registrere og det er her avvik og sykdom først detekteres. Kvaliteten på den perifere pulsen sier mye om tilstand og funksjon sentralt. Hvis den perifere pulsen blir svak, uregelmessig og knapt følbar, er det stor fare på ferde. 

Noen ganger går da uvilkårlig mot slutten. Andre ganger kan ekstern hjelp av pacemaker eller om du vil Fylkesmann være indisert for å holde den sentrale generatoren i gang. 

Konklusjon: God perifer puls er en lett synlig og god prediktiv helsemarkør for kommunens helse: Og:God kommunal helse er målet. 

Hvis forslaget fra kommunedirektøren blir vedtatt vil det ha en mer distriktsfiendtlig og sentraliserende effekt enn det en blåblå regjering noen gang har prestert. Det vil med stor sannsynlighet stoppe tilflytting og nyetablering i de 2 skolekretsene. Som konsekvens vil eiendomsverdiene falle. Det samme vil matproduksjon og skatteinntekter. Ei slik utvikling er skadelig for alle kommunens innbyggere. Det å bidra til at grendene får oppleve en positiv utvikling er faktisk det eneste alternativet slik vi ser det og det er en investering til inntekts ervervelse for kommunen som helhet: For grendene er sentrum for lokalmatproduksjon, reindrift, jordbruk og mye av vår kulturarv.

Hvorfor har Røros kommune en så anstrengt økonomi at så store nedskjæringer foreslåes? Vi i Venstre mener ensidig sutring over lave overføringer fra staten er lite konstruktivt. Det tar bare fokus vekk fra det vi sjøl kan gjøre noe med. Beløpet vi får er et resultat av en rekke faktorer der alderssammensetningen i befolkningen teller vesentlig.  Fordelingen mellom landes kommuner er utenfor vår styring. Vi må ført og fremst sette tæring etter næring og ha blikket på egen drift, investeringer og ikke minst på inntekter. Venstre mener Røros kommune har gjort noen dårlige valg i så måte og at disse valgene har avgjørende betydning for dagens dårlige økonomi. Vi må lære av dette og unngå slike gjentagelser i framtida. Klarer vi det vil de økonomiske musklene straks bli større:

 Her er noen uheldige eksempler på valg som er gjort: 

A, Nybygget på Øverhagaen er dyrere og flottere enn det kommunen burde tatt seg rå til. Den tradisjonelle nøysomhetet som har preget Rørossamfunnet gjenfinnes ikke her. Et så kostbart bygg har aldri vært en nødvendig forutsetning for omlegging av kommunal omsorgstjeneste slik det er blitt hevdet. Samtidig er det gamle sykehjemmet i ferd å bli revet. Blant annet rives 100% brukbare administrasjonskontoer. Totalkostnaden vil være ei klam hand over utviklinga i samfunnet vårt i lang tid.

B, Det ble investert trolig millionbeløp på rehabilitering og deretter umiddelbar sanering av internatet i Sundveien.

C, Administrasjonen i Røros kommune har vokst uten at veksten er politisk styrt og tilrådd. Alle beslutningsprosesser involverer da flere; dette blir mer tungrodd, tidkrevende dyrere, mindre effektivt og det skjer ansvarspulverisering. Vi har ikke råd til å fortsette med så høye administrasjonskostnader.

D, Sykefraværet er fortsatt betydelig og kostbart. Lokale private bedrifter som Flokk og Røros dører og vinduer med flere, har en helt annen dedikert og systematisk oppfølging/tilrettelegging ved fravær. De har også eksempler på at det å bryte ned skillet mellom ledelse/produksjonsarbeider ved at arbeidsoppgaver byttes; medfører større teamfølelse. Det er ingen grunn til at sykefraværet skal koste mer i offentlig sektor enn i privat.

E, Vi gikk glipp av beløp på ca. 30 mill. ved at det ikke ble kommunesammenslåing. Det var naboene som sa nei og Heidi Greni hadde nok et vesentlig ansvar for det og de tapte millionene. Som en konsekvens av uteblitt sammenslåing brukes det mye tid og ressurser på samarbeidsavtaler og utarbeiding av økonomiske fordelingsnøkler. Dette er trist ressursbruk.

Her er noen valg der vi kan endre og spare penger: 

F, Vi kan spare millionbeløp ved å avstå fra kjøp av «helseplattformen»

G, Teknisk senter er budsjettert med kr 76 mill. Det er viktig at de ansatte får ordentlige lokaler med hensiktsmessige oppholdsrom, dusj osv. og det skal installeres teknisk utstyr. Dette må løses til en langt lavere kostnad. Teknisk senter er ikke en kommunal primæroppgave.

I; private løsninger. Det må utredes om ulike oppgaver på Teknisk avd. kan utføres like bra og billigere av private. 

K, Legetjeneste: Røros kommune har betalt revisorfirmaet PVC rundt kr 700000 for å finne ut hvorfor helsetjenesten i Røros er dyrere enn i sammenlignbare kommuner. Konklusjon framlagt 281020: Blant annet ble det bekreftet at det er billigere med leger på driftsavtale enn på fastlønn. Røros kommune konverterer driftsavtaler til fastlønn uten å ha regnet kostnader. Prisforskjellen er for øvrig godt kjent på bakgrunn av at samme undersøkelse er gjort nasjonalt av Ernst og Young og er fritt tilgjengelig. Vi mener disse pengene burde blitt spart.

Så til inntektssida: Hva er oppnådd av positiv næringsutvikling i regi av Røros kommune de siste åra? Hvor mange nye arbeidsplasser har det blitt?  Er ressursene riktig brukt på dette området eller kan de omprioriteres og heller bidra til å forenkle etablering av privat virksomhet utenfor sentrum? Hvis dette implementeres har Venstre god tro på at næringsutviklinga skyter fart. VI i Røros kommune må da ambisjoner om vekst og utvikling og ikke bare balansere budsjettet?

Hvordan kan vi til tross for krevende økonomi bidra til næringsetablering, nybygging, vekst og tro på framtida i grendene uten at det krever større kostnader? Vi mener bedre utnyttelse av handlingsrom og evt. utvidelse av dette med tanke på husbygging i grendene, er avgjørende. 

Venstre mener at følgende tiltak er viktige:

1 vi må i samhandling med Fylkesmannen arbeide for en liberalisering når det gjelder byggetillatelser i grendene. Det er stor netto tilgang på dyrkajord i kommunen. Folk i grendene må få sette opp nødvendige hus på gårdene slik at dette blir hensiktsmessig og praktisk. Noen kvadratmeter dyrkajord må da avstås med kommunal aksept. Det skal være hyggelig å levere byggesøknad. En byggesøknad er en søknad om utvikling.

2 Røros kommune må i samarbeid med Husbanken eller lokale banker få på plass garantiordninger for de som har orden på sin økonomi men som likevel mangler topplånfinansiering. Dette er svært viktig for etablerere.

3 Skole og barnehagetilbudet må opprettholdes. Når punkt 1 og 2 er på plass tror Røros Venstre at den negative trenden vil snu og at antall barn i skole og barnehage vil stige. 

Andre momenter for å opprettholde dagens skolestruktur: Vi har lært av coronapandemien at god avstand og små elevgrupper er viktig for å hindre/begrense smittespredning. At alle 3 skolene driftes, er svært gunstig smittepolitikk og det gir mulighet for elevflytting ut av Røros sentrum viss ønskelig.

Venstre gikk til valg på at vi ville opprettholde dagen skolestruktur så lenge det ikke er faglig uforsvarlig. Utfra framlagt fagrapport er ingen faglig uforsvarlighet dokumentert. Vi tar et bevisst valg om å bruke relativt mere penger på oppvekst enn på pleie og omsorg enn det sammenlignbare kommuner gjør fordi vi mener grendeskoler er viktige. Fra 2025 er kravene til lærerkompetanse økt. Lærere som ikke har tatt nødvendig etterutdanning får etter 25 ikke fast lærerstilling, men beholder jobben så lenge det ikke kommer søker med innfridd formalkrav. Skolen blir ikke nedlagt viss formalkrav mangler, men det er sjølsagt ønskelig at faglige kompetansekrav er innfridd i alle fag. Vi antar at aktuelle lærere tenker som oss og løser dette.

Frykter kjempetabbe i kommunestyret

av

Leserinnlegg av Terje Østby

Jeg har blitt brekking i hode og hjerte, og trener hardt for å få spille fotballkamper i rød drakt på Brekken stadion. Jeg trives i rød drakt, og der er jeg også politisk der laget mitt er AUF. 29. oktober møtes kommunestyre for å behandle en sak. Den heter Fagrapport oppvekst – struktur, kompetanse og ressurser. Det er en feig tittel på en sak som handler om nedleggelse av skolene i Glåmos og Brekken. Det er skuffende at man ikke tør kalle en spade for en spade.

Mer skuffende er det at det faktisk ser ut til at det kan gå mot nedleggelse. Det vil være en kjempetabbe slik jeg ser det. Det verste er at det ser ut til å skje nærmest i blinde. Det skapes et inntrykk av at man har gått grundig og faglig til verks gjennom navnet på saken, men her er det store mangler. Jeg skjønner at Røros kommune har blitt et stort tre, og at størrelsen på pengesekken tilsier at man sager bort noen greiner. Det som er viktig da, er at man undersøker hvilke greiner vi alle sitter på. Etter min mening er Brekkensamfunnet en av de viktigste greinene i Rørostreet.

En nedleggelse av skolen vil trolig føre til fraflytting fra Brekken, og jeg tror også fraflytting fra Røros kommune. Det er nedlagt veldig mange skoler i Norge de siste årene, og hvis man vil vite hva det fører til, kan man se på erfaringene som er gjort. Saksutredningen hopper bukk over konsekvensanalyser, som opplagt burde vært en del av bildet. 

Skal en slik nedleggelse i det hele tatt vurderes, må en analyse av konsekvensene være en del av beslutningsgrunnlaget. Det er det ikke nå. Derfor vil en nedleggelse nå være totalt uansvarlig.

Terje Østby

Sekretær i Røros AUF

Rørosbygdene – en truet art

av

Et åpent brev til politikere i Røros kommune fra Elin Viken.

Viste du at nesten 33 % av kommunens innbyggere bor utenfor sentrum? 1 av 3, smak litt på den.

Det  betyr at i 2019 stemte 450 personer som ikke bodde i sentrum på Arbeiderpartiet. 166 fra Brekken, Glåmos, Feragen, Rugldalen, Hitterdalen etc etc stemte på SV. Det finnes statistisk sett også 157 personer uti markom som stemte Høyre. Og muligens noen ulvetilhengere, ca 15 i tallet, som stemte MDG.

Hva var lovnaden du som politiker ga til alle disse? At du skulle starte prosessen med å seigpine bygdene til døde? Sørge for at Staa blir plassen  alle bor?  Se til at all nyskaping, tilflytting og næringsvirksomhet blir til sentrum? 

Eller lovte du at de som vil drive i primærnæringa  på Aursunden skal få lov til det på  en enkel  måte, de som driver industri og annen næring i Brekken kan få den arbeidskraften de ønsker seg, og ikke bare pensjonister når de andre har rømt bygda, eller tenkte du at boligskatten på hyttene i Vauldalen og Rugldalen ville øke når det ikke lengre  er lokale folk igjen på coopen i Brekken  og Glåmos?

Lovte du at Røros er noe mer enn sentrum? Har du tenkt tanken at bygdene er med å definere kommunen, kulturlandskapet, bosettingsmønster, sjarm og vår felles historie? 

Da vet du hva du må stemme  neste torsdag og snakke med kommunedirektøren om. 

Ingen skole=ingen  skolebarn, ingen småbarnsforeldre, intet driv for å opprettholde bygdene. 

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.