Historie

Siste mai-dag i 1889 ble det født en kommende kunstner i Hitterdalen. Denne dagen så Ole Bukkvoll dagens lys. Han var den fjerde i en søskenflokken, som totalt endte på 8 barn, 4 gutter og 4 jenter. Frem til 1912 bodde familien i Strømmelia nedre i Hitterdal. Simen, den eldste sønnen tok da over gården, og familien flyttet til Stigerslia i Djupsjølia.

Jakt og fiske var Ole sin interesse fra rundt 10-årsalderen. Om vinterkveldene satt han ofte med løvsaga eller skar ut i tre. I 1908 begynte han å jobbe på Storwartz. Trestykket og kniven var med, og ble tatt frem når han hadde fri.

I 1913 giftet Ole seg med Margrethe Wesselvold, de fikk fire barn. Ole og Margrethe bosatte seg på Flanderborg i gården som tidligere ble kalt Per Akselsa-gården. I perioder var Ole på anleggsarbeid, bl.a. i Bygdin. Et godt treemne, snittjern og kniv var med dit, og hobbyen begynte å nærme seg livnæring.

Ole laget ulike bruksting som kjøkkenredskaper, lamper, hyller og bokser. Bergstaden, jakt og fiske, tømmerdrift og seterliv var motiver som inspirerte. Han laget også turistsuvenirer, som de små bergmannsstavene «haklo» som mange som besøkte Røros kjøpte med som et minne.

Utstilling

45 år gammel deltok Ole på ei utstilling i Trondheim Kunstforening. Flere kunstnere fra Røros deltok på utstillingen. Ole solgte alle arbeidene han stilte ut, og dette ga han for alvor støtet til jobben med trerelieffene. Etter hvert ble dette en fulltids beskjeftigelse, og dagene i verkstedet ble ofte lange.

Verkstedet

Verkstedet til Ole var innredet i et tømmerhus, som tidligere hadde vært fjøs. Verkstedet lå på Bakkan i bakgården til Ole Guldals gate 1. Han avsluttet alltid arbeidsdagen med en god sjekk av vedovnen før han forlot verkstedet.

Ole sin produksjon ble stor og bildene han laget ble spredt. Ikke bare i Norge, men også til Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, England og USA. Mange av bildene som han laget henger i offentlige bygninger.

Ole fikk noen store oppdrag, bl.a. for Oslo Lysverker og Røros E-verk. Glommen og Lågens Brukseierforening bestilte 10 bilder av kraftstasjoner fra Røros til og med Borregård. Et av de største bildene han leverte er bildet av Borregård.

Ved åpningen av Røros Aldershjem i 1974 ble det donert en serie av Ole sine bilder til det nye aldershjemmet. Med sine trearbeid betydde Ole mye for å gjøre Rørosmotiver kjent og mye av det Bergstaden rommer av av minner og tradisjoner. Mye av det som Ole laget pynter fortsatt opp vegger i Røros. Bildene finnes bl.a. hos Røros Kunstformidling.

Materialet som Ole brukte var oftest furu. Ved enkelte anledninger brukte han bjørk, men furu var det best egnede materialet slik han så det. Ole signerte sine bilder med Ole O. Bukkvoll. Han døde 24. april 1971, nesten 82 år gammel.

Kilde: Artikkelen «Ole Bukkvoll – Bestefar med snittjarn og kniv» fra Årbok for Rørosmuseet Fjell-folk nr. 30. 2005. Artikkelen er skrevet av barnebarn til Ole Bukkvoll, AnneMa Aspaas.

Ved Glomma, like nedenfor Vintervollbrua, står et gammelt hus som er i ferd med å bil tatt tilbake av naturen. Folk på Glåmos kaller huset for badehuset. Det var en kort periode et badehus, men historien starter ikke der. Den startet da A/S Rugeldalens Dampmeieri, som ble etablert av Inge Åsen Kurås i 1898, skulle ta steget inn i fremtiden etter 14 års drift.

Meieriet var ei viktig bedrift i bygdesamfunnet ved Jensvold stasjon. Alt dette hendte før Glåmosnavnet ble innført av ei navnenemnd der Johan Falkberget var med. Det aller første møtet i Jensvold Elektrisitetsværk foregikk i den store meierisalen, og protokollen fra møtet forteller mye om hvordan dette gikk til:

Aar 1912 mai den 2den blev efter indbydelse av Iver O. Kuraas og Anders O. Sandkjernan avholdt et møte paa Meierisalen angaaende anlæg av et elektrisitetsverk i eller i nærheten av Meieriet for å skaffe belysning og mulig elektrisk drivkraft for meieriet og for de omliggende gaarde innenfor en circumfiranse av omtrent 1 1/2 kilometer fra Rugeldalens meieri.

De driftige karene arbeidet raskt, og til jul samme år hadde 28 abonnenter fått strøm fram til gårdene sine. Bygningen på elvebredden er det som står igjen av Jensvold elektrisitetsverk. Huset er et av Norges eldste e-verksbygninger som fortsatt står. Huset står som et visnende monument over E-verkenes barndom. Historien huset bærer er glemt av de fleste, men ikke av lokalhistoriker Anders Sakrisvold. Han har skrevet en stor artikkel om dette, for årets Jul i Fjellheimen.

Så var det badehistorien. Norske Kvinners Sanitesforening ville slå et slag for hygienen, og satte i begynnelsen av femtiårene igang en aksjon for å få bygd offentlige badstuer og bad alle steder. På Glåmos var den gamle E-verksbygningen et naturlig valg. I noen få somre fra og med 1952 yret det av liv ved og i elva. Så var tiden ute for mange av sanitetsforeningens badehus. I et badehus i vårt område er det fortsatt aktivitet. Det er i badstua nord for Aursunden. Der bader kvinnene på formiddagen og mennene på kvelden.

Da det ble slutt på badingen på Glåmos, ble huset kjøpt som hytte, og har vært i privat eie siden.

I 1988 ble Folkemusikkarkivet for Røros-området opprettet. Initiativtaker var Mary Barthelemy i samarbeid med Rørosmuseet. Arkivet ønsker å bidra til dokumentasjon, bevaring og formidling av immateriell kultur som en del av verdensarven. Spesielt musikk- og dansetradisjoner i Rørosområdet. Folkemusikkarkivet er drevet på dugnad og prosjektbasert arbeid. Arbeidslokalene til arkivet er i 2.etasjen over antikvarisk verksted i Kurantgården, ved Bygningsvernsentret.

Mary Barthelemy kom til Røros først på 1980-tallet. Hun har alltid samlet musikk med opptak og vært interessert i det. Hun hadde en samling med band og kassetter hjemme. Midt på 1980-tallet ble det startet opp en del folkemusikkarkiv rundt om i Norge.

-For å ha et arkiv må man ha utstyr, mannskap, arbeidsrom og lagringsplass. Det ble gjort et framstøt i lokalmiljøet her, men det ble ikke noe penger. Folkemusikkarkivet ble ikke prioritert. Det datt liksom bare. Men jeg fant ut at jeg kunne tenke meg å jobbe litt med den saken uten å investere masse penger, og bruke bare det man har. Og fikk litt velvilje fra museet, på den tiden var det Torbjørn Eggen som var direktør, det var sist på 1980-tallet. Da startet jeg, sier Mary Barthelemy.

Mary fikk tak i et stempel hos Amneus Boghandel, og begynte å stemple på registrerings ark, og legge opptak inn i en systematisk samling. Blant annet av opptak fra juletrefester, og kopier av visebøker. Dermed var Mary i gang med Folkemusikkarkivet for Rørosområdet.

-Mye folkemusikk var allerede blitt samlet her på Røros, men ikke så veldig mye vokalt stoff. Sven Nyhus har jobbet mye med felemusikken, spellmannslagene spiller, men mange flere sitter inne med en hel masse som har vært en del av kulturen rundt lokalmusikken og dansen. Vi får aldri med alt, men det er veldig greit å prøve å sanke sammen det som finnes her, og tenke litt på om 25 år. Da er vi takknemlig for å ha det som vi har fått tak i, sier Mary.

Mary og Folkemusikkarkivet fikk bruke et skap, magasinplass og hyller i Smelthytta, og lov til å holde på der. Hun ble litt fascinert av jul-leker. Det var veldig mye levende tradisjon, med dans og sang, forskjellige varianter og skikker i forskjellige grender av Røros. Det hadde Mary lyst til å gjøre noe med, så det ble et innsamlingsprosjekt sammen med Berit Veierud Busch i 1996 – 1998.

-Jobbet gratis, men fikk litt moralsk støtte fra museet hele tiden. Vi søkte litt penger til jul-lekprosjektet, til å kjøpe band og til kjøreutgifter, sier Mary.

Sivilarbeidere

I 2003-2004 fikk arkivet et løft. Olav Mjelva og Leif Ingvar Ranøyen hadde studert folkemusikk på Rauland. I stedet for militæret ønsket de å være sivilarbeidere, det ble de i 13 måneder hos Folkemusikkarkivet. Ifølge Mary ble det gjort mye da.

Fant-Karl

I forbindelse med Spjellstuggu, i Sleggveien, ble Mary nysgjerrig på historien om en Karl Fredriksen som en gang bodde der. Det ble sagt at denne karen var identisk med den legendariske romani felespellmannen «Fant-Karl». Mary begynte å grave litt i det som skulle bli et stort prosjekt. Prosjektet startet i 1997 hos Folkemusikkarkivet, og resulterte etterhvert i Marys masteravhandling (2006), ei bok (2007), og en CD (2009) – som presenterer arven og historien til Karl Fredriksens farfar, Carl Johansen Rosenberg. Mary jobber fortsatt litt med dette.

Venneforening

I 2008 ble Folkemusikkarkivet en formell medlemsorganisasjon som er blant venneforeningene til Rørosmuseet.

-Da ble det et styre, så da er det ikke bare ‘a Mary som bestemmer. Jeg har prøvd å være åpen, rekrutterende og inkluderende, men det er veldig fint at verden oppfatter at det ikke er bare jeg som jobber med Folkemusikkarkivet, sier hun. Ole Jørgen Tamnes har vært en rød tråd i styret gjennom mange år.

Å drive Folkemusikkarkivet for Rørosområdet skikkelig er en stor oppgave, og det er alltid mer å gjøre enn man klarer. Ett arkiv er en samling med ett eller annet, som er ordnet i system, som et bibliotek. Det kommer inn nytt som også må settes inn i systemet. I tillegg skal det som er i arkivet være tilgjengelig for publikum. I en katalog kan andre finne frem til hva som er i arkivet. På arkivloftet i Kurantgården er det mulighet for å høre på musikk, sjå på visestoff, bilder og annet som er i arkivet.

Arkivet har musikk på spolebånd, kassetter, DAT, VHS og etterhvert digitalt. Samlingens eldste opptak med lokalmusikk er voksrullopptak fra 1930-tallet som de har fått digitalkopi av fra Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana.

-Det er mye å jobbe med egentlig, sier Mary.

I spellmannsverden er det utrolig mange historier. Gjennom arbeidet med Folkemusikkarkivet har hun kommet over både store og små godbiter. Dersom det er noe skrift eller opptak putter hun det en plass i systemet.

Digitalisering

En av de som jobber med Folkemusikkarkivet nå er Mads Kuraas. Ifølge Mary er hans drøm å digitalisere det meste som er innsamlet. Mads er i gang med den jobben, så nå kan man søke på data og finne ikke bare musikk, men avisutklipp om spellemenn og dansere.

Spellmannsblad

På arkivloftet er det noen esker med gamle spellmannsblad, som kommer fra familien som Mary giftet seg inn i. Peder Nyhus abonnerte på spellmannsblad for lenge siden.

-Vi har ikke bruk for bladene hjemme, så jeg satte dem opp hit, sier Mary. Hun legger til at Rørosmuseet har vært veldig snille med arkivet, men de har aldri prioritert dem med mye penger. Arkivet bruker rommet i Kurantgården gratis, så det er verdier der, og museet gir dem moralsk støtte når arkivet trenger råd og søker om penger midler.

Folkemusikkarkivet berører både det materielle og det immaterielle, og er også historie. Dersom det er snakk om digitalfiler, trenger man bare en harddisk eller minnepenn en eller annen plass. Men dersom det er snakk om gjenstander som gamle band, plater, spellmannsbøker, visebøker eller instrumenter passer det best at museet har arkivet. Man behøver ikke bla igjennom gamle bøker, eller høre på gamle band, men de må være forsvarlig tatt vare på, med temperatur og riktig fuktighet. Dersom man har kopi av dette digitalt så kan man bla igjennom hvor som helst.

Det dukker fortsatt opp gamle ting, og da må det være noen som har tid til å gå ut å hente det inn. Det er en del notesamlinger ute i distriktet, bl.a. nedover mot Os. Folkemusikkarkivet er for Rørosområdet, og Mary tenker på sirkumferensen som et kulturområde. «Innafer Cirkumferensa går det ti Pols» står det i brosjyren om Folkemusikkarkivet. Os hører med, det gjør også en del av Nord-Østerdalen og Ålen. S

Folkemusikkarkiv i et levende tradisjonsmiljø

Mary håper at det en dag kan gå an å ansette en folkemusikkarkivarbeider som har en definert arbeidstid og som får betaling. Da kan man jobbe med innsamling av gammelt stoff og gjøre det tilgjengelig for publikum. Det som skjer av spell og dans i dag er også viktig å dokumentere, for det kommer til å være historie om 25 år, derfor har Folkemusikkarkivet et ansvar der også.

-Vi må bør være på Martnan og treff å gjøre opptak. Vi sitter i dag og hører på gammelt fra 1960-tallet. Så artig. Men hva med det som skjer nå? Vi burde være ute og intervjue folk om hva de synes om middagsdansen og slikt, om hvilket inntrykk de har av hvordan folkemusikken og -dansen lever i dag, sier hun.

Studenter

I forbindelse med folkemusikkutdanning rundt omkring er det mange studenter som er ute etter å fordype seg i tradisjonelt stoff – spillemåter, detaljer i takt, rytme, tonalitet, det sosiale og dansetrinn. Studentene skriver masteroppgaver og doktorgradsavhandlinger. Der er folk som er utdannet i tradisjonskunnskap, og ofte veldig flinke med instrument. Ifølge Mary begynner det å bli flere som er de utdannet slik at de er veldig kvalifisert til å bli ansatt som folkemusikkarkivarbeidere.

Mary håper at det finnes noen som vil dele spellmannslivet sitt med å jobbe for arkivet. Det er startet noe som det går an å bygge på.

Salen ble ikke stor nok, og påmeldingen måtte lukkes da folk i Troms og Finnmark var inviert til informasjonsmøte om Kulturminnefondet i Tromsø i dag. Det var fylkeskommunen og Fylkesmannen i Troms og Finnmark som hadde invitert til inspirasjonsseminar, «Nytt liv i gamle fjøs».

Kulturlandskapet også i de to nordligste fylkene, består i stor grad av gårdsbebyggelse. Mange av de gamle fjøsene, sommerfjøsene og andre landbruksbygg er ikke lengre i bruk. Mange steder begynner det å haste med å sette i stand slike hus, før de råtner ned.

Blant foredragsholderne var Erik Lillbråten fra Norsk kulturarv og Direktør for kulturminnefondet Simen Bjørgen. Møtet i dag ble godt mottatt, og nå ønsker flere fylker tilsvarende seminar.