Gjennom hele sommeren tilbyr Rørosmuseet guiding for barn og unge.
Har du hørt sagnet om reinsbukken og kobberet? Vet du hvorfor det pleide å lukte promp på Røros? Visste du at før så bodde 11 mennesker i samme hus i Sleggveien?
Disse, og mange andre spørsmål, får man svar på under Rørosmuseets guidinger for barn.
Reinsbukken og kobberet
Elly Marisol Røskaft har jobbet som guide i en måned og har drevet med guidinger for barnefamilier.
Første stopp var ved statuen av reinsbukken mellom museet og Mælan, hvor barna fikk høre sagnet om reinsbukken og kobberet, og fikk se på og studere kobbersteiner.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Under den siste dødskrampen så sparket reinen opp mose og stein, og der lå det noe som skinte, og vet dere hva det var for noe? Det var kobberet. Vil dere se en sånn stein? Foto: Svend Agne Strømmevold.
Turen gikk videre fra reinsbukken og ned til museumsplassen, hvor de ivrige tilhørerne samlet seg for å høre om bygget som tidligere ble benyttet som arrest.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Der hadde man arrest, for det måtte man ha overalt. Man måtte ha et fengsel, og inne her var det også et laboratorium der de forsket på litt forskjellige ting, forklarer Elly. Foto: Svend Agne Strømmevold
Etter å ha blitt fortalt om fengselet ovenfor museet, gikk gjengen til brua på nedsiden av museet.
– Det er en grunn til at Smelthytta ligger her, og det er fordi at før så hadde de ikke elektrisitet, som vi har i dag. Og da, for å få ting til å gå rundt inne på Smelthytta, så måtte de ha et vannhjul, og det er et sånt stort hjul som drives av vann, og sånn brukte de elva. Er ikke det litt rart å tenke på at de ikke hadde elektrisitet før? sier Elly.
Slegghaugan og Sleggveien
Fra brua vandret de opp til Slegghaugene, hvor Elly viste fram ulike gjenstander som var laget i kobber og forklarte barna hva Slegghaugene egentlig er for noe.
– Nå står vi på Slegghaugan, og det her er egentlig bare en søppelhaug. Det er restene som ble igjen etter at de smeltet kobberet, og da var det her helt ubrukelig, men i dag så har det blitt kjempeviktig for oss, forteller Elly, og tilføyer, – Det her er tegnet for kobber, og det er også tegnet for kvinner.
Barna følger med, ivrige, og spør underveis guiden og hverandre om det ene og det andre, mens de studerer gjenstandene de får utforske.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Her ble vinterscenene til Pippi spilt inn. Har dere sett da den store snøballen trillet ned her? spør Elly. Foto: Svend Agne Strømmevold– Visste dere at i Sleggveien bodde 11 personer i samme hus? Foto: Svend Agne Strømmevold.Barna fikk gå fritt inn i husene i Sleggveien og fikk høre og se hvordan de fattige hadde levd. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Videre gikk den historiske vandringen inn i ei vet mellom Bergmannsgata og Kjerkgata, og Elly begynte å snakke om hvordan det var å være barn før i tiden, før hun utfordret ungene til en løpekonkurranse.
– Du som er åtte. Hvis du hadde vært gutt så hadde du jobbet med å skille stein og hjulpet til i gruva. Det begynte man med når man var sju, helt til det kom en ny lov, og da ble det 12. Jentene hjalp til hjemme, vet du, med å rydde og vaske, og det var kanskje ikke så artig det heller, forteller Elly.
Artikelen fortsetter under bildet.
Da gikk turen tilbake til museet, hvor ungene, til sin store begeistring, fikk benytte en hemmelig inngang for å komme seg inn i kjelleren.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Den hemmelige inngangen ledet til kjelleren på Rørosmuseet, hvor barna ble satt på prøve.Omvisningen avsluttet med at barna fikk være med på en skattequiz, hvor de skulle lete etter ulike ting og svare på spørsmål. Etter konkurransen fikk alle barna premie. Foto: Svend Agne Strømmevold.
Elly har jobbet som guide for Rørosmuseet i sommer, og forteller at det alltid er morsomt å ha med barn på vandringer.
– Jeg forteller ikke så mye om årstall og prøver heller å trekke fram det som er mer spennende. For eksempel at det pleide å lukte promp på Røros, for det synes de ofte er morsomt. Voksenguidingen handler mer om å fortelle, mens på barneomvisninger så prøver vi å inkludere barna, og prøver å få med dem til å være med på fortellingen, sier Elly.
Mini-Elden ble satt opp igjen ved Gropstuggu til fulle tribuner i år.
14 barn deltar i Elden-barnas egen tolkning av stykket, med yngste skuespiller på seks år. Forestillingen spilles av barn som er med på Elden på kveldstid, og som setter opp sin egen versjon av stykket på dagtid. Barna har selv bestemt at overskuddet fra årets Mini-Elden skal gå til barna i Ukraina.
Øver mens de andre har fri
Daglig leder for Elden, Siri Gellein, åpnet forestillingen med å si noen ord.
– De har hatt det ganske tøft, for det har vært kaldt, og de ungene her har stått på. De har vært med å spille Elden på kveldstid, og når alle andre har fri, så øver de til Mini-Elden, sa Gellein.
Alle aktørene leverte et sjarmerende og energisk show som fikk publikum med seg fra første stund. Humoren traff ofte, og latteren satt like løst som applausen mens de 14 aktørene fremførte sin versjon av Elden.
Forestillingen er regissert av Unni Ryen, lyden er ved John Arne Langen, og musikken framføres av Harald Hauge på piano.
Eldens forrige regissør, Catrine Telle, bestemte seg for å legge deler av sommeren til Røros etter et sterk ønske fra datteren om å være med på Elden.
Etter å ha hatt kreativ ledelse på tre oppsetninger av Elden, trodde Catrine Telle hun skulle legge musikkteateret bak seg, men er nå tilbake for et tre ukers opphold på Røros. Denne ganger er det imidlertid ikke i rollen som regissør, men som mor.
Heldig som får være med
Petra (10) deltok på Elden for første gang i fjor, og er nå tilbake for å være med på forestillingen og treffe venner hun har fått på Røros.
– Dette er min andre gang. I fjor spilte jeg same, og det skal jeg spille i år også. Nå skal jeg være med på Valbo og pols, så det er litt mer enn det jeg gjorde i fjor, og det er veldig gøy. Det er veldig mange fine folk her som jeg får møte igjen, og jeg har fått mange venner her, sier Petra, og legger til, – Det er mange barn som ikke får muligheten til å være med på det her, så de som er med her er veldig heldige.
Tilbake til Elden
Catrine Telle hadde egentlig ikke tenkt å legge sommeren til Røros men har nå leid seg hytte under oppholdet.
– Jeg og den andre mammaen hadde egentlig tenkt oss på sommerferie, men så var dette ønske så sterkt fra Petra, så da syntes vi ikke helt at vi kunne ignorere det. Vi skjønner det godt, for det er nesten det morsomste du kan være med på som barn; hele det store fellesskapet og alle du blir kjent med, og det at du som barn er viktig. Vi har stor sans for det, og Petra var veldig happy i fjor, så vi sa okey, et år til da, forteller Catrine.
Tidligere teater-erfaring
Petra har tidligere vært med på Korsvikaspillet, og allerede før hun selv var med på Elden har hun pleid å være med moren sin under prøvene.
– Hun har sittet der i tre år, men vi syntes hun var for liten til dødsmarsj og alt det mørke. Det første året var hun litt skremt også, og da var det litt mye. Da var hun bare seks år, men så etter to år fikk hun lov å være med i fjor, og da var det kjempegøy, sier Telle.
– På slutten av det andre året, var det litt sånn: – Nå er jeg vel stor nok, nå vil jeg være med, for nå synes jeg ikke det er skummelt, sier Petra.
Bergstadens Hotel tok i fjor sommer initiativet til å få tegnet skisser til en lekepark på Nilsenhjørnet.
Det er over et år siden Bergstadens Hotel begynte å realisere idéen om en lekepark, og fikk tegnet et utkast. Tanken bak planen om en lekepark er å gi barnefamilier bedre tilbud i sentrum av Røros. Hotelldirektør ved Bergstadens Hotel, Kenneth Ericson, mener det ikke er noen gode alternativer for barnefamilier i gata, og at det fører til at barnefamilier ikke blir værende lenge på Røros:
– De blir her en natt på sommeren, for det er ikke noe å gjøre, forteller Ericson.
Bergstadens Hotel har selv kontaktet arkitekt, og tok i fjor sommer kontakt med kommunen, og Coop Midt-Norge, som har ansvar for å utbedre parken når det nye biblioteket skal bygges.
– Poenget er at vi har et veldig dårlig tilbud for barnefamilier og for barn i sentrum. Vi har Doktortjønna, men det ligger ikke i sentrum. Du må ut av gata, parkere bilen et annet sted og være med barna. Hvis vi hadde hatt et tilbud i gata, og man er en familie, så kan den ene forelderen være igjen med barna i parken, så kan den andre rusle og handle, også kan de bytte på. Da klarer vi nok å beholde folk i sentrum mye lenger, og jeg tror vi klarer å få folk til å legge igjen mer penger i butikker og på restauranter i sentrum. Vi vil at det skal oppleves litt mer velkomment her for barnefamilier, sier Ericson
Bistår i finansiering
I tillegg til å ha fått tegnet et utkast til lekepark, vil hotellet bistå i å prøve å få finansiert parken, og har allerede snakket med flere aktører som er villige til å bidra økonomisk for at dette kan bli en realitet.
– Jeg er helt overbevist om at hvis vi hadde fått lov til å sette i gang et prosjekt der, så skulle vi klart å finne finansiering, for jeg tror det er mange aktører i sentrum som kan være villig til å være med å bidra til et sånt prosjekt. Jeg er overbevist om at det vil øke omsetningen til butikkene i gata her, sier Ericson.
Skreddersydde lekestativer
Tegningene av parken er laget av Kompan Norway, som sier at Lekeverdi, kvalitet og utfordring er vektlagte punkter i tegningene til parken. Kompan har et eget designstudio samt flere arkitekter som hele tiden skreddersyr apparater og lekeplasser. Apparatene er designet med tanke på varighet, og målet med parken er at den skal være tilnærmet vedlikeholdsfri.
– Vi kan godt lage Bergstaden Ziir med ei stor sklie ut fra toppen, eller Smelthytta med klatring opp av pipa, sier Area Sales Manager i Kompan, Lasse Krogi en e-post.
Forslag på hvordan lekeparken vil se ut. Foto: KompanFoto: Kompan
Før var det avgjørende hvilken bydel du kom fra og hvilken side av Hyttelva du bodde på. Kom du fra gate-sida var du hitabekking og kom du fra den andre sida var du bortabekking.
Vi har samlet historier fra en tid hvor oppveksten var mindre foreldrestyrt, da bydelen du vokste opp i hadde alt å si. En tid da du helst ikke skulle ferdes alene over Hyttelva, eller til en bydel du ikke selv kom fra. En tid hvor det foregikk organiserte gatekamper mellom bydelsgjenger.
Stammefeider og bydelstilhørighet
Noen mener at stridighetene mellom bekkingan stammer fra de årlige fotballkampene som ble arrangert på 50-tallet, hvor det var ett lag fra hver side av elva. Andre mener at det ikke hadde noe med fotball å gjøre i det hele tatt, selv om flere innrømmer at de mer enn villig lot seg rekruttere til idretten for å fortsette feidene mot bydelsfiendene sine der.
Hitabekking Terje Elven husker at bydelene var strengt inndelt som små lokalsamfunn. Det var egne matbutikker på Haugan, Stormoen og Flanderborg, og gjengene holdt seg som regel til hver sine nabolag.
Elven husker også stammekrigene mellom nabolagene, selv om han var for ung til å ha vært med på det selv, men forteller at de var preget av gatekampene i oppveksten.
– Det var ikke så mange gatekamper, men det ble jo organisert noen ganger og da var det knallharde kår. Gatekampene var alvorlige. Der slo de folk til blods. Det var krig, og ikke noe sånn lekeslåssing, forteller Terje.
– Faren min, som er født i 1920, har fortalt at da han var ung fikk gataingan, hagaingan og stormoingan fritt leide på Haugan bare én kveld i året, og det var julaften, da de skulle til kirka. Alle de andre dagene ble de tatt til fange hvis de beveget seg inn på Haugan. Så var det oppi Sjøbakken-området at de hadde vanvittig med sånne snøfengsel hvor fangene ble plassert, også hadde de vakter, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Tre gutter med lekegevær 1945. Illustrasjonsbilde. Foto: Olsen, Iver/Rørosmuseet. Digitaltmuseum.no)
– Jeg visste ikke engang hva stormoinger var
Tor Aunmo er stolt bortabekking og nerhagaing og kan godt huske flere bydelskriger og stammefeider fra oppveksten på 60-tallet.
– Det var kamper både på Skansen og Ulvstugguhaugen. Det ble ofte avtalt at vi skulle slåss på den og den dagen. Jeg var ikke gammel nok til at jeg var med og planlegge det, men jeg var jo med som kriger. Under noen stammefeider ble vi faktisk utstyrt med køller og utstyr på Flanderborg og så gikk vi til krig mot bortabekkingan. Og det var ordentlig slagsmål altså. Det var ikke noe kjære mor der, forteller Aunmo.
– Det følger deg gjennom livet om du er hitabekking eller bortabekking, og jeg bærer det med stolthet. Det er borte alt det her nå, ungdommen vet ikke hva det er for noe, forteller han.
På den tiden var det ikke uvanlig å holde seg til sin egen stamme og ha mindre kjennskap til de andre nabolagene. Som både bortabekking og nerhagaing hadde Tor flere bydelsfiender å passe seg for, og husker at de måtte trå varsomt når de skulle utenfor sitt eget territorium.
– Vi måtte jo passe oss hvis vi bevegde oss på Øverhaga-området, da måtte du helst være to, for det var fort gjort at du kunne få juling. Jeg visste ikke engang hva stormoinger var før jeg begynte på skolen, jeg hadde bare hørt om dem. Det var jo en egen stamme det og, forteller han og fortsetter.
– Jeg husker første gangen jeg var i gata. Vi sykla en gjeng til Flanderborg, og der stoppa vi og kikka oppover gata. Derfra sykla vi videre til gata, men da turte vi ikke mer, så da snudde vi, humrer krigeren fra Nerhagaen.
Nerhaga-gjengen på Skrap stadion på Øverhagaen. Tor Aunmo nederst til venstre med caps. Foto: Privat
Hagleskudd og luftgevær
Arne Carlsen bodde på Fladerborg og var bortabekking. Carlsen forteller at det ikke var så ofte det var kamper, men det hendte seg at noen planla at det skulle foregå noe, så da samlet de seg, mannet seg opp og tok seg over elva.
– Det var såpass ille at når vi var en seks-sju år så turte vi ikke å gå over brua nei. Jeg var mye involvert i det i den tida der, og vi hadde flere slagsmål. Slegghaugan var jo en yndet plass å slåss, og oppå Røsteplassen. Det var ramme alvor, og det var jo faktisk så blodet rant noen ganger også. Jeg husker at vi bortabekkingan gikk sammen og skulle ta hitabekkingan, og da var vi over 30 og dem var sju, så det var et rått parti. Dem sprang inn i et hus og låste døra, men den fauk nå opp ja. Vi fikk no ti’æm te slutt, skryter Carlsen.
– Også hadde vi jo kamper med hagaingan og vi da, og havna som regel midt i skuddlinjen. Det hendte seg at vi ble enig med hagaingan, og da skulle vi ta gaterampen, sier han.
Arne innrømmer at det kan ha gått litt langt noen ganger, og han kan også huske at det har blitt avfyrt hagleskudd i forbindelse med gatekampene, men vanligvis var det andre våpen man måtte passe seg for.
– Hvis vi prøvde å sykle ut på Stormoen for eksempel, det var jo et vågestykke for da fikk du som regel ei luftgeværkule i baken, humrer bortabekkingen.
Stormoing og hitabekking Per Arne Gjelsvik forteller at stridighetene mellom bydelene ga seg utslag i fotballkamper, men også i kriger og stammefeider. Gjelsvik var del av en gjeng på cirka 15 stormoinger, og de hadde gataingan som sine bitreste fiender.
– Det handlet ikke så mye om bortabekkinga eller hitabekkinga, men mer om gatainga, stormoinga, hagainga og haugainga. Det var det som var oppdelinga først og fremst.
Gjengene var tett koblet sammen, og det var stor lojalitet innenfor gjengen på Stormoen. Det var de som var en to-tre år eldre enn meg som var lederne, men vi var lojale undersåtter, ler stormoingen.
Per Arne husker spesielt ett slag som skjedde rundt 1968, som kan ha vært inspirert av 68-ernes gatekamper i Paris.
– Slaget var planlagt lenge og vi brukte god tid på å forberede oss, blant annet med produksjon av våpen. Vi hadde en klar strategi: I krig handlet det om å være på offensiven og angripe, ikke vente på å bli tatt. Det store slaget sto rundt en gård i gata. Inne i gården hadde gataingan samla seg, og vi som sto utafor og lempa store steiner over gjerdet. Etter slaget var det flere som blødde, halta og fikk blåmerker. Til slutt ble noen av de eldre guttene til og med taua inn av politiet. I ettertid har jeg forstått at dette var alvorlige greier ja, nærmest ren voldsutøvelse med spett og spade, forteller Per Arne.
En gang hitabekking, alltid hitabekking
Stormoing og hitabekking Jon Høsøien husker at det var de som var eldre enn han som var mest opptatt av hitabekkinga og bortabekkinga, men selv har han fortsatt et klart minne fra den første gangen han var på besøk hos en bortabekking.
Jon hadde en eldre bror som var fryktelig opptatt av inndelingen, og som for bare noen år siden bebreidet Jon for å ha flyttet til feil side av elva.
– Så sent som sju-åtte år siden så flytta vi til et hus på Øya, og da ble broren min helt fra seg – Hva er det du tenker på? Bortabekking? Han kunne aldri tenke seg å være bortabekking, og at jeg da som var broren hans hadde funnet på noe sånt, det følte han var fælt, ja. Det er ikke mange årene siden, forteller hitabekking Jon Høsøien.
Sametingsrådet har bevilget 165 000 kroner i tilskudd til Svaale. Tilskuddet skal blant annet brukes på tiltak som utvikler og bygger barnehagetilbudet på samiske verdier, språk, kultur og tradisjonell kunnskap.
Sametingsrådet har i 2022 bevilget 9 636 100 kroner i tilskudd til 21 samiske barnehager og 11 samiske avdelinger i norske barnehager.
Totalt er det 753 samiske barn som får et barnehagetilbud som bygger på samiske verdier, språk, kultur og tradisjonell kunnskap. Av de er det 681 nordsamiske barn, 36 lulesamiske barn og 36 sørsamiske barn.
Ser man på utviklingen fra 2021 til 2022, så er det 51 flere barn som får et samisk barnehagetilbud.
– Det er fint å se at flere samiske barn får innfridd sin rett til et barnehagetilbud som bygger på samiske verdier, språk, kultur og tradisjonell kunnskap. Tilskudd til barnehager inngår i en større satsing på barnehager denne perioden, sier sametingsråd Mikkel Eskil Mikkelsen (NSR).
Han viser til NOU 2016:18 Hjertespråket, som sier at samiske barnehager er det viktigste enkelttiltaket for å sikre, bevare og vitalisere samisk språk. Sametingsrådet skriver i sin tiltredelseserklæring Beaiveálgu at samiske barn og unge skal ha tilgang på opplæring i språk og kultur fra barnehage til høyere utdanning. De samiske språkenes revitalisering er basert på opplæringsarenaer hvor samisk språk og kultur er premissleverandører.
Av de 21 samiske barnehagene som har fått tilskudd er det 19 nordsamiske barnehager, 1 lulesamisk barnehage og 1 sørsamisk barnehage. Av de 11 samiske avdelingene som har fått tilskudd er det 7 nordsamiske avdelinger, 1 lulesamisk avdeling og 3 sørsamiske avdelinger.
Tilskudd er tildelt over tilskuddsordningen Tilskudd til samiske barnehager og samiske avdelinger i norske barnehager, og har som mål at samiske barnehager og samiske avdelinger i norske barnehager lærer samiske barn samisk språk, samisk kultur og tradisjoner.
Flagg og ballonger var oppe da Glåmos barnehage feiret bursdagen sin, men hovedattraksjonen var en kunstutstilling som var åpen for alle.
Onsdag feiret Glåmos barnehage sin 30 årsdag med kunstutstilling. Kunst og kreativitet har stått i fokus det siste halve året og nå kunne ungene endelig vise frem alt de har jobbet med. Mange av de ansatte har vært med helt siden oppstart og i dag er det 16 barn i alderen 1- 6 år som går i barnehagen.
– I høst hadde vi en helt ny ledergruppe i barnehagen og vi brukte litt tid på å finne ut hvem vi var og hva vi ville holde på med. På januar fant vi ut at kunst og kreativitet er det vi vil holde på med. Alle de voksne tente like mye og vi har sett at ungene har vært veldig interessert, så da var det lett å velge det temaet, sier Siv Anita Sorken som er avdelingsleder ved Glåmos barnehage.
Mia og Ola overrekker gave fra SFO til barnehagen ved pedagogisk leder Annichen Juell Skaug. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
– Som du ser så har vi en produktiv gjeng. Vi har holdt på med mye forskjellig og jobbet med mange forskjellige materialer. Dette er en utstilling vi er veldig stolt av. Ordføreren var innom i dag og han sa han var imponert også, så det var artig, fortsetter Siv Anita.
Vilde Wierda Hasfjord viser stolt frem kunsten hun har laget av yoghourt korker og dopapir ruller. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery.
– Siden barnehagen er et Miljøfyrtårn, så har vi hatt mye fokus på gjenbruk under dette prosjektet. Vi har samla yoghurtkorker, yoghurtbeger, doruller, steiner og vi har brukt betong i kunsten vi har laga. Vi har brukt andre materialer enn det man vanligvis bruker i en barnehage. Vi er opptatt av at de skal få prøve noe annet enn bare maling og tegning. Det har vært en lang kreativ prosess hvor de starta med tankeprosessen hvor de har brukt hele vinteren på å lage en ting. Det har vært veldig spennende, sier Annichen Juell Skaug som er pedagogisk leder.
Anniken oppfordrer til å være kreativ i sommer.
– Det er ikke så mye som skal til. Har man noen steiner, maling, lim og ellers det man har hjemme så får man gjort mye spennende. Det er viktig å slippe litt løs og ikke tenke på hva resultatet skal bli. Det er prosessen som er viktig, det lærer man masse av, forteller Annichen Juell Skaug.
Her er noen av kunstverkene barna i Glåmos barnehage har laget. Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
Foto: Ingvill Kaasin Montgomery
Sverre William Wierda Hasfjord forteller ivrig hvordan han lagde slangekunsten.
– Jeg har brukt hønsenetting, avispapir, mel og vann. Da blir det hardt lim. Hvis du lar det tørke blir det til stein. Her har jeg laga bein, tagger og skjell.
Mange barn og unge med ADHD har utfordringer i hjemmet og på skolen. Vi har snakket med BUP om hva ADHD er og hvordan de jobber med diagnosen.
Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, forkortet BUP, er et tilbud i spesialisthelsetjenesten for barn og ungdom i Norge.
Spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, Per Ole Molaug, og seksjonsleder for BUP, Vegar Dahl, forklarer hvordan diagnosen kan påvirke situasjoner i hjemmet, på skolen og sosialt.
Impulsiv og hyperaktiv
– Barn med ADHD sliter med hyperaktivitet, konsentrasjon og impulsivitet, som er tre hovedkategorier, forklarer Vegar Dahl, – Hyperaktivitet går på at man er veldig urolig, man er høyt og lavt og rundt omkring, og det må skje ting hele tida. Det er ihvertfall ganske typisk gutte-ADHD. Det kan påvirke hjemmet. Foreldre kan bli sliten, og det er ofte vanskelig å sette grenser.
– Impulsiviteten handler om at de ikke klarer å vente på tur, de føler spørsmålet er ferdigstilt så buser de ut med svaret, forteller Molaug, – Ting skal gå veldig fort. Med uroen og konsentrasjonsvanskene så skjer ting, man hører ikke etter, man skumper borti ting, man er uheldig. Det kan bli konflikter av det, man kan bli eksplosiv, og da kan man krangle mer. Det blir et strev med konflikter og negative mestringsopplevelser.
Stereotypier og populære oppfatninger
ADHD er en ganske vanlig diagnose, og mange har sine egne oppfatninger om hva det er og ikke er. Vi spurte Molaug om folks inntrykk av ADHD stemmer med hva det er for noe.
– Jeg tror du fort kan få stereotypien ADHD er sånn og sånn, men vi pleier å si, har du sett en så har du sett en, forklarer Molaug og legger til.
– Vi må jo tenke at det er forskjell på gutter og jenter, og den unike personen med den levde erfaringen, det omsorgsmiljøet og de traumene som vedkomne har opplevd. Vi må jo tenke personen og se etter det individuelle.
– Hvis du ikke mener at ADHD er en egen tilstand eller diagnose, så må du skylde på noe, og da er det enten skolen, foreldrene eller samfunnet sin feil. Men så er det og sånn at ja, ADHD kommer til uttrykk i forskjellig grad i forskjellige situasjoner, noe som også kan virke forvirrende. ADHD er en type tilstand som kalles nevroutviklingsforstyrrelse som en del vokser seg av, men hovedparten gjør det ikke, informerer Molaug.
Læresituasjoner
Mange av symptomene for ADHD kan ofte bli vanskeligere å takle på skolen og i læringssituasjoner.
– Når du er uoppmerksom, lett distraherbar og urolig, så kan du tenke deg at en klasse med 25 elever skaper noen utfordringer, forklarer Molaug.
– Den vanskeligste arenaen de har er skolen, for der blir de utfordret på alle mulige hold, både sosialt, faglig og konsentrasjonsmessig, forteller Vegar Dahl og fortsetter, – De har blitt ganske flink til det på skolene nå, at de med ADHD får jobbe i mindre grupper. Det krever jo ekstra ressurser hvis du har mange barn med spesielle behov. De trenger ofte en til en-oppfølging. Noen vil helst være i mindre grupper, noen krever flere lærere, og lærere som vet hva det her er. Her har jo vi et veiledningsansvar. Jeg tror det er krevende for skolen å møte disse behovene.
Gutter og jenter
Det er forskjell på hvordan ADHD-symptomer kommer til uttrykk hos gutter og jenter. Gutter har ofte den mer synlige, hyperaktive varianten, mens jenter ofte har mer usynlige trekk, og kan derfor bli senere oppdaget.
– Forskningen er gjort nesten hovedsakelig på gutter. Jeg var på et foredrag nylig hvor man hadde presentert en del historier om gutter til en del personer, også tilsvarende historier om jenter. Da var det sånn at med guttehistoriene så var alle mer enige om at, ja, dette er ADHD. Ved jentehistoriene derimot, så reagerte folk mer sånn, – Er det noe galt med hjemmet eller med skolen, opplyser Molaug, og tilføyer, – Jente-ADHD blir ofte bortforklart med andre forklaringer, og når de først blir sett så blir de sett senere.
– På gruppenivå er jenter er flinkere til å følge andres forventninger enn gutter. Derfor så er den typiske jente-ADHD’n vanskeligere å se. Jentene holder seg oftere i skinnet på skolen, så får mammaene det når de kommer hjem fra skolen, for da er de helt utkjørt, sier Per Ole Molaug.
– Jenter mangler ofte hyperaktiviteten, forklarer Dahl, – De har både konsentrasjonsvanskene og impulsiviteten, men de har ikke den her kroppslige uroen i like stor grad som gutter. Det vi ofte ser med gutter, at de må være høyt og lavt og under pulten og gjør mye ugagn, er jentene flinkere på å kontrollere.
Rørosnytt utfordrer og oppfordrer til å ta tastaturet fatt i sommer!
Om du synes det er gøy å skrive, har noe du vil si, eller liker en utfordring, er det bare å sette i gang å skrive. Vi i Rørosnytt gleder oss til å lese (og publisere) hva jeg, du og hvermansen går rundt og grubler og tenker på.
Bakgrunnen for skrivekonkurransen er at vi ønsker større bredde i debatten på Røros. Vi håper at ved å legge lista lavt og ha en lavterskel skrivekonkurranse i sommer, kan flere Rørosinger få øynene opp for at Rørosnytt er en nettavis hvor man kan sende tanker og meninger om det som skjer i vårt lokalsamfunn. Debatt er viktig for vårt lokaldemokrati og det er viktig at alle har muligheten til å bli hørt. Vi håper at dette bare er begynnelsen og at vi får en god bredde og flere personer som deltar i årene fremover, sier redaktør Eirik Dalseg.
Det å skrive er en viktig måte å kommunisere på. Mange har ikke tid til å utfolde seg skriftlig i en travel hverdag, så kanskje sommeren er en god tid til å tørke støvet av gamle skrivekunster. Eller kanskje du allerede har skrevet noen ord og ikke har visst om noen er interessert i å lese det, eller hvor du skulle sende det. Nå har du muligheten til å la det se dagens lys.
Konkurransen er åpen for alle og vi publiserer de beste tekstene på Rørosnytt.no gjennom sommeren. Vi håper å få inn mange forskjellige typer innlegg. Man kan skrive om en naturopplevelse, fiksjon, en mening, hverdagstanker, en sangtekst, et dikt osv. Her er det lov å være kreativ.
Vi håper at folk vil kose seg og skrive i sommer, men for å gi ekstra motivasjon har vi noen flotte premier. Hovedpremien er på 10.000kr. 2. og 3. plass får et årsabonnement på Rørosnytt. Det blir premieutdeling i våre nye kontorlokaler i Finnegården i august.
Tekst og bilde sendes inn til tips@rorosnytt.no. Teksten bør være mellom 300-3000 tegn (50-500 ord). Bildet, eller bildene bør være i liggende format.
Vi gleder oss til å lese hva dere har på hjertet og ser frem til å være et sted hvor tanker og meninger kan deles og leses i sommer.
Planavdelingen i Røros kommune har gjennomført en undersøkelse hvor de har spurt skoleelever om hvilke områder i sentrum de bruker mest, hvilke områder man unngår og hvordan skoleveien er for barna.
Barnetråkk er et digitalt verktøy som brukes til å samle inn informasjon fra barn om nærområdene deres, og som er utviklet av Norsk Design- og arkitektursenter (DOGA). Undersøkelsen er gjennomført i desember 2021 og i januar 2022.
Kunnskapsgrunnlag
I forbindelse med arbeidet med kommunedelplan for Røros har det vært ønskelig å tilegne seg et bedre faktagrunnlag for hvordan barn bruker sentrum. Målet med undersøkelsen er å inkludere barn i byutviklingen, og planutvalget har spurt alle fjerde, sjette og åttende klassinger på Røros skole spørsmål for å kartlegge hvordan de opplever nærmiljøet. Resultatene fra undersøkelsen ligger i kommunens kartløsning og skal blant annet brukes innenfor arealplanlegging og arbeid med trafikksikkerhet.
For mørkt
Det har vært krevende å få barn sin stemme inn i byutviklingen, men ved å kartlegge de unges meninger får politikerne et bedre utgangspunkt for å for å ta elevenes meninger med i vurderingene sine.
Den 19. mai fikk fire av sjetteklassingene delta i et utvalg for plansaker og fikk lufte hva de syntes var bra eller burde vært gjort bedre i Røros sentrum. Flere rapporterte at de syntes det var for mørkt mange plasser, og at det mangler gang- og sykkelvei blant annet langs An-Magrittveien. Mange barn har skoleveien sin på veier som mangler opplysning og fortau helt, som i Tollef Bredals vei.
Funn fra undersøkelsen
Barna som deltok på Barnetråkk opplevde deler av skoleveien sin som utrygg.
Områdene rundt skolen og Verket utmerker seg særlig, og ble ofte avmerket med mye trafikk og støy. Veier som er mye benyttet som skoleveier bør prioriteres når det gjelder etablering av gangfelt, gang- og sykkelvei og belysning. Dette gjelder særlig veiene: Tollef Bredalsvei, Veien over Øra, Peder Hiort vei fra sentrum , An-Magrit veien og Johan Falkbergetsvei. Videre viser undersøkelsen at mange synes det er ønskelig med bedre belysning på skoleområdet og i fotgjengeroverganger.
