Bak smeltehytta stod det før et vasshjul. Etter et ras restaureres murene i hjulgraven på tradisjonelt vis.
Håndverkerne Geir Idar Hjelvik og Gisle Huseby bygger opp murene på tradisjonell måte med litt hjelp av moderne teknologi. En av murene i hjulgraven hadde rast ut og for å forhindre at det skjer igjen, ønsker Hjelvik å gjøre alle murene i grava mer solide.
Slik så det ut i hjulgraven rett etter raset. Foto: Rørosmuseet.
– Det hadde jo rast ut her, så vi måtte mure opp igjen. Vi prøver å bygge opp muren på samme måte, men bygger den litt bredere for å gjøre den mer stabil. De andre murene som sto igjen etter raset behandler vi på samme måten, sier Hjelvik.
Tradisjonshåndverk
Det er ikke så lang tid igjen før Hjelvik og Huseby er ferdige med oppgaven. I løpet av en uke regner de med å ha alt klart. Rørosmuseet valgte å bruke akkurat de to til jobben fordi begge har jobbet mye med tradisjonelle mureteknikker tidligere.
Hjulgraven er i dag til venstre ved broen, tidligere stod det altså et hus over. Foto: Rørosmuseets arkiv.
– Jeg har murt mange tørrmurer før, bak kirka i fire sesonger, ute i Eidet og mye annet da. Det er jo en tradisjonsmur dette også. Å tørrmure, eller å mure tørt, betyr at vi murer uten bindemiddel, som for eksempel mørtel. Tørrmuring er en gammel teknikk hvor man lager konstruksjoner av naturstein. Det er mye brukt i steingjerder, grunnmurer og støttemurer. Både Bergstadens Ziir og Hyttstuggu ble konstruert med slike tradisjonelle murer, opplyser Hjelvik.
Det er nøysommelig presisjonsarbeide å mure opp en slik mur uten bindemiddel. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
Til å utføre jobben så bruker de tradisjonelle verktøy, og av og til gravemaskin. Det viktigste for Hjelvik er likevel håndlaget.
– Slegge, brekkjern og meisel er de viktigste verktøyene man har. Men øyemålet er det som virkelig skiller en dyktig håndverker fra en mindre erfaren en, avslutter han.
Hyttstuggu er bygd i 1808, og i sommer startet Rørosmuseet restaureringen av det som tidligere var administrasjonsbygget til Kobberverket på Røros.
Før er det gjort to restaureringsforsøk av Hyttstuggu, det første på 50 tallet, og det seneste mellom 2000 og 2002. Sophie Gjesdahl Noach bygningsantikvar hos Rørosmuseet, og den som leder oppussingen, forteller at de tidligere forsøkene ikke har klart å ta vare på huset.
– Det vi ser nå er at det som ble gjort den gangen ikke er godt nok. Hvis du har hatt et bilde av hyttstuggu fra et halvt år siden så ville du sett at den har stått med både riss i muren, og store avskallinger.
Under arbeidet med muren oppdaget de at gulvet i huset var totalt ødelagt av råte, og det endret fremdriftsplanen.
– Gulvet hadde vi egentlig tenkt som neste års prosjekt, men da vi demonterte et bord der det var mest kritisk, og så hvordan tilstanden var, måtte vi gjøre noe. Plankene under var bare som pulver, fullstendig råtnet opp. Noe av trematerialet kunne man klemme på og det kom ut vann. Rett og slett som en svamp. Ut fra anbefalingen til fagfolkene våre så ville det ikke være forsvarlig å mure opp igjen uten at man tørket ut gulvet, sier hun.
Kirkegulv
Olaf Piekarski leder for treverkstedet på Rørosmuseet forteller at fagfolkene har gjort samme restaureringen i kirka som de holder på med nå i Hyttstuggu.
– Det er mange likhetstrekk med kirkegulvet, begge har den samme oppbyggingen, åsene som gulvbordene er festet til, ligger helt ned i massen. Så lenge massen holder seg tørr går det helt fint, i det øyeblikket det blir fuktig, er det stor fare for råte. I perioden Hyttstuggu og kirka ble konstruert var denne måten en vanlig teknikk å legge gulv på. De ville stoppe trekken fra tørrmurene som var ganske luftige og la dermed massen helt oppunder gulvet.
Tømrer Eirik Iversen fra Oslo, tok sommerjobb ved museet for å lære seg merom bygningsvern. Her undersøker han sedimentlagene under det som var gulvet i Hyttstuggu. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I kirka ble det oppdaget ekte hussopp og det medførte mye ekstraarbeid og ekstra kostnader, noe de er redd for blir resultatet av prøvene fra Hyttstuggu også.
– Her er det også tatt noen sopprøver og de må sendes inn og det må avklares hva slags type sopp vi har funnet. Hvis resultatet blir det samme som i kirka så blir det en større jobb, fortsetter han.
Har det travelt
Fagfolkene på Rørosmuseet har vært i kontakt med riksantikvaren, fordi dette bleethasteoppdrag på grunn av det korte tidsvinduet hvor det er mulig å pusse opp.
– Murarbeidene utvendig skal være ferdig i løpet av sommeren, det er også fordi kalken må herdes før frosten setter inn. Det er blant annet derfor vi har det travelt, sesongen er jo svært kort på Røros så derfor måtte vi gjøre det på denne måten og få gulvet opp raskt, forteller Noach.
Sophie Gjesdahl Noach bygningsantikvar hos Rørosmuseet, viser hvordan fukten siger ned fra veien og inn mot muren. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
De har nå tatt opp gulvet og alt er tegnet inn, nummerert, dokumentert i foto, og stablet langs veggen i et av rommene.
– Det underste laget som lå øverst skal på igjen, mens det andre er for råttent til å brukes. Nå skal dette få stå å tørke over sommeren og så vil vi se på oppbyggingen av gulvet som en vinterjobb, fortsetter hun.
Det som en gang var plankene på gulvet i Hyttstuggu. Nå ødelagt av råte. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
I dialog med riksantikvaren prøver Sophie Gjesdahl Noach og fagfolkene hennes å finne en løsning på fuktproblemet.
– Man har jo sett den samme problematikken oppe i kirka, og der gravde de ut massen under gulvet for å sørge for lufting, men bygde opp forsåvidt med samme konstruksjon. Vi ser ikke bort ifra at det blir den samme løsningen her.
Hyttstuggu er et viktig bygg i og med at det er den gamle administrasjonsbygningen til bergverket og en av de første vedtaksfredningene på Røros. På spørsmål om hva hun ser for seg at bruken blir når huset er ferdig restaurert, har Noach et klart ønske.
– En tidligere direktør på Rørosmuseet ønsket å lage kafé i Hyttstuggu, men det blir nok vanskelig siden det ikke er innlagt vann. Derimot som utstillingsareal vil det nok egne seg bedre, det er utrolig vakre rom. Hyttstuggu er et utrolig spennende bygg så det vil være flott om det var åpent for allmennheten, avslutter hun.
Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet. Foto: Kulturminnefondet
Av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet
Vi står overfor ett spennende kommune og fylkestingsvalg nå i høst. Vi skal velge politikerne som vil få ansvar for å ta vare på kulturarven i bygder og byer. Hittil har dette temaet fått liten oppmerksomhet i valgkampen.
La meg derfor gi noen grunner til at kulturarven bør være en viktig valgkampsak.
Vår felles hukommelse
I mer enn 10.000 år har det bodd folk i det området vi i dag kaller Norge. De har brukt naturen rundt seg, og satt sine fysiske spor i landskapet. De har bygget hus for å bo i, båter som fraktet varer, folk og fe, og samfunnshus for å samles til fest og møter. De har trasket langs de samme stiene og kjørt de samme kjerreveiene som folk i tidligere tider. Alt dette er en del av Norges felles hukommelse.
Bevaring av kulturminner gir oss kunnskap om tidligere tiders samfunn og levekår. Sporene etter bruk gir oss forståelse for og tolkning av fortida, og kan hjelpe oss å forme vår egen framtid. Ved å forvalte og forstå kulturarven, kan vi formidle til kommende generasjoner for at de også skal kjenne sin historie og være stolte av den. De som skal leve i framtida vil takke oss som lever i dag for hvert eneste kulturminne vi klarer å ta vare på. Ingen kan redde alle kulturminner, men alle politikere kan gjøre noe.
Kulturminnevern er godt miljøvern
Det er bedre for miljøet at vi setter i stand kulturminner som alt er bygd, enn at de rives for å bygge noe helt nytt. Bevaring og gjenbruk av opprinnelige bygningsdeler er høyt verdsatt ved restaurering av kulturminner. Det kommer ikke bare kulturminnet til gode, men også miljøet.
Miljøet spares ved at man unngår utslippene ved ny produksjon av materialer, mange av kulturminnene er bygget med kortreiste materialer, og man slipper transportbelastningen. I tillegg inneholder materialene lite eller ingen giftstoffer og krever heller ingen avfallshåndtering hvis de må skiftes ut.
SINTEF anslår at i 2050 er opp mot 80 prosent av bygningsmassen vi skal bruke, allerede bygget. Det betyr at store deler av disse bygningene allerede eksisterer, og Kulturminnefondet er en viktig aktør for å sikre en ressursbesparende bruk og ivaretakelse slik at miljøbelastningen blir minimal.
Vern gjennom bruk gir nye verdier
Et kulturminne får større verdi når folk bruker det, og når kulturminnet gir folk opplevelser. Mange av kulturminnene som er satt i stand med støtte fra Kulturminnefondet stod til forfall da jobben med restaurering startet, uten bruk. Flere av de tidligere forfalne kulturminnene har i dag en nytte i næringsvirksomhet som overnattingssted, restaurant eller kafé, museer og til utstillinger. Denne nytten er først og fremst til den private eieren, som har et bedre økonomisk grunnlag for å ta vare på kulturminnet inn i fremtiden, men det er også til nytte for besøkende, eller de som rett og slett liker å vite at våre kulturminner tas vare på.
Restaureringen av kulturminner gir også verdiskaping og næringsmessige virkninger lokalt. Det skaper aktivitet blant håndverkere med kunnskap om bevaring og restaurering av kulturminner, og det samme skjer hos leverandører av byggevarer. I tillegg fører restaureringen til økt aktivitet hos underleverandører som regnskapsførere, bensinstasjoner, butikker og vareleverandører. Gjennom «Vern gjennom bruk» skaper kulturminner store verdier inn i fremtiden.
Sluttord
Tenk deg om hjemstedet ditt ikke hadde noen synlige spor etter alle generasjoner som har levd sine liv der tidligere. Tenk deg en reise til en by, langs kysten eller til en fjord der alle minner etter våre forgjengere var borte. Tenk om alle spor etter mennesker var nye og laget i vår egen tid.
Kulturminnene forsvinner fortere enn vi aner dersom ingen ser verdien eller nytten i å ta vare på den arven vi har fått ansvaret for å forvalte.
Kulturminner er en ressurs som representerer kvaliteter av stor betydning for utviklingen av våre lokalsamfunn. Både som identitetsskaper og som grunnlag for sosial, økonomisk og kulturell verdiskaping. Dette håper jeg nyvalgte og gjenvalgte politiker tar tak når de nå skal sette seg sammen i kommunestyre og fylkestingsmøter etter valget.
Kulturminnefondet er Klima- og miljødepartementets viktigste virkemiddel for å ta vare på verneverdige kulturminner i privat eie. Vi står klare til å hjelpe til.
I de gamle lokalene etter Brødrene Krogs Uldvarefabrik har Potteriet Røros verksted og butikkutsalg. Her lever den trønderske pottemakertradisjonen. Alle produktene til Potteriet Røros lages på huset.
Rørosserien
Potteriet Røros har flere serier i sitt sortiment. En av dem er Rørosserien som bygger på to gamle modeller som finnes på Rørosmuseet. Potteriet Røros lager en kopi som er stemplet med Rørosmuseet under; ei Rørosskål.
– Vi er ganske sikker på at dette er ei drikkeskål som gjerne hang over vannbøtta på kjøkkenet, før man hadde innlagt vann. Vi er nok i en periode etter 1870, for designet er veldig enkelt, sier daglig leder hos Potteriet Røros, Robin Schellenberg.
Rørosskålen er i kremfarget hvit i midten med en grønn bord rundt. Den grønne borden blir laget ved at det blandes inn kobberoksid i dekorleira. Trøndersk keramikktradisjon valgte veldig ofte å bruke grønt framfor f.eks. blått fordi det var enklere å få tilgang til. Nå bygger Potteriet opp Rørosserien med middagstallerkener, frokosttallerkener og flere kopper og kar. Den nyeste modellen, ei skillingsskål i dessertstørrelse, tar igjen opp litt av det gamle.
Skillingsboller
Skillingsboller, som kan finne hos bakern blir bakt og stekt i et helt stykke. Når bollene skal deles så skiller man dem. Fra dette kommer ordet skillingsbolle. Den samme ordstammen har man i skillingsskål som da står for overgangen fra felles matfat til endelig å få sin egen porsjonsskål. Skålen har en hank og den henges på veggen for å vise gjestene at her kan du få ordentlig traktering. Du slipper å spise av samme fatet som de som bor der.
– I ordet skillingsviser derimot kommer ordet av myntenheten skilling, men skillingsskål og skillingsbolle, der er det altså å dele og skille som ligger i bunnen, sier Robin.
Skillingsskåler er gjerne også et øre som er både godt å holde i når man skal få med seg siste rest fra suppen, men det er også dekorativt og ikke minst bumerket til pottemakeren. Det er ganske uvanlig i trøndersk keramikk at pottemakeren var opptatt av å signere. Trønderkeramikk i seg selv var gjengs stil, slik skulle det være, derfor var det ikke så viktig å sette signaturen sin under.
I Rørosserien har Potteriet Røros laget en skillingskopp. En kaffekopp som er litt uvanlig siden hanken er skrotet. Det er brukt et øre i stedet. Grønnfargen fremhever mønstringen i øret. Kobberet gjør at glasuren smelter litt før og grønnfargen forsterkes i fordypningene.
– Her kan man findrikke litt. Skillingskoppen er også gørrfin til å servere dip, saus eller godteri i, sier Robin.
Unikum-vegg
Foto: Tove Østby
I butikkutsalget er det en unikum-vegg. Et unikum betyr at de lager et mønster bare én gang. Tradisjonelt går det mye fra veggen om sommeren. Potteriet har også noen klassikere som bakeboller og strikkeboller.
24 år med Potteriet Røros
Potteriet Røros startet i 1993. Bedriften har alltid vært i Brødrene Krogs Uldvarefabrik. Potteriet Røros ligger nære sentrum, men det er ikke alle som finner dem. Man kan gå inn i bakgården til Vertshuset Røros og finne den store ullvarefabrikken bak der. Man kan også gå inn i fra Kjerkgata og gå samme veien som inn til Trevarefabrikken. Robin har satt opp skilt, og håper at mange tar turen innom i sommer, både Rørosinger og turister.
De som jobber hos Potteriet Røros er et team som består av: Nina Westum keramisk dekor, Christer Dirfeldt – hånddreiing, Sissel Wathne – keramisk produktdesign og branding, Berit Skogås – butikkmedarbeider og Robin Schellenberg – daglig leder – glasering og brenning.
– I keramikkverkstedet her er vi spesialisert på hvert vårt steg i prosessen. En er best på hånddreiing, en er best på dekor osv. sier Robin.
Robin har drevet Potteriet Røros i 13 år. Han er like mye i produksjon som i driften.
– Det er en veldig mangfoldig jobb, som jeg er glad i, sier Robin.
Han synes det er artig å møte folk. Han jobber mye og har ikke tid til å reise bort, så det blir å se verden gjennom gjestene som kommer innom.
Siste mai-dag i 1889 ble det født en kommende kunstner i Hitterdalen. Denne dagen så Ole Bukkvoll dagens lys. Han var den fjerde i en søskenflokken, som totalt endte på 8 barn, 4 gutter og 4 jenter. Frem til 1912 bodde familien i Strømmelia nedre i Hitterdal. Simen, den eldste sønnen tok da over gården, og familien flyttet til Stigerslia i Djupsjølia.
Jakt og fiske var Ole sin interesse fra rundt 10-årsalderen. Om vinterkveldene satt han ofte med løvsaga eller skar ut i tre. I 1908 begynte han å jobbe på Storwartz. Trestykket og kniven var med, og ble tatt frem når han hadde fri.
I 1913 giftet Ole seg med Margrethe Wesselvold, de fikk fire barn. Ole og Margrethe bosatte seg på Flanderborg i gården som tidligere ble kalt Per Akselsa-gården. I perioder var Ole på anleggsarbeid, bl.a. i Bygdin. Et godt treemne, snittjern og kniv var med dit, og hobbyen begynte å nærme seg livnæring.
Ole laget ulike bruksting som kjøkkenredskaper, lamper, hyller og bokser. Bergstaden, jakt og fiske, tømmerdrift og seterliv var motiver som inspirerte. Han laget også turistsuvenirer, som de små bergmannsstavene «haklo» som mange som besøkte Røros kjøpte med som et minne.
Utstilling
45 år gammel deltok Ole på ei utstilling i Trondheim Kunstforening. Flere kunstnere fra Røros deltok på utstillingen. Ole solgte alle arbeidene han stilte ut, og dette ga han for alvor støtet til jobben med trerelieffene. Etter hvert ble dette en fulltids beskjeftigelse, og dagene i verkstedet ble ofte lange.
Verkstedet
Verkstedet til Ole var innredet i et tømmerhus, som tidligere hadde vært fjøs. Verkstedet lå på Bakkan i bakgården til Ole Guldals gate 1. Han avsluttet alltid arbeidsdagen med en god sjekk av vedovnen før han forlot verkstedet.
Ole sin produksjon ble stor og bildene han laget ble spredt. Ikke bare i Norge, men også til Sverige, Danmark, Tyskland, Frankrike, England og USA. Mange av bildene som han laget henger i offentlige bygninger.
Ole fikk noen store oppdrag, bl.a. for Oslo Lysverker og Røros E-verk. Glommen og Lågens Brukseierforening bestilte 10 bilder av kraftstasjoner fra Røros til og med Borregård. Et av de største bildene han leverte er bildet av Borregård.
Ved åpningen av Røros Aldershjem i 1974 ble det donert en serie av Ole sine bilder til det nye aldershjemmet. Med sine trearbeid betydde Ole mye for å gjøre Rørosmotiver kjent og mye av det Bergstaden rommer av av minner og tradisjoner. Mye av det som Ole laget pynter fortsatt opp vegger i Røros. Bildene finnes bl.a. hos Røros Kunstformidling.
Materialet som Ole brukte var oftest furu. Ved enkelte anledninger brukte han bjørk, men furu var det best egnede materialet slik han så det. Ole signerte sine bilder med Ole O. Bukkvoll. Han døde 24. april 1971, nesten 82 år gammel.
Kilde: Artikkelen «Ole Bukkvoll – Bestefar med snittjarn og kniv» fra Årbok for Rørosmuseet Fjell-folk nr. 30. 2005. Artikkelen er skrevet av barnebarn til Ole Bukkvoll, AnneMa Aspaas.
Dette bilde henger i et privat hjem. Foto: Tove Østby
Ved Glomma, like nedenfor Vintervollbrua, står et gammelt hus som er i ferd med å bil tatt tilbake av naturen. Folk på Glåmos kaller huset for badehuset. Det var en kort periode et badehus, men historien starter ikke der. Den startet da A/S Rugeldalens Dampmeieri, som ble etablert av Inge Åsen Kurås i 1898, skulle ta steget inn i fremtiden etter 14 års drift.
Meieriet var ei viktig bedrift i bygdesamfunnet ved Jensvold stasjon. Alt dette hendte før Glåmosnavnet ble innført av ei navnenemnd der Johan Falkberget var med. Det aller første møtet i Jensvold Elektrisitetsværk foregikk i den store meierisalen, og protokollen fra møtet forteller mye om hvordan dette gikk til:
Spor etter tidlig e-verksdrift i Glåmos.
Foto: Tore Østby
Aar 1912 mai den 2den blev efter indbydelse av Iver O. Kuraas og Anders O. Sandkjernan avholdt et møte paa Meierisalen angaaende anlæg av et elektrisitetsverk i eller i nærheten av Meieriet for å skaffe belysning og mulig elektrisk drivkraft for meieriet og for de omliggende gaarde innenfor en circumfiranse av omtrent 1 1/2 kilometer fra Rugeldalens meieri.
De driftige karene arbeidet raskt, og til jul samme år hadde 28 abonnenter fått strøm fram til gårdene sine. Bygningen på elvebredden er det som står igjen av Jensvold elektrisitetsverk. Huset er et av Norges eldste e-verksbygninger som fortsatt står. Huset står som et visnende monument over E-verkenes barndom. Historien huset bærer er glemt av de fleste, men ikke av lokalhistoriker Anders Sakrisvold. Han har skrevet en stor artikkel om dette, for årets Jul i Fjellheimen.
Badekulpen har fått merke elvas krefter gjennom årene, men utradert er den ikke.
Foto: Tore Østby
Så var det badehistorien. Norske Kvinners Sanitesforening ville slå et slag for hygienen, og satte i begynnelsen av femtiårene igang en aksjon for å få bygd offentlige badstuer og bad alle steder. På Glåmos var den gamle E-verksbygningen et naturlig valg. I noen få somre fra og med 1952 yret det av liv ved og i elva. Så var tiden ute for mange av sanitetsforeningens badehus. I et badehus i vårt område er det fortsatt aktivitet. Det er i badstua nord for Aursunden. Der bader kvinnene på formiddagen og mennene på kvelden.
Da det ble slutt på badingen på Glåmos, ble huset kjøpt som hytte, og har vært i privat eie siden.
Oskar Tørres Lindstad, flere guider fra Rørosmuseet og en rekke ildsjeler arrangerte Vinnekveld på den tradisjonelle måten på Doktortjønna i går.
Tørres Lindstad jobber som guide på Doktortjønna i sommer og forteller at han fikk ideen om å gjøre dette når han så alt gresset som var på området.
– Det står så grønne bakker bortetter Doktortjønna her og vi har lyst til å ta vare på gresset, slik som det har vært gjort tidligere. Det er for galt at det står og forfaller når man kan lage godt for til dyr for vinteren, forteller han.
Fyrmåneden
Det er det første året dette skjer på Doktortjønna og det var Rørosmuseet som arrangerte dette som en sosial trivelig kveld. Alle guidene som jobber på museet fikk invitasjon til å være med å hesje, og turistene som er på Doktortjønna gjennom dagen får se tradisjonelle landbruksmetoder fra regionen i bruk og får sett hesjene når de står ferdige. Dette skaper gjerne nysgjerrighet blant dem og er et godt utgangspunkt for dialog og spørsmål rundt landbrukstradisjoner i distriktet.
– Det er ikke så vanlig å se hesjer i regionen den dag i dag. Rørosmuseet driver jo på med formidling av verdensarven og det som har vært tradisjoner tidligere på Røros, og dette kan du si er en del av dette. Kopperverket hadde jo den 13. måned i året for at arbeiderne skulle dra hjem å slå gresset, denne het for Fyrmåneden, forteller Tørres Lindstad.
Ingeborg Anna Ødegaard med riva, Toril Tørres som bunter og Jon Erik Lindstad til høyre. Foto: Iver Waldahl Lillegjære
Nostalgi
Tørres Lindstad nevner at mange blir glade når de ser slike tradisjonelle teknikker blir tatt i bruk, og har fine minner av at de var med på dette selv i gamle dager.
– Vi annonserte jo på Facebook at vi skulle ha et slikt arrangement og at vi serverte hyllkake, ingefærøl og rabarbrasuppe, og det har trekt en del folk. Ellers så kommer de jo bort å spør hva vi holder på med. Mange syns det er morsomt å se disse teknikkene bli tatt i bruk igjen og har et nostalgisk minne av det fra barndommen. Det er første sommeren på lenge at jeg ikke har vært sengeliggende på grunn av gressallergi når det har vært vinne, så det kalde våte været har jo vært godt for noe, humrer Tørres.
I en av de eldste gårdene på Røros, i Sundrønningsgården er det mye nostalgi og minner. Røros Brukt & Antik holder til i gården som som ligger øverst i Bergmannsgata, nederst Mørkstubakken. Butikken har varer fra sist på 1800-tallet til godt ut i 1970-tallet. Fra små klinkekuler til mynter.
-Det går Veldig i bølger. Noen vil ha nostalgisk stil, noen vil ha retro og noe vil ha teak. Litt etter hva de er på utkikk etter, sier driver av «Bruktn», Gunn Heidi Kvernrød.
Det er nesten som å gå på et museum å ta turen innom Sundrønningsgården. I butikken er det bl.a. gamle kaffekanner og serveringsfat, slike som mormor hadde. Veldig mye nostalgi.
Bakgården
Gunn Heidi bruker også den store bakgården. Her blir det aktivitet i sommer.
-Det blir både kaffe og skrotnisser, sier Gunn Heidi.
Bruktn er åpen på torsdager, fredager og lørdager i sommer. Det er parkeringsmuligheter oppå Malmplassen. Sundrønningsgården ligger bare et steinkast unna Rørosmuseet.
Gunn Heidi leier ut 2. etasjen i hovedhuset til korttidsleie. Fron Lasskjørerlag er i Sundrønningsgården under Rørosmartnan.
Gunn Heidi Kvernrød er klar for en nostalgisk-sommer. Foto: Tove Østby
I første halvår av 2019 har 385 private eiere av verneverdige kulturminner fått 77,5 millioner kroner i støtte fra Kulturminnefondet.
Fra 1. januar til og med 21. juni i år, har Kulturminnefondet behandlet over 800 søknader med et søknadsbeløp på 300 millioner kroner. 385 av desse har nå fått støtte på til sammen 77,5 millioner kroner .
– De seneste årene har tilskuddene som Kulturminnefondet gir til eiere av verneverdige kulturminner blitt doblet. Kulturminnefondet sikrer viktige kulturminner over hele landet på en effektiv og målrettet måte. Det å ta vare på kulturarven er bra for miljøet, det gir kunnskap om historien vår, og det skaper aktivitet og arbeidsplasser over hele landet, sier klima- og miljøminister Ola Elvestuen.
2019 er første året Kulturminnefondet behandler søknader fortløpende, og tilbakemeldingene er gode. Saksbehandlingstiden har gått kraftig ned.
– Innføring av løpende saksbehandling har skjedd etter forslag fra eierne, og jeg er veldig fornøyd med at det nå fører til enklere søknadsbehandling og raskere saksbehandlingstid, sier Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet.
I dag starter MS Fæmund II årets sesong. Dampskipsselskapet Fæmund ble stiftet allerede i 1886. Siden 1905 har MS Fæmund II transportert post, godstrafikk, fotturister, fiskere og livsnytere langs Norges nest største naturlige innsjø. Historie hånd i hånd med minneverdige naturopplevelser, lokale fristelser og godt vertskap. Forrige sesong var det ekstra mange som tok turen på innlandshavet Femunden.
Her er et minne fra åpningsseilasen 2018, ut fra Synnervika.
Åpningsseilas 2018
Fæmund II kjører sommerruten daglig til og med 11.august. I perioden 30.juni til 11.august er det forlenget rute til Buvika på tirsdag, torsdag og søndag. Høstruten kjøres på tirsdag, fredag, lørdag og søndag i perioden 13.august til 1. september.
