Leserinnlegg

Leserinnlegg fra VG2 Barn- og ungdomsarbeider på NØVGS:

Tilbudet VG2 Barn- og ungdomsarbeider ved Nord-Østerdal VGS er foreslått lagt ned. Dette synes vi som nå går denne linjen at er ekstremt trist og skuffende. Vi skulle gjerne sett at denne linjen opprettholdes, med tanke på hvor viktig denne utdanningen er. Et tilbud som dette er viktig for fremtiden til Nord Østerdal, fordi at utdanningsmuligheter i distriktene også vil sikre fremtidige arbeidsplasser i distriktene. 

Vi synes det er synd at utdanningsmulighetene i distriktene blir fjernet med tanke på viktigheten av å kunne til å utdanne seg i nærområdet. Barn- og ungdomsarbeider på NØVGS er den eneste muligheten til å ta denne utdanningen i Nord-Østerdal hvis vi ser bort fra Røros. Her kan vi se et eksempel på at de som bor i Folldal nå har 119 kilometer reisevei til Røros, noe som tilsvarer ca. 3 timer med kollektivtransport. Velger de å dra til Elverum vil dette være en distanse på 202 kilometer, og også her ca. 3 timer reisevei. Det sier seg selv at disse elevene er nødt til å flytte på hybel for å gå på den linjen de ønsker. Det å flytte hjemmefra og å flytte så langt, ser mange ungdommer på som vanskelig i en så ung alder. 

Flere av elevene på VG1 Helse- og oppvekstfag vil nå bli fratatt muligheten til å gå det de aller helst ønsker til neste år, VG2 Barn- og ungdomsarbeider. Vi har snakket med elevene på VG1 Helse- og oppvekstfag som har søkt VG2 Barn- og ungdomsarbeiderfag til neste år. De synes alle at det er ekstremt trist at denne linjen nå blir tatt vekk. De kan ikke se for seg å gå en annen linje, og flere av dem vil heller ikke flytte hjemmefra enda. Mulighetene de har nå, er å gå noe de ikke vil, eller å flytte hjemmefra. Ingen av disse mulighetene er optimale for disse elevene, og flere av dem angrer nå på at de valgte Helse- og oppvekstfag til å begynne med, med tanke på hva som skjer. 

Hvis VG2 Barn- og ungdomsarbeider består, blir elevene værende her, og flere av dem vil da ta fagbrevet i en bedrift i Nord-Østerdal. En ungdom med fagbrev vil være svært attraktiv på arbeidsmarkedet, og vil ha stor sannsynlighet for å få seg jobb. Dette fører til at de blir værende i regionen, ettersom de ser at muligheten til å etablere seg her er der. 

Arbeidsplassene, slik som barnehagene, ønsker 50/50 med pedagoger og fagarbeidere. Det vil derfor være viktig å ha dette utdanningstilbudet i regionen, slik at dette behovet blir dekket. Uten dette utdanningstilbudet i Nord Østerdal, vil arbeidsplassene i regionen stå i fare for å bli underbemannet. 

Et argument for å legge ned Barn- og ungdomsarbeider er at det ikke er nok lærlingplasser til de som går linjen. Dette argumentet kommer fra en administrasjon som sitter lengre sør i fylket og uttaler seg om dette uten å ha sjekket om dette faktisk stemmer her Nord Østerdalen. Sannheten er at dette ikke stemmer, her er det mange lærlingplasser, og alle som i år har ønsket seg lærlingplass, har fått det der de ønsket. Vi har vært i kontakt med Fagopplæringen i Fjellregionen angående tilbudene i forhold til lærlingeplass i regionen. Det de sier er at det hvert år utlyses mellom 10 og 12 lærlingplasser i Nord Østerdal. Når vi ser dette tallet reagerer vi på argumentasjonen som administrasjonen kommer med om at det er vanskelig å få lærlingeplass. 

Det er også argumentert med at elevene som har søkt VG2 Barn- og ungdomsarbeider likeså godt kunne gått VG2 Helsefagarbeider ettersom de fleste har satt dette som 2. valg. Elevene sier selv at de ikke har et ønske om å gå helsefagarbeider. Vi som elever blir oppfordret på det sterkeste til å sette noe på 2. valg, slik at vi har en sikkerhet. Mange ender da med å sette opp Helsefag her på NØVGS fordi de ikke vil flytte hjemmefra. Opp igjennom har det vært en stor garanti for å komme inn på VG2 Barn- og ungdomsarbeider her på NØVGS, og flere av de som nå går VG1 Helse- og oppvekstfag ser derfor på det som en garanti for å komme inn på sitt 1. ønske. 

Vi oppfordrer dere på det sterkeste til å se på alle fordelene som kommer ved at vi har denne linjen her på NØVGS. Vi håper dere ser på konsekvensene en nedleggelse vil kunne få, for både Nord Østerdal og elevene. 

Leserinnlegg av Hege Bae Nyholt, Johnny Johansen og Rainer Svartrapmo

Det må bli et viktig krav overfor en rødgrønn regjeringsallianse å arbeide for å bli kvitt det kommunale løsarbeidersystemet.

Norske kommuners rykte som en av verstingene når det kommer til deltidsansettelser er etterhvert godt kjent. Trøndelagskommunene utgjør i denne sammenheng intet unntak; i Røros kommune var i følge KS per 1.12.2019 andelen deltidsansatte blant turnusansatte innafor helse, pleie og omsorg på hele 78,2%!

En forskergruppe ved Senter for omsorgsforskning leverte nylig en rapport som viser at små stillinger og mange deltidsansatte gjør at mange må ha flere arbeidsplasser, og utgjør dermed en smitterisiko for både ansatte og beboere ved sykehjem. Fagforbundet etterlyser tiltak fra regjeringa, og peker på stram kommuneøkonomi som et hinder for å oppnå reell heltidskultur.

Andelen kvinner i helse- og sosialsektoren er i følge SSB på over 80%. Vi kan derfor si at deltidsproblematikken i kommunene også utgjør et likestillingsproblem. Det finnes ingen åpenbar og enkel løsning på denne stadige utfordringa, og den må løses i fellesskap av  kommunene som arbeidsgivere, arbeidstakerorganisasjonene og den politiske ledelsen som sådan.

Om deltidsarbeid i seg selv er problematisk, blir det ikke bedre av måten vaktplaner utarbeides, og hvordan ledige vakter dekkes opp. Røros kommune har, i likhet med mange andre kommuner, innført datasystemer der ansatte kan «shoppe» vakter. Det fungerer slik at ledige vakter legges ut i systemet, og at ansatte kan melde interesse.

Selv om Røros kommune ga ut en arbeidsgiverstrategi-melding i 2017 hvor det fremgår at kommunen skal prioritere heltidsstillinger i framtida, så er det ennå i stor grad deltidsstillinger som utlyses i helsesektoren i kommunen. Det at kommunen ansetter i lave stillingsprosenter gjør den ansatte helt avhengig av å få ekstravakter for å få en levelig økonomi. Siden det er leder som har siste ord i tildeling av ledige vakter, er det stor fare for at ansatte som stiller kritiske spørsmål eller er syke ikke får vakter.

Dette er løsarbeid satt i system; lydige ansatte må stå med lua i hånda og ikke stille kritiske spørsmål. Løsarbeid svekker ytringsfriheten og styrker arbeidsgivers makt over den ansatte. Dette kan verken fagforeninger eller politiske partier som hevder de står på arbeidernes side akseptere.

Løsarbeid svekker fagforeningene, svekker den ansattes forhold til arbeidsplassen, og dermed også fagligheten. Det svekker den ansattes lønn og andre opparbeidede rettigheter nedfelt i tariffavtalen, blant annet når det gjelder rettigheter i forbindelse med sykefravær og pensjon. Det skaper også lite forutsigbarhet for den enkelte arbeidstaker, som vil ha problemer med å få lån til kjøp av bolig, og de vil også ha en usikker framtid økonomisk. Det må derfor bli et viktig krav overfor en rødgrønn allianse å arbeide for å bli kvitt det kommunale løsarbeidersystemet.

Hege Bae Nyholt, førstekandidat for Rødt i Sør-Trøndelag

Johnny Johansen, Rødt Røros

Rainer Svartrapmo, distriktsleder Rødt Trøndelag

Leserinnlegg fra Trygg Trafikk:

Norge har verken de beste veiene eller den nyeste bilparken i Europa. Hvorfor er Norge best på trafikksikkerhet da, Bård Hoksrud?

Norge er for femte år på rad det landet i Europa med færrest omkomne i trafikken målt i forhold til folketall. Ifølge FrP – som nå vil fjerne prikkbelastningen – handler det om bedre bilpark og bedre veier, men stemmer det egentlig?

FrP vil fjerne prikkbelastningen ved brudd på trafikkreglene fordi de mener det er dobbelt straff å både få bøter og prikker. Straffen er for streng, for alle kan gjøre feil, sier Bård Hoksrud på Dagsnytt 18 den 6. april, som også argumenterer med at flere bryter fartsgrensene nå enn tidligere.

Men stemmer dette? Over tid har antallet som bryter fartsgrensene gått ned. Andelen bilførere som overholder fartsgrensen var 62,1 % i 2019. I 2006 var den 45,6 %. At stadig færre omkommer i trafikkulykker viser også at flere følger trafikkreglene.

En rapport fra Transportøkonomisk institutt (TØI) fra 2017 viser at prikkordningen fungerer slik den er tenkt, nemlig påvirke bilførere til å holde fartsgrensene stadig oftere, legge vekk mobilen når de kjører og sikre barna sine ordentlig. Reglene er der for en grunn. Når straffen og risikoen for å bli tatt er der, har vi en tendens til å oppføre oss bedre og mer kontrollert enn om det er «fritt fram».

En nyere rapport fra 2020 viser at skaderisikoen for ungdommer har gått ned 40 prosent på 5 år – og at prikkbelastningen er en viktig årsak. Prikkbelastningssystemet som er spesielt strengt for unge førere, har dokumentert effekt, sier TØI.

Et annet viktig argument for å beholde prikksystemet, er at det luker ut potensielt farlige sjåfører, de som gjentar lovbrudd over tid, fra veien. Bøter gjør ikke det på samme måte.

Argumentasjonen fra FrP er at fordi vi har bedre veier enn tidligere og bedre biler, så vil det uansett bli færre ulykker. Men det stemmer heller ikke. Norges bilpark er i gjennomsnitt 10,8 år og det er over 2 år eldre enn for eksempel Storbritannia som har 29 omkomne per million innbyggere. Til sammenligning har Norge 17,2 omkomne per million. Du skal ikke reise langt for å se at både Sverige, Danmark og Tyskland har bedre veier enn vi har. Vi er enige med FrP om at veiene må bli bedre, men hvorfor endre på andre tiltak som faktisk forebygger ulykker? Det er kombinasjonen av tiltak som gir effekt.

Så det store spørsmålet til Hoksrud og co blir: Når vi verken er best på nye biler eller høy veistandard, hvorfor er vi da best på trafikksikkerhet? Jo, svaret er tiltak som påvirker folks holdninger og handlinger. Folks adferd i trafikken. Og det som påvirker folks adferd, er opplæring i skoler og barnehager, det er fakta og kunnskap, det er kontroller og ikke minst, det er regler som det får konsekvenser å bryte.

Eksempler på tiltak som har vært viktige for at stadig færre omkommer i trafikken i Norge er at vi har verdens beste trafikkpoliti – som FrP vil legge ned. Vi ser gode, dokumenterte effekter ved bruk av streknings-ATK (gjennomsnitts-fartsmålere) – som FrP ikke synes vi skal bruke. Vi har relativt lave fartsgrenser – som FrP vil heve. Vi har prikksystem som gjør at færre unge omkommer i trafikken – igjen er FrP på banen for å fjerne noe som virker.

Bedre veier er viktig, det samme er nyere kjøretøy. Men trafikantene har fortsatt det viktigste ansvaret. Min frihet til å kjøre fortere enn hva som er trafikksikkert for meg selv og andre, kan bli andres ufrihet så fort ulykken rammer. Hvilken frihet er det?

Leserinnlegg fra Runar Myrnes Balto, leder av Norske Samers Riksforbund (NSR) og 1. kandidat for NSR til sametingsvalget i Gaisi valgkrets:

I vårt innlegg om et skjebnevalg for vindkraft torsdag 8. april, beskriver jeg og Maja Kristine Jåma de katastrofale konsekvensene vindkraftutbygging har for reindrift og samisk kultur. Vindkraftsaken er for viktig til å skulle bli glemt i valgkampen. 

Derfor oppfordrer vi alle partier som stiller til valg ved stortingsvalget til å arbeide for nødvendige lovendringer, og så inviterer vi alle partier som stiller til valg ved sametingsvalget til å vise at de er med i kampen for våre dyrebare områder.

Arbeiderpartiets gruppeleder på Sametinget, Ronny Wilhelmsen, mistolker dette som et angrep på sine holdninger knyttet til vindkraft. “Sukk, det er tydelig at det er valgår” starter han sitt svarinnlegg med, der han går til angrep på NSR og ber oss om stille i kommunevalget – i stedet for å ta invitasjonen. Ja, det er valgår enten Wilhelmsen vil det eller ei, og vindkraftsaken forsvinner ikke. 

Det Wilhelmsen velger å unngå, er å si noe som kan tolkes som kritikk av sine partifeller ute i kommunestyrene som tilrettelegger for de katastrofale ødeleggelsene. I stedet velger han å gå til forsvar av Arbeiderpartiet som sådan, og lanserer en unnskyldende forklaring om at kommunene blant annet må balansere dårlig kommuneøkonomi. 

Jeg forstår at man har lojalitet til moderpartiet. Men man opererer med en stor elefant i rommet hvis man unngår å forholde seg til at de man er alliert med ofte er blant de som ivrer mest for ødeleggende vindkraft. Når Stortinget har valgt å overføre makt i vindkraftsaker nettopp til kommunestyrene, så er det ekstra viktig at vi snakker om valgene som gjøres der. 

Som jeg og Maja Kristine Jåma beskrev i vårt innlegg, så er det dessverre altfor ofte en vilje til å konkludere med at kommuneøkonomi er viktigere enn reindriftas eksistensgrunnlag. Når Maja uttaler seg om vindkraftsaker for NSR, så gjør hun det med førstehånds kunnskap om vindkraftas ødeleggelser. Hun kjenner dem selv på kroppen. Hun har måttet se på at flertallsviljen i sitt område på Fosen har ført til at vinterbeitet deres er ødelagt. 

Det Maja kan fortelle om hvordan deres reinbeitedistrikt har blitt møtt på i denne saken, er så sjokkerende at man får vondt i magen. Det samme ubehaget følte jeg da jeg fredag besøkte NSRs ungdomskandidat på Kvaløya i Tromsø – den 20-årige reindriftsutøveren Sara Katrine Aleksandersen. På yttersia av Kvaløya har det reist seg et enormt vindkraftverk, hvor reinen absolutt ikke ønsker å beite. Ødeleggelsene og opplevelsene er hjerteskjærende.

Lørdag 10. april var det markeringer i Mosjøen mot Øyfjellet vindkraftverk, der utbygger fikk lov å starte industrialiseringen av fjellet før alle godkjenninger var gitt, og før det forelå noen avtale med Jillen-Njaarke reinbeitedistrikt. Også i Vefsn har flertallet i kommunestyret stått på sitt – og det ser ikke ut til å ha hjulpet at ordførerkjedet har blitt sendt videre fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet.

Det er seriøst alvorlige ødeleggelser vi har med å gjøre – for natur, kultur og folk! Vi trenger lovpålagt beskyttelse mot vindkraft i samiske områder, og ikke en pulverisering av ansvaret som gjør de samiske interessene avhengig av å være heldig med flertallet i kommunestyret for å få beskyttelse. 

Inntil videre måles vi samepolitikere på jobben vi gjør for å støtte de av våre som står i kampen. Kanskje Ronny Wilhelmsen kan opplyse oss om sitt arbeid opp mot egne gode AP-partikamerater med tanke på Fosen og Øyfjellet? Eller kanskje Høyres sametingsgruppe kan bryte vindkraft-stillheten sin? Hvorfor er det så stille?

Det er med et hjertesukk at jeg så gjerne skulle ønske at AP, Høyre og andre partier på Sametinget tar invitten vår og blir med og legger press på Stortingspartiene i denne saken. Det er nemlig på det nasjonale planet at stillheten virkelig råder når det gjelder reindriftas møte med vindkraft. Hvor er egentlig de nasjonale politikerne våre i denne saken?  

Leserinnlegg fra Ronny Wilhelmsen, APs Presidentkandidat sametingsvalget:

Sukk, det er tydelig at det er valgår. Det jobbes iherdig for å skape mer eller mindre realistiske skremmebilder av politiske motstandere. Denne gangen er det NSR-leder Runar Myrnes Balto og rådgiver for Sametingsrådet Maja Kristine Jåma som i et leserinnlegg 8. April maler et dystert bilde av det kommende valget.

NSR er kritiske til Bargiidbellodats/AP sametingsgruppes syn på vindkraft, og varsler at vindkraftsaken skal stå i fokus i valgkampen. Vi ønsker debatten velkommen, og har lyst å minne NSR på om at de nylig har kommet etter oss i vindkraftsaken på Sametinget.

Vi trenger bare å gå tilbake til 2019 da Sametinget behandlet saken om NVEs forslag til Nasjonal rammeplan for vindkraft på land for å se konturene. NSR med sitt store flertall bøyde etter for Høyreregjeringens politikk, og vedtok et innspill til rammeplanen hvor de kun ba om fjerning av reindriftsområder i Sørsamisk område og Vest-Finnmark. Vårt forslag om å avvise alle inngrep i samiske områder stemte de ned, og NSR vendte dermed ryggen til alle andre berørte næringer og områder.

Utdrag fra Bargiidbellodats/APs forslag i 2019:

«Sametinget avviser alle inngrep som følge av vindkraftutbygging i samiske områder hvor samiske næringsinteresser eller rettighetshavere blir berørt, og ber om at disse blir tatt ut av NVEs forslag til nasjonal rammeplan for vindkraft. [..]»

NSR snudde riktignok da saken om Sametingets syn på vindkraft på land ble behandlet i 2020. Da støttet et stort flertall inkludert NSR et likelydende forslag fra Bargiidbellodat/AP. Dermed bør det ikke være noen tvil om hvor vi står i vindkraftsaken, uansett hvordan NSR prøver å fremstille det.

Det er selvfølgelig enkelt for NSR å sitte på sidelinjen og kritisere kommuner og lokalpolitikere så lenge de selv ikke deltar i lokalpolitikken. NSR har fortsatt ikke tatt stilling til om deres lokallag får lov å stille til kommunevalg, og fjerner dermed effektivt muligheten for å ta sin del av samfunnsansvaret.

I lokalpolitikken handler det ofte om å balansere dårlig kommuneøkonomi, befolkningens og næringslivets interesser, rettigheter, plikter og lovverk mot hverandre. Mange kommuner har utfordringer med å få ungdommen til å bli, fraflytting øker, befolkningen blir eldre og overføringene fra staten blir mindre. Saker er sjeldent svart-hvitt og man får det ikke alltid som man vil – men man kan jobbe for sine syn.

Bargiidbellodats/APs styrke er at vi som et sosialdemokratisk parti har medlemmer og folkevalgte fra alle samfunnslag og kulturer. Med omtrent 50 000 medlemmer har vi brede prosesser for å komme til størst mulig enighet i vanskelige saker, og alle som vil, blir hørt. Nettopp fordi vi er representert på Stortinget, fylker og kommuner gjør at vi kan oppnå innflytelse der vedtakene gjøres.

Vi håper selvfølgelig NSR etterhvert tar steget, og stiller til kommune- og fylkesvalg. Et demokrati er avhengig av gode debatter, og vi håper NSR er klar for det samfunnsansvaret, til tross for at NSR-leder Runar Myrnes Balto bare for noen måneder siden på Sametingets talerstol proklamerte at han ikke stoler på kommunene. Det er lett å sitte på gullstol å dele ut svarteper,men hvor langt når vi med å høste forståelse for det samiske i kommunene ved å gjøre det?

Ronny Wilhelmsen

Presidentkandidat sametingsvalget (Bargiidbellodat / Arbeiderpartiet)

Leserinnlegg fra Runar Myrnes Balto, NSR-leder og 1. kandidat i Gáisi valgkrets og Maja Kristine Jåma, politisk rådgiver og 1. kandidat for NSR i Sørsamisk valgkrets:

Vi går inn i en valgkamp som vil kunne avgjøre skjebnen til både reindriftsutøvere og store inngrepsfrie naturområder. Vindkraft blir en viktig sak ved både Stortingsvalget og Sametingsvalget, og nå står velgerne overfor et retningsvalg med mye alvor. 

Ødeleggelse av fjell, natur og utmarksbruk er alvorlig i seg selv – men for oss er det største alvoret knyttet til den eksistensielle trusselen mot reindrifta og den samiske kulturen. Det er gode grunner til Norske Samers Riksforbund (NSR) sitt standpunkt om at vi ikke kan akseptere mer vindindustri i samiske områder. 

For det første så er et vindkraftverk et mye større industrielt inngrep i fjellet enn man tror, med store veisystemer, skjæringer og enorme turbiner. Og for det andre viser ny forskning at reinen skyr vindkraftverk i drift. Simlene, som styrer flokken, trekker unna og unngår disse områdene. Dermed går enormt viktige beiteområder i praksis tapt. 

Reindrifta er en arealkrevende næring og trenger tilgang til ulike beiter for å opprettholde en bærekraftig drift der dyrevelferd og reinens beste etterstrebes. Tap av beiter gjør at man ikke kan opprettholde dagens drift. Reindrifta som urfolksnæring er en viktig språk- og kulturbærer, og når reindriftas livsgrunnlag er i fare, er det også en trussel mot samisk språk og kultur.

I 2020 ble Stortingsflertallet nødt til å gjøre visse innstramminger i konsesjonssystemet for vindkraft på grunn av folkelig press. Høyre og olje- og energiminister Tina Bru ble blant annet presset med på å gi kommunene større makt og påvirkning. Det at kommunene får bestemme hvor turbinene skal reises, løser dessverre ikke de store utfordringene reindrifta møter. 

Vi vet at det finnes flere reindriftskommuner der kommunestyrene ønsker vindkraft velkommen. Se på de nordlige reindrifskommunene Vadsø, Lebesby, Hammerfest, Måsøy, Hasvik og Berlevåg for eksempel. Der har ordførerne, alle fra Arbeiderpartiet, tatt til orde for mer utbygging av vindkraft. 

Det hjelper ikke med kommunal “vetorett” og løfter om dialog med reindrifta, hvis flertallet i kommunenestyrene er villige til å ofre reindrifta sin fremtid – noe vi dessverre ofte ser at de er. Se på den pågående prosessen med Øyfjellet vindkraftverk i Vefsn. Kommunestyret har med åpne øyne, vel vitende om konsekvensene, ivret for utbyggingen som foregår nå midt i flyttleia. Ei flyttlei der drektige simler i disse dager skal flyttes fra vinter til sommerbeite.

Også på Fosenhalvøya har kommunestyret vært pådrivere for vindkraft. Her har de ferdigstilt og åpnet det som omtales som Europas største landbaserte vindkraftverk, midt i viktige vinterbeiteområder for reindrifta – som Borgarting lagmannsrett har anerkjent som et tapt beiteområde for Fovsen njaarke / Fosen reinbeitedistrikt. Åpningen skjedde for øvrig samtidig som distriktet forbereder seg på å møte en utbygger i Høyesterett som har staten som partshjelper. 

Legg merke til at det både i Øyfjellet-saken og i Fosen-saken har vært Arbeiderpartiet-styrte kommunestyrer som har vært pådrivere. Med Høyre sin vindkraft-ivrer både i regjering og lokalt, har de to mektigste partiene i Norge vært stabile tilretteleggere for rasering av reindriftsarealer og natur i samiske områder. I Stortingsvalget bør de måtte svare for det. Vi utfordrer alle partier på Stortinget å garantere for lovendringer som utelukker vindkraft i reindriftsområder – så vi unngår katastrofen flere steder.

I sametingsvalget er det også mye på spill. Både Arbeiderpartiet og Høyre stiller til valg på Sametinget også, hvor de har sametingsgrupper som gjerne bruker mye tid på å forsvare hva moderpartiene gjør i regjering eller på Stortinget. Hvor er deres sametingspolitikere i den dramatiske kampen for å bevare våre dyrebare områder? Parti som fungerer som regjeringens forlengede hånd til Sametinget, har en forklaringsjobb å gjøre overfor samiske velgere når de velger å skygge unna i en så viktig debatt. 

Valget 2021 blir et skjebnevalg for reindrift, utmark og vindkraft. Velgerne bør få et godt grunnlag å gjøre det valget ut fra. Vi i NSR vil gjøre det vi kan for at vindkraftsaken holdes varm i valgkampen, og at partiene må svare for seg i vindkraft-spørsmålet i løpet av valgkampen. Vi lover å ikke gi oss i dette spørsmålet. 

Leserinnlegg fra Hanne Feragen, 1. vara MDG Trøndelag og leder MDG Røros:

I formannskapet 4. mars ble det enstemmig vedtatt å bygge ned dyrkbar jord. Formannskapspartiene Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Høyre sa ja til dette. At ALLE vedtak i Røros kommune skal være i tråd med FNs bærekraftsmål og med målene i kommunens miljø- og klimaplan fremstår som en fjærlett vits fra en kommuneledelse med hodet i sanden.

De to søknadene gjaldt fradeling av én tomt på hver sin eiendom, men kommunedirektøren innstilte på minimum to tomter i Stormoveien og to tomter ved Skistugguveien.

Jeg kan ikke se at vedtaket er gyldig etter jordloven §§ 9 og 12. Kommunedirektørens tolkning er kreativt vektet ut fra et kortsiktig perspektiv og ikke-økologisk bærekraft, vil jeg si. Vi må løse etterspørsel etter tomter uten å øke bidraget til naturkrisen og klimakrisen! Krisene er hakket mer prekære enn tomtemangel og tilflytting.

Elefanten i formannskapssalen er at vi bygger ned matjord bit for bit. Alle kommuner vil bare bygge ned bittelitt. Det er summen av alle disse kvadratmeterne som gjør at Norges selvforsyning og matsikkerhet fortsetter å synke. 
En kommuneledelse har ikke lenger bare ansvar for lokale forhold. Verden krever innsats og ansvar fra alle land, regioner og lokalsamfunn for at vi skal kunne gi barna våre en verden å vokse opp i.

RØROS KOMMUNES LANDBRUKSPLAN

I denne anledning passer det bra å gjengi utdrag fra MDGs høringssvar til Røros kommunes landbruksplan 2021-2030:
MDG Røros er først og fremst forundret over at ingen av de fire hovedtemaene har tittel «klima» eller «miljø», ettersom verden er midt i en klimakrise og naturkrise, og at landbruket er en veldig sentral del av både problemet og løsningen.

Forklaring til hovedtema med delmål (side 17)

«Levedyktig og bærekraftig.Landbruket må være driftsøkonomisk lønnsomt. Dette krever at landbruket også er sosialt og miljømessig bærekraftig.»MDG Røros savner tallfestede mål og tiltak for hvordan delmålet «miljømessig bærekraftig» skal oppnås.

Hovedtema 2 Ressursgrunnlaget (side 20)

MDG Røros mener at alt om nydyrking i landbruksplanen må tas ut. Nydyrking innebærer ofte skogshogst, og tapet av naturmangfold er størst i ødelagt skog. Nydyrking på myr er nå ulovlig, men mulighetene for dispensasjon er flere. Ødelagt miljø og økte klimagassutslipp er garantert med kommunens godkjennelse. Klimagassutslipp fra oppdyrking av myr er ikke med i CO2-regnskapet for jordbruket.

Hovedtema 4 Verdiskaping og foredling (side 24)

MDG Røros ønsker at Røros kommune skal lede an i det grønne skiftet ved å motivere til innovasjon og gi økonomisk støtte til foredling av ville planter og dyrkede matvekster. Vi ønsker mer av hva Røros bryggeri og mineralvannfabrikk har fått til! Produsentene i Rørosmat kan bli en viktig del av løsningen i klima- og naturkrisen, og vi kan styrke merkevaren i tide fremfor å la den forstenes i Parisavtalens tidsalder.

MDG Røros foreslår å sette av øremerkede midler for å vri landbruksproduksjonen fra dyrefôr over til matvekster, fortrinnsvis økologisk produsert. Det kan være poteter, neper, kålrot, reddiker, rabarbra, nyper, solbær, rips, jordbær, urter, og innendørs dyrking av for eksempel sopp.

Rapporten «Økt matproduksjon på norske arealer» (2014) har analyser og forslag til hvordan norsk landbruk kan bli mer bærekraftig og effektivt, samtidig med at matsikkerheten økes.(https://www.agrianalyse.no/getfile.php/13898-1513669775/Dokumenter/Dokumenter%202014/R6%20Økt%20matproduksjon%20på%20norske%20arealer.pdf)

Kjøttproduksjon står for 14,5-18 % av verdens klimagassutslipp, avhengig av kilde. I Norge står jordbruk for 8,8 %. Dette er geografiske utslipp, og dyrefôr dyrket i avskoget regnskog som er pakket om i Norge er ikke medregnet, og heller ikke transport i jordbruket og utslipp fra nedbygging av myr.

Forbruksbaserte utslipp har helt andre prosentsatser. I Norge har vi ikke tall for dette, men personlig konsum av animalsk mat utgjør mye mer enn 8,8 %. MDG Røros har levert inn forslag til MDGs partiprogram for 2021-2025 om å innføre forbruksbasert klimastatistikk i Norge, og dette er med i MDGs programutkast som skal vedtas på partiets landsmøte 25.-28. mars 2021.

Verden, Norge og Røros er helt nødt til å endre hvordan vi produserer og konsumerer mat til mer bærekraftig og plantebasert. Klimakutt må skje i alle sektorer; både industri, transport, mat, lufttransport og petroleum. (Utslipp fra importerte varer og tjenester, utenlands flyreiser og forbrenning av norsk olje og gass i utlandet er ikke medregnet i Norges geografiske utslippstall).

Delmål: Øke utmarksbeitebruken … (side 28)

MDG Røros vil også minne om at for hver arealenhet økt utmarksbeite, må man kalkulere med to arealenheter med økt areal for dyrking av vinterfôr, ettersom beiting foregår i 4 måneder og innegang i 8 måneder av året. Økt dyrking av gress til vinterfôr vil gå på bekostning av potensiell dyrking av matvekster.

Hanne Feragen

Miljøpartiet de grønne Røros

Leserinnlegg fra Maja Kristine Jåma, toppkandidat til Sametingsvalget 2021 i sørsamisk valgkrets og NSRs toppkandidat:

Levende samiske bygder er ryggraden i Saepmie. Hvis vi ønsker at unge skal etablere seg på bygda, trenger vi ordninger som gjør at man kan utdanne eller videreutdanne seg uten at man må flytte til byene.

Etter mine studier i sørsamisk språk ved Nord universitet i Levanger så ønsker jeg gjerne å studere mer sørsamisk. Jeg har flyttet fra byen til bygda og driver langdistansependling i jobben min. Det innebærer at et digitalt eller samlingsbasert studie vil være lettere la seg kunne gjennomføre i min livssituasjon. Det gjelder ikke bare meg, men også de som har familie, hund, jobb og mange stedlige forpliktelser som vil kunne benytte seg av slike tilpassede studietilbud i mye større grad. 

Det sørsamiske bosettings- og språkområdet er stort og strekker seg fra Saltfjellet i nord til Elgå i sør på begge sidene av landegrensene der man kan ta høyere utdanning i sørsamisk ved Nord universitet i Levanger på norsk side, og ved Umeå universitet med studiested Östersund på svensk side. Det har også vært studietilbud som er lagt utenfor disse studentbyene som det har vært stor interesse for.

I løpet av de siste årene har det også vært gjennomført sørsamisk nybegynnerstudier gjennom Sámi allaskuvla i samarbeid med Aajege på Røros, og i høst ble det igangsatt begynnernivåstudie gjennom Nord universitet i samarbeid med Grong videregående skole og Gïelem nastedh i Snåsa. Disse studiene har vært organisert litt forskjellig, men begge er samlings- og deltidsbasert. Kanskje en av grunnene for den store interessen har noe med å gjøre at det lettere lar seg gjennomføre i kombinasjon med folks arbeids- og familieliv?

Norske Samers Riksforbund (NSR) har lansert sin tilflytningsplan med 16 ulike punkter for å sikre levende bosetting over hele Saepmie. Der peker vi på det store behovet vi har for flere samlingsbaserte og digitale studier på høyskole og universitetsnivå slik at man kan ta nødvendig kompetanseheving der man er bosatt. 

Samlingsbaserte og digitale studier kan bidra til at flere kan bo i distriktene mens de studerer, samtidig som det kan bidra til at flere får tatt høyere utdanning. Og kanskje kan vi få de som allerede arbeider i skole og barnehage, innenfor helse eller i offentlig forvaltning til å studere samisk? Vi trenger flere folk med god kompetanse i samisk språk og kultur som kan møte våre samiske innbyggere på en god måte.

Alle studier kan likevel ikke være samlingsbasert eller digitale! Vi er sosiale vesener og trenger å møte hverandre for å få sterkere læringsutbytte, noe som er spesielt viktig i språkstudier. Også for forsking og videre fagutvikling er fysiske læringsarenaer en grunnleggende premiss for å nå best mulig resultat. 

SSBs befolkningsstatistikk, og rapporten regjeringens distriktsutvalg la frem i vinter viser godt de sterke sentraliseringstrendende som det samiske samfunnet har kjent på i årevis. SamtidiInnlegg fra NSR – flere digitale og samlingsbaserte studier for et levende Saepmieg har vi ett skrikende behov for samisktalende lærere, barnehagelærere, læremiddelforfattere, journalister, sykepleiere og andre fagfolk. Utvikling av flere digitale- og samlingsbaserte studier er en måte å legge til rette for at folk slipper å flytte til byene for å ta utdanning, samtidig som vi får utdannet den kompetansen som de samiske distriktene trenger! 

Vi må sikre at det er mulig å møte kompetansebehovet med tilpassede studietilbud og at de høyere utdanningsinstansene får mulighet og ressurser til å skape nye og videreføre digitale- og samlingsbaserte studier. Dette er et skritt på veien for å gjøre det mer attraktivt for unge å etablere familie, og leve givende liv i levende samiske bygder over hele Saepmie.

Maja Kristine Jåma