Kultur

Med rollen som Gammel Bør går en stor livsdrøm i oppfyllelse for Jo Bjørner Haugom. Torsdag er det premiere på oppsetninga Bør Børson Jr. på Kimen Kulturhus på Stjørdal, før turnebussen kjører videre igjennom hele Trøndelag.

Jo Bjørner Haugom er et kjent fjes i lokalmiljøet. Han har markert seg i skuespill og på revyscener rundt om i regionen i flere tiår. Men nå er det større scener som venter på brekkingen.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Gørrartut

–  Vi er veldig spent alle mann. Det er gørrartut. Vi jobber på fortsatt, og det et er forandringer fram til premieren som er på torsdag. Det er en vanvittig stor scene, så vi som er skuespillere må også bidra som scenearbeidere for å få sydd sammen hele forestillinga, forteller Jo Bjørner. 

Ensemblet har øvd siden 31. Januar i Turneteatret som ligger i Verdal og eies av Trøndelag fylkeskommune. Oppsetninga er produsert av Turneteatret, Opera Trøndelag og Fylkesmusikerne i Trøndelag.

– Det er jo et digert teater som skal ut på veiene. Det er jo turnebuss og lastebil. Tretten musikere og fjorten skuespillere, pluss teknikere. Med en samlet gjeng på over førti personer som skal på turné i hele Trøndelag, må nok dette være en av de største satsningene til Turneteatret og Opera Trøndelag.

I alt for trange sko og hvitsnipp

Jo Bjørner spiller rollen som Gammel Bør, en rolle han synes han passer godt til.

– Ja, det har blitt gjort godt arbeid i valg av skuespillere, og jeg har fått høre fra medskuespillerne mine, du er riktig mann på riktig plass. Du ér Gammel Bør. Jeg går nå her og velter i alt for trange sko og hvitsnipp, ler Haugom.

– Gammel Bør er en fin liten rolle. Han må jo å passe på sønnen da, Springe rundt og ordne opp. Bør er jo altfor god vet du. Det er jo liksom den snilleste gutten, og det er kjempeartig å spille mot John Brungot som spiller Bør Børson Jr. Han er en suveren, lydhør og raus type. Han har alt som finnes av timing og komikk i kroppen.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Lever ut drømmen

For den lokale læreren og skuespilleren har drømmen alltid vært å få jobbe som profesjonell skuespiller. Nå har han endelig fått prøve seg.

–  Det er en drøm som går i oppfyllelse. Jeg får leve ut litt av drømmen min. Jeg har det virkelig bra, og det er herlige kollegaer og et fantastisk kunstnerisk team rundt meg. Men jeg gleder meg også veldig til å komme tilbake til Røros og være med på Elden igjen.

Jo Bjørner synes det er artig å være med på en så profesjonell og storstilt teaterproduksjon.

– Jeg synes at det er inspirerende å være med på et så omfattende og proft opplegg. Det er ikke noe slinger i valsen. Det kreves kanskje litt mer av deg, i og med at dette er jobben din, sier Jo Bjørner og fortsetter, og så er det jo vanvittig kvalitet på sangerne. Halve ensemblet er jo operasangere.

– Det er profesjonalitet og generelt høyt nivå på de involverte i alle ledd. Vi har en supergod og detaljorientert regissør og koreograf, og de har full kontroll på hvordan de vil ha det.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Savner elevene

Til vanlig jobber Jo Bjørner som lærer på Røros skole.

– Ja, savner jo elevene mine. Men det er jo greit å få et lite avbrekk også, det lønner seg kanskje både for meg og for skolen. Det var ikke noe problem å få permisjon fra jobben. Det fikk jeg med en gang jeg fikk tilbudet. For hva skulle jeg gjort da? Sagt opp jobben min? Heldigvis har jeg lydhøre og gode sjefer på jobb.

Bør Børson Jr. settes opp i Falkbergetsalen 20. Og 21. April, og Jo Bjørner gleder seg til å komme til Røros med forestillingen.

– Den må sees. Jeg lover et forrykkende show altså. Det gjør jeg. Jeg lover et forrykende show med dansing, med store scener, symfoniorkester og vanvittige sangere. Det kommer til å blåse folk av banen; blåse publikum ut av stolene sine. En heidundranes forestilling, det skal dere få, avslutter Jo Bjørner Haugom.

Teater Innlandet framførte Karons sandkasse i Falkbergetsalen på fredag. Der fikk vi se en sterk og høyst personlig familieforestilling som handlet om barns forhold til døden. 

Lille har en puslespillbrikke inni seg som ikke passer helt. Storesøsteren Maja liker å klatre og løpe, men Lille snubler så mye. 

De har bygget sin egen sandkasse-verden hvor de leker med tussimussene, som er fabelfigurer laget av kongler, pinner og blomster. 

Søstrene leker og samler sjelefrø, men så blir Lille syk og må til sykehus. Hun var visst ikke bare klumsete men uhelbredelig syk. 

Lille dør, og storesøster Maja må ta alle fantasiens og lekens krefter i bruk for å håndtere sorgen og savnet.

Karons sandkasse er et personlig skuespill laget av en familie som har opplevd det verste av alt, å miste et barn. Stykket utforsker leken og fantasiens evne til å bearbeide sorg, og viser oss at kloke barn kan ha mye å lære oss.

Handlingen utspiller seg mellom fantasi og virkelighet, mellom sorg og sinne og mellom lyslarver og sjelefrø. Kostymene og kulissene tar oss med rett inn i en fargerik eventyrverden som i sin visuelle utforming kan minne om Cirque du Soleil. I denne eventyrverdenen leker de med tussimussene og en mystisk nabo som de kaller Karon. 

Lille og Maja spilles av Sunniva Du Mond Nordal og Julie Bjørnebye, som med en gripende overbevisning tar oss med rett inn i søstrenes fantasiverden. 

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Paret Torkil Sandsund og Miriam Prestøy Lie har laget forestillingen basert på sine egne erfaringer med å miste et barn, og de har tatt replikker og ideer fra disse erfaringene med seg inn i stykket.

Bakhistorien gir det hele et skremmende nært og autentisk preg, og døden blir konfrontert med en modenhet og et mot som er beundringsverdig.

I Dantes Guddommelige komedie er Karon navnet på fergemannen som frakter de døde over elven til dødsriket.

Tiende trinn ved Røros skole gjennomførte tirsdag premieren på sin oppsetning av Elden i Storstuggu. 

Elden har blitt en innarbeidet tradisjon på Røros, og forventningene er skyhøye hver gang det skal settes opp. Alle har vi våre favorittsanger, og mange av oss har vokst opp med å ha det rundt oss i lokalmiljøet og familien.

Forventingen denne gang var at vi skulle få se en skoleforestilling, men tiende trinn har ikke satt opp en skoleversjon av Elden, de har satt opp Elden. 

For her er alle sanger og scener med, og det hender flere ganger i løpet av oppsetningen at scener og skuespillere er like gode som originalen. 

Det er ikke bare skuespillere og sangere som imponerer, men også regi, musikk og scenografi.

Hyttklokka og kanoner fyller scenerommet, og når soldatene går dødsmarsjen på fjellet forvandles scenen til et iskaldt landskap. Scenebildet er i konstant bevegelse, koreografien er mesterlig utført og ingenting virker tilfeldig.

Unni Ryen har stålkontroll på regien, og elevene selv står for de kreative og effektive kulissene.

Artikkelen fortsetter etter bildet

Aktørene

Skuespillerne skal både spille og synge, og fallhøyden er ofte stor med et så velkjent og folkekjært materiale. Men aktørene holder et jevnt og høyt nivå gjennom hele forestillingen, og mestrer sangene, alvoret og ikke minst: humoren. Humor er et viktig element i Eldens alvor, men det kan også bli for mye. Her har de funnet balansen.  

Mange av skuespillerne imponerer stort, og man skulle tro at Elden har nok av unge talenter å hente inn fra skole-ungdommen frammover.

Artikkelen fortsetter etter bildet

I detta krig

Hjertet i Elden er følelsene, for hvis ikke publikum føler noe for karakterene eller handlingen, mister forestillingen sin nerve. Det er et alvorstungt stykke, og alvoret i verdens krig og elendighet kan ikke gjøres rettferdighet hvis ikke publikum blir grepet. 

Og grepet blir vi, helt fra starten, og det blir ikke mindre gripende i løpet av historien som ender med dødsmarsjen på fjellet. 

Når Ukraina-flagget til slutt heves over soldatene, og vi minnes på at vi er i den virkelige verden og ikke i et skuespill, gir tiende trinn Elden en ny følelsesdimensjon.

Elden er skrevet av Arnfinn Strømmevold og Bertil Reithaug. For ordens skyld er Arnfinn Strømmevold far til artikkelforfatter Svend Agne Strømmevold