Liv Olaug Fevik Prøsch (16) har spilt piano siden hun var 7 år gammel. Det var ganske naturlig for henne å begynne og spille piano, siden familien hadde piano hjemme. Flere i familien og bakover i slekta hennes har spilt piano, så det var nesten «obligatorisk».
Flyttet Før Liv Olaug startet med piano gikk hun et år på blokkfløyte og notelæring, som de fleste jentene i klassen hennes gjorde. Da bodde familien i Vanylven på Sunnmøre. Liv Olaug og familien flyttet til Røros da hun gikk i 6. klasse.
– Jeg synes det var fint å flytte til Røros. Trives veldig godt her. Pappa kommer fra Røros, sier Liv Olaug Fevik Prøsch.
Til daglig går Liv Olaug på studiespesialisering ved Røros Videregående skole. I tillegg til å spille piano går fritiden med til trening og venner.
Klassisk
Liv Olaug spiller mest klassisk, men det blir noen andre genrer også. Hun liker godt klassisk fordi det er mye melodi. Hun spiller bl.a. Frédéric Chopin, Claude Debussy og noen gamle stykker av Fredrik Christopher Prøsch komponert på 1700-tallet. I andre genrer blir det bl.a. «Bohemian Rhapsody» av Queen.
Liv Olaug har opptrådt på ulike arrangement. Spesielt inspirerende var det å få lov å spille firhendig sammen med Tor Espen Aspaas på Vinterfestspillene. Hun liker godt å opptre, men hun har ingen spesiell drøm inn i musikken. Hun ønsker å ha det som hobby nå, men tror sikkert at hun kommer til å forsette å spille i fremtiden.
Hun er elev ved Røros kulturskole, der har hun en time i uken, i tillegg er det av og til timer med samspill. Lærer er Lester A. Goodwine. Tidligere hadde hun Monica Andersson.
– Det er veldig forskjell på hvor mye jeg øver. Det spørs om det er mye på skolen. Av og til blir det neste ingenting, og av og til spiller jeg et par timer om dagen eller noe imellom der. Det spørs veldig, sier hun.
Alltid før jul spiller hun en del julesanger. Har spilt de fleste kjente julesangene. Ofte er det opptredener før jul.
Liv Olaug Fevik Prøsch spilte for kommunestyret tidligere i år. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I høst vant Linda Loktu og Stein Vidar Kommandantvold VM i Rørospols for 3. gang, og dermed fikk de vandretrofeet til odel og eie. Trofeet, som er laget av keramiker Per Sverre Dahl, har fått fast plass i kjøkkenet på Kommandantvollen.
Dansehelg på Vauldalen med VM i Rørospols er et arrangement videreført fra «Brekkendagan» som ble arrangert frem til midten av 1990-tallet. Dansehelga har mer fokus på dans enn det Brekkendagan hadde, selv om VM i Rørospols bare er en liten del av dansehelga. I høst ble dansehelga arrangert for 13. gang. Arrangementet er et samarbeid mellom Vauldalen Fjellhotell og Brekken Spell- og Danselag. Det betyr mye for Linda og Stein Vidar å ha fått trofeet.
– Vi har nådd et mål, sier Stein Vidar Kommandantvold.
– Vi konkurrerer mot gode dansere. Grovt sett danser vi mot de samme som vi danser mot om vi er med på kappleik og tevler, så litt prestisje er det jo, sier Linda Loktu. Hun legger til at det er fint at trofeet havner på Røros, og det er helt rett at det har kommet hjem til Stein Vidar, som har danset mye og som har lært seg dansen i tradisjon.
I tillegg til VM i Rørospols er det kurs både i dans og spell, det er konserter, dansekonserter, en konsert i Volldalskoja og det er dans til faste lag som kommer og spiller. Blant de faste lagene er vertslaget Brekken Spell- og Danselag, Glåmos Spellmannslag og Søndre Trondhjems Spellmannslag. Dalakopa og Småviltlaget er med annethvert år, i år var det Småviltlaget. I år deltok Nord-Østerdals Spellmannslag for første gang. Det var også kurs i speltradisjoner fra Alvdal. I år deltok også Svadilja, som består av unge folkemusikkutøvere, stort sett fra regionen vår.
Trofeet ble i høst permanent delt ut for andre gang. Det er et par tidligere som har vunnet VM i Rørospols tre ganger og har trofeet til odel og eie i løpet av de 13 årene som arrangementet har vart.
Generasjoner
Polsdansen har gått i generasjoner på gården Kommandantvollen. Da Stein Vidar var tenåring lærte han å danse av sin mor på det gamle fjøsgolvet. Moren hadde lært pols på samme måten av sin mor i såmmårstuggu på gården. Linda lærte Rørospols på kurs hos Bondeungdomslaget (BUL) i Nidaros tidlig på 1990-tallet.
– Da var veien kort til Røros for oss unge studenter som var fri og frank, og ble bitt av basillen. Polsen er som ei gift i blodet. Du blir ikke fri den, sier Linda.
Det ble turer til Røros på Rørosmartnan, Brekkendagan og Rørosleken. Landsfestivalen ble arrangert på Røros i 1994, og der var Linda med.
– Polsen har ikke sluppet taket siden. Det nytter jo ikke, sier hun.
Linda var borte fra miljøet i 14 år mens hennes fire barn vokste opp. Men etterhvert måtte hun tilbake til polsen. Polsen er som et drivstoff og ikke noe annet kan måle seg med den. Det blir ikke det samme å danse en swing.
– Vi har danset såpass mye og blir aldri lei. Man blir varm og svett, men man blir ikke «klar», sier danseparet.
Linda synes det er en ære å få følge polsdansen videre. Det er en forpliktelse og en glede. Det er ikke statuer og premier, men dansegleden som er viktigst for Linda og Stein Vidar, og de ønsker at flere unge skal rekrutteres til dansen og føre tradisjonen videre til nye generasjoner.
Fem år
Linda og Stein Vidar har danset sammen i fem år. Det gikk ikke lang tid fra de begynte å danse sammen til de vant sitt første VM i Rørospols, i 2015. Deretter er de blitt verdensmestere i 2017 og 2019. I tillegg har de vunnet Trøndelagskappleiken i sin klasse et år, og en seier og en andre plass på Landskappleiken i B-puljen.
– Vi danser godt sammen, og har enorm danseglede. Drivkraften ligger ikke i det å vise seg frem, men i selve dansegleden. Vi får veldig mye skryt når vi er på festival eller på kappleik, vi blir «nedrent» av folk fordi de synes vi danser så godt sammen. Flere har sagt at de reiser til Røromartnan bare for å se oss danse i Sangerhuset. Men det sitter litt lenger inn å få skryt fra Rørosingene. Du blir ikke profet i eget land. Det ødelegger ikke for oss. Vi har voldsomt glede av dansen. Det er vel det folk som kommer og skryter ser, sier Linda.
Rørospols
Som så mye annet kom Rørospolsen til Røros med gruvedriften. Det er flere teorier om hvordan dansen oppsto, men den skal ha tilknytning til polsk dans. Dansen er beslektet med polskan i Sverige som også dyrkes den dag i dag. Polsen oppsto på Røros men den kom hit via innflyttere. Dansen slo rot og ble dyrket bredt og slo an. Dansen har holdt seg helt til vår tid i tradisjon.
Jul og dans på lokalet hørte sammen tidligere, dette er en juletradisjon som er blitt delvis borte de siste årene.
– For 20 – 25 år siden var det dans i julen på alle lokalene. Da var det stort sett mye gammeldans rundt omkring. Sjette-dagen var det liv i de fleste lokalene, sier Stein Vidar.
Brekken Spell- og Danselag har prøvd å blåse liv i dans på lokalet. De har arrangert noen kvelder før julog noen kvelder på våren rundt om på lokalene i distriktet. Blant annet i Rambu i Hådalen, Skogly på Sundet og Samhold i Kojan samt i Feragen.
– Der føler Brekkingene på et ansvar, og gjør en innsats for å prøve å blåse liv i bygdadansen igjen, sier Linda.
Kommandantvollen
Linda og Stein Vidar bor og feirer jul på Kommandantvollen. Gården er sporet tilbake til 1688. Dengang het gården Fiskervollen. I Rørosboka står det at gården fikk navnet Kommandantvollen da den kom i Familien Commendants eie en gang på 1700-tallet. Stein Vidar er 11. generasjon Kommandantvold, han tok over gården etter sine besteforeldre. Gården er en gammel ferdasgård. Under Rørosmartnan kommer forbøndene gjennom tunet. Den gamle ferdasveien har gått rett igjennom gården i flere hundre år.
– Det er en fin seanse. Vi sto her i fjor da Tydalingene kom, sier Stein Vidar.
Linda og Stein henter juletre fra egen tomt. Treet blir pyntet med lys fra svunnen tid. Et år var det bare levende lys på treet, lys fra barndommen til Stein Vidar sin mor. Begge to er glad i julen, og det er lett å få til god julestemning på en gammel gård. Det pyntes med fakler, nisser, slede og granbar ute.
På loftet i Glåmos kirke ligger et klenodium i kasser, og venter på å bli pakket ut igjen og satt i stand. nylig avgått leder i menighetsrådet, Oddmar Haugsbak, viser fram de elegante orgelpipene i tre. Orgelet bærer på en fengslende historie fra en tid med et annet navn på kirken, som kanskje sto bedre til orgelet.
Da orgelet ble montert, het den nybygde kirken Jensvold kirke. Året var 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. NSB hadde for vane å gi stasjonene sine navn etter den nærmeste gården.
Fem år før kirka ble bygd kom et lite navneskifte, da Jensvold ble til Jensvoll. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. De tenkte kanskje at det passet bra med et Jensenorgel i Jensvoll kirke.
Trondheim fengselskirke lå vegg i vegg med det gamle tukthuset, og ble nedlagt da lokalene skulle gi plass for Frostating Lagmannsrett i 1921. Orgel og alterbilde lå på lager, i fem år, før det ble fraktet oppover Gauldalen. Nå er sterke krefter i sving for å hente Jensenorgelet fram fra lager igjen.
Odmar Haugsbak håper å få det gamle Jensenorgelet på plass igjen i Glåmos kirke. Foto: Tore Østby
Jensenorgel er legendariske musikkinstrumenter, som finnes i flere norske kirker. Mannen som lagde instrumentene het Claus. Han ble født i 1817 i Schleswig-Holstein, som er den nordligste provinsen i Tyskland. Dette området var da Claus ble født, en del av Danmark. Selv om Danmark hadde skilt lag med Norge tre år før Claus Jensen ble født, skulle han bli Norges mest betydelige orgelbygger.
Han kom til Norge rundt 1837 og bygde sitt første orgel for Korskirken i Bergen. Senere bygde han orgler til et stort antall norske kirker, hvorav mange fortsatt er i bruk, f.eks. i Brønnøy kirke i Brønnøysund, Trefoldighetskirken i Oslo, Ilen kirke i Trondheim (1889), Bjorbekk kirke i Arendal (1876), Tromsø domkirke og Veum kirke i Fyresdal.
Orgelet som ligger på loftet i Glåmos kirke var altså ett av to han bygde i Trondheim på slutten av 1880-årene. For musikk-kjennere kan vi fortelle at Jensen bygde pipeorgel i den «symfoniske» tradisjonen, en type som er knyttet til romantikken. (Om orgelet blir restaurert kan det kanskje være på sin plass å innvie det i forbindelse med et bryllup.)
I 1939 skiftet Jensvoll navn til Glåmos, og ikke mange år senere, ble Jensenorgelet nedmontert og lagt på lager. Da ble det erstattet av et Jørgensenorgel. Nå er ikke Jørgensenorgelet brukbart lengre, musikken i gudstjenestene på Glåmos kommer fra høyttalerne knyttet til et el-orgel.
Oddmar Haugsbak mener tiden er inne for å hente fram igjen det eldste orgelet. Det første initiativet til dette kom i 1984. Det ble gjort en grundig jobb da orgelet ble pakket ned. Alle delene ser nesten ut som de er nye. Eksperter har sett på orgelet, sier alle delene er på plass, og konklusjonen er at det skal være fullt mulig å sette det i stand og ta det i bruk igjen. Arbeidet er kostnadsberegnet til om lag 1 million kroner.
– Å få orgelet opp og få lyd i det ville vært stort. Det tror jeg vi skal få til, men det er nødvendig at flere drar sammen. Finansieringen må være på plass før vi kan starte arbeidet. Jeg håper det nye menighetsrådet gjør virkelighet av dette, sier Oddmar Haugsbak til Rørosnytts julemagasin.
I dag la Ragnhild Bjerkan ut på en romantisk reise nordover, med et maleri som bagasje. Bildet skal til to mennesker som hadde sitt store romantiske høydepunkt inne i motivet for bildet.
Det startet ei uke før 7. juli i 2004, da Linn og Espen Berre fra Namsos skulle gifte seg i Røros kirke. Paret som hadde vært sammen i fem år brukte kortere tid til på å planlegge bryllupet enn det brudepar vanligvis gjør. Det var god plass i kirka under vielsen. Det var brudeparet, presten, organisten, jenta som klippet gresset på kirkegården og gudfaren til brudeparets datter.
– Vi fikk spørsmål fra naboene om vi ikke skulle gifte oss snart. Så da måtte vi finne ei finne ei kirke, ei fin kirke, forteller Espen Berre.
Paret tok kontakt med presten på Røros for å høre om Røros kirke var ledig den 7. juli. De fikk spørsmål om det var neste år, men svarte nei, nå på onsdag den 7. Tirsdagskvelden 6.juli var det samtale med presten.
– Husker godt at presten syntes vi var ganske impulsive. De fleste bruker et år på planlegging. Vi brukte fra Lørdag til onsdag, sier Berre.
Brudekjolen ble funnet i Trondheim tirsdag, dagen før bryllupet. Det var det god service, og de fikk også med sko til bruden.
– Brudebukett og gravering av ringer ble bestilt om morgenen samme dag som bryllupet. Gravøren hadde ferie, men ble ringte og stilte opp på kort varsel.
-Det ble ikke hurrastemning hos venneparet som skulle være forlovere da vi fortalte at vi skulle gifte oss. De var godt i gang med planlegging av sin skilsmisse. Da hadde vi allerede bestilt prest og kirke. De ble ikke med nedover, sier Espen.
Gudfaren til Linn og Espen sin datteren ble varslet om bryllupet. Han sa det ikke til noen og skulket jobben for å bli med som vitne. Men fortsatt manglet paret ett vitne i kirken. Da steppet plenklipperen utenfor kirken inn. Det var få som visste om bryllupet. Espen sin svigermor så det sto i lokalavisa.
– Alt ordnet seg på veldig kort tid. Det er utrolig hvilken service alle viste oss i Røros. Husker det var mange artige ansikt når vi fortalte tidspunktet vi måtte ha det ferdig til, minnes Espen. Paret hadde bestilt hotellrom for to netter. Den siste natten ble rommet oppgradert til suite.
Linn og Espen Berre. Foto: Privat
Linn og Espen var tilbake på Røros i sommer, og feiret 15-årsjubileet her. Da Linn og Espen giftet seg hadde de ikke råd til stort brudebilde. De har lett på nettet etter bilde fra Røros, og kom over Ragnhild Bjerkan sine maleri med Rørosmotiv. I vinter har paret vært i dialog med Ragnhild, og blitt enig med henne om hvordan bildet skal være. Ragnhild har nå med bildet til Meråker for ha på det ramme og overrekke det til Linn og Espen.
– Kunst er varig, sier Espen Berre.
Kunstner Ragnhild Bjerkan har malt et velkjent motiv til Linn og Espen.
Selv om julaften for mange er familien samlet hjemme, er det stadig flere som velger hotelljul på Røros. Julaften vi det være fulle hus både «oppe og nede». På Røros hotell var det i mange år stengt i jula, men de sister fire årene har hotellet vært åpent.
20. desember 1919 ble Ela Monsen født i Bærum. Hun var datter Gyro og Otto Monsen. Ela vokste opp på Kongsberg og Lillestrøm. I 1957 flyttet hun til Røros. I dag er Ela kjent som kunstneren som drev Thomasgaarden og som var gift med Henry Solli. Thomasgaarden er i et kulturminne som er inspirert av det som Ela og Henry bygde opp der.
Ela tok utdannelse hos Th. Lerdals tegne- og malerskole på Lillestrøm i 1936–37; Statens Håndverks- og Kunstindustriskole under Håkon Stenstadvold i perioden 1938–41; og praksis ved Eilif Whists keramikkverksted i Oslo.
I 1941 giftet Ela seg med Georg Smedhus som var interiørarkitekt. De fikk sønnen Jørn i 1943. Ela og Georg ble skilt og etter en periode som skilt ettbarnsmor flyttet hun fra Oslo.
I 1957 flyttet Ela til Røros. I 1958 kjøpte hun Thomasgaarden. Ela hadde etterhvert blitt en anerkjent tekstilkunstner. I tillegg til tekstil jobbet hun med materialer som keramikk og metall, hun laget også malerier. Ela var politisk, kulturelt og religiøst engasjert, noe som gjenspeiles i hennes kunstneriske uttrykk.
Ela hadde planer om å starte kunstforening på Røros, og det var i denne sammenhengen hun møtte treskjæreren Henry Solli, som senere skulle bli hennes ektemann. Henry kom fra Svartvika. Ela og Henry etablerte bolig, verksted og galleri i Thomasgaarden. I 1962 stod det første verkstedet ferdig, i 1978 ble det utvidet. Fortsatt kan man se mye av utsmykkingene og arbeidene som Ela og Henry gjorde i Thomasgaarden.
Men det er ikke bare i Thomasgaarden man finner kunst laget av Ela Monsen. Hun har utsmykninger og verk i offentlige samlinger, som bl.a. Røros Hotell – tepper og keramikk, Røros sykehus – relieff, teppe og maleri, Institutt for fredsforskning i Oslo – teppe, LOs kontor i Oslo, Norsk kulturråd og Olso kommunes kunstsamlinger.
Ela hadde flere separatutstillinger: Von der Lippes møbelforretning, Oslo i 1966, Forum, Oslo i 1969, Operafoajeen i Dortmund i Tyskland i 1971, Lillestrøm Kunstforening i 1973, Sarpsborg Kunstforening i 1973, Gall. Galtung, Oslo i 1973, Gall. Strømmen i Trondheim i 1976 og Gall. Tanum i Oslo i 1976.
I 1973 ble Ela Monsen sammen med maleren Rolf Juell Gleditsch tildelt kulturprisen i Røros kommune. Ela døde 13. oktober 1978.
Kilder: Bergstaden.org, Alfsen, Glenny. (2013, 4. juli). Ela Monsen. I Norsk kunstnerleksikon. Hentet 9. oktober 2019 fra https://nkl.snl.no/Ela_Monsen, boken Kunst i Bergstaden fra 2013 og Bildekunst fra Røros gjennom 100 år.
Thomasgaarden er i et kulturminne som er inspirert av det som Ela og Henry bygde opp der. Her er noen glimt fra Thomagaarden 2019:
I 2012 tok fysioterapeut Anne Grete Sandbakken initiativ til et prosjekt som skulle bli et utviklingsprosjekt gjennom Norges musikkhøgskole. Det tverrfaglige samarbeidet mellom Røros kommune og Norges musikkhøgskole endte opp i en veileder for barns bevegelse til innspilt musikk. Prosjektet fikk navnet GRUV – Glede, Rytme, Utvikling og Vekst. Veilederen ble lansert i Oslo i november. CREMAH, senter for forskning innen musikk og helse, publiserte GRUV – veilederen.
Barndommen
Anne Grete fikk en 20% stilling som folkehelsekoordinator i Røros kommune i 2011. Gjennom et langt yrkesliv har hun jobbet mye med barn, og har sett at barndommen har vært i endring.
-Ofte er det slik at mennesker med mye ressurser har aktive, friske barn og så er det noen som faller utenfor, og som blir passiv fra tidlig alder. I stedet for at man legger ungen på gulvet så blir barnet satt fremfor ett eller annet som stimulerer synsmessig. Veldig fort passiviseres barn med «duppeditter», sier Anne Grete Sandbakken som er GRUV – prosjektets mor.
Det var slike observasjoner som lå i bakhodet til Anne Grete. Nå skjer det noe med barndommen, som gjør at mange barn blir passive fra veldig, veldig tidlig alder. Men vi vet at alle mennesker, og spesielt barn, trenger å bevege seg. Bevegelse er grunnleggende viktig for utviklingen vår. Det skal være artig å bevege seg. Man ser mye bevegelsesglede de første leveårene. Derfor hadde Anne Grete lyst til å gå inn med noe til de minste barna i barnehagene.
Bevegelse
Hun hadde vært på et kurs i Kristiansand i Barnefysioterapiforeningen hvor et eksempel som ble vist frem blant annet dreide seg rundt bruk av musikk for å stimulere til bevegelse. Anne Grete ble inspirert, og ønsket å sette i gang noe tilsvarende for Rørosbarnehagene. Barna fikk bevege seg fritt til musikken på en tykk gymnastikkmadrass. Anne Grete ønsket å bruke annen musikk enn den musikken barn som oftest blir eksponert for gjennom for eksempel radio. Hun ønsket å ha noe som barna kjente selv at de fikk tak i rytmen, får tak i det som «ligger inni dem».
Anne Grete tok kontakt med Kulturkonsulent, Ane Linn Haagaas, som synes at dette høres ut som et spennende prosjekt. Da begynte ballen å rulle. Ane Linn kontaktet Norges Musikkhøgskole, der prosjektet ble godt mottatt. Musikkterapeut Rita Strand Frisk har vært med som prosjektleder helt fra musikkhøyskolen ble involvert. Veilederen ble lansert i Oslo 8. november.
-Musikkhøgskolen har vært helt avgjørende i denne prosessen, sier Ane Linn Haagaas.
Datainnsamling
Til prosjektet er det gjort mye datainnsamling. Blant annet er over 50 videoer blitt tatt opp i barnehagene i Røros. Videoene er blitt gått igjennom og analysert, og diskutert hva som skjer, hvilken faser barna er i. Noen slår seg løs tvert og er bare full av liv og glede, mens andre er forsiktige. Her var Rita veldig obs på å ikke mase, da barna var i lyttefasen.
-Musikken er på et vis drivkraften i hele tankegangen, de skal klare å finne glede i å bevege seg fritt etter musikk, sier Anne Grete, som roser barnehagene i Røros for innsatsen de har gjort i prosjektet. Underveis har det vært mange samtaler med personalet i barnehagene. Seks barnehager på Røros deltok i prosjektet, som har vært veldig inkluderende. Barn med store fysiske handikap brukte sine hjelpemidler og deltok med like stor lyst som de funksjonsfriske barna.
-Barn som har en kronisk sykdom kan bli lei av å bli plukket ut, og ha individuelt opplegg med voksne folk. Det er viktig at også disse barna kan føle tilhørighet i en gruppe, sier Anne Grete.
-Det er erfaringene som kom ut av det, som har gjort at vi kunne lage en form for metodikk og det heftet som vi har laget. Plutselig var det en helt annen måte å tenke på i forhold til barn og bevegelse, som var veldig fremmed for mange, sier Ane Linn.
Målet
Målet med prosjektet er at barnet skal finne veien til bevegelsen selv. Alle mennesker kan å bevege seg, man trenger ikke alltid å instrueres for å gjøre det.
GRUV – veilederen er enkel og lett å forstå. På lanseringen i Oslo var det seminar for barnehageansatte, musikkpedagoger som jobber med barn, musikkterapeuter og kulturskolelærere. 30 – 40 personer deltok på seminaret.
-Vi fikk god respons underveis, og det var mange som stilte spørsmål. Det var tydelig at vi klarte å engasjere dem, sier Anne Grete. Noe tilsvarende skal gjøres på Røros etterhvert. Ane Linn og Anne Grete ønsker at veilederen blir brukt i de lokale barnehagene også, men det er mulig for barnehager over hele landet å bruke den.
Rita, Ane Linn og Anne Grete skal nå planlegge veien videre. Mye av jobben nå er informasjon. De ønsker å gi noe tilbake til barnehagene i Røros, som var med på prosjektet, og jobber med å få på plass noe for de lokale barnehagene.
-Vi ønsker å markere at vi setter pris på at de ville bli med oss på den reisen, sier Anne Grete.
Under et arrangement på Rørosmuseet torsdag 20.februar 2020 blir Amund Spangen tildelt Kulturprisen. Amund Spangen og Jon Brænne skal samtale om dekorasjonsmaling i Nord-Østerdalen og Røros-bygdene.
Amund Spangen mottar prisen for sitt arbeid gjennom flere tiår med dokumentasjon av kulturminner, kulturuttrykk, mattradisjoner, dekorasjonsmaling, gårds- og bygningshistorie, håndverk, redskaper og livsvilkår og samfunnsliv i Røros og kommunene i Nord-Østerdalen.
Formannskapet på Røros vedtok torsdag 5.desember at Kulturprisen 2019 skal tildeles Amund Spangen.
Odd Håvard Morset har gitt ut boka «Ola Dala». Kolofon Forlag som har gitt ut boka beskriver den slik: Historien om Ola Dala og hans dramatiske liv har fulgt folket på gården i generasjoner. Denne boken søker lengst ned i kildene og forteller en historie som ikke bare er forankret lokalt i Stugudal. Her møter vi også miljøer i Jämtland og Härjedalen, gruvesamfunnet på Røros, kvernsteinene i Selbu og Trondheim by tidlig på 1800-tallet.
Romanen følger hovedpersonen tett gjennom en avgjørende periode i livet. Forfatterens nærhet til miljøet og kunnskap om folk og levesett i fjellbygda gjør fortellingen troverdig.
Odd Håvard Morset (født 1953) er Ola Dala sitt tipp-tippoldebarn. Han har vokst opp i Brandbu på Hadeland. I 1974 kjøpte han slektsgården Stugudal. Her har han bodd og hatt sitt virke hele sitt voksne liv.
Gard Erik Sandbakken er ute med sin sjuende bok, Den russiske spion. Bak denne boka ligger omfattende research, og tidligere PST-sjef Jørn Holm er en av kildene. Resultatet av fire år med reising om intervjuer signeres på Domus i dag.
