onsdag, 8 juli 2026, 19:17

Øvingene til årets Elden startet på Spelplassen i helga. Ei som har en viktig rolle på Spelplassen i sommer er Mona Lise Riis som er produksjonsassistent. Hun har mange forskjellige oppgaver som skal gjøres som å være sekretær på møter, delta på møter, planlegging. vaske toalett og gjøre innkjøp.

Hør intervju med produksjonsassistent Mona Lise Riis. Hun er blitt spurt om hva en produksjonsassistent gjør.

– Man blir litt potet egentlig. Mange forskjellige oppgaver. Jeg visste ikke helt hva jeg sa ja til når jeg takket ja til dette. Jeg vet egentlig fortsatt ikke hva jeg har takket ja til, sier Mona Lise Riis.

Hun er assistent til produksjonslederen Monika Goodwine og assistenten til Jo Inge Nes som er daglig leder for Elden.

Hjelper alle

– Jeg blir jo litt hjelper til alle som trenger det egentlig. Vi har ulike grupper her som har ansvaret for de ulike tingene, så jeg hjelper dem som trenger det der også. Så langt har det vært kjempeartig i hvertfall. Så jeg stortrives her. Det gjør jeg, sier Mona Lise Riis.

Hun startet i rollen som produksjonsassistent i januar. Det har vært mye planlegging og papirarbeid. Blant annet HMS-dokumenter og produksjonsplanen må gås igjennom.

10. juni begynte arbeidet med å sette ting opp på Spelplassen. Da kom buer, telt og utstyret som skal settes opp til årets forestilling. Nå er øvingene på scenen startet, så da må scenen bygges ferdig når det ikke øves. Det blir på tidlig morgen eller sen kveld. Skuespillerne har tre timers pause på ettermiddagen da kan det også jobbes med scenen. I tillegg er det blant annet telt, strøm og vann som skal settes opp.

Lange dager

Det kan bli lange dager på produksjonsassistenten. Hun er på spelplassen fra tidlig morgen til sent på kvelden. Det blir 12 – 14 timers dager.

– Jeg synes det er kjempeartig. Det gjør meg ingenting. Men jeg blir lite hjemme i sommer. Men det er greit. Ferien blir jo her, men det også er helt greit. Ferie er liksom noe annet enn det man gjør til vanlig og det er absolutt dette, sier Riis.

Til daglig jobber hun på Røros sykehus som helsesekretær. Det er noe helt annet enn det som foregår på Spelplassen.

Mona Lise trives godt i rollen som produksjonsassistent og ønsker å være det neste år også dersom det er ønske om at hun skal være det.

– Det er mye jobb, men kjempeartig. Elden er veldig sosialt. Møter mange forskjellige folk og trivelige folk, Mona Lise Riis.

Frivillige

Elden har over 300 frivillige. Mona Lise er veldig glad for alle som stiller opp. Elden er helt avhengig av det.

– Vi sier tusen takk for det, sier Riis.

De som har sang og taleroller startet øvingene i helgen. Det er rundt 25 personer. På førstkommende lørdag kommer resten av de som skal på scenen. Da blir det øving fra morgen til kveld. Mona Lise skal være der og hjelpe til med det som det trengs hjelp til. Hun legger til at de har en teknisk gruppe som bistår med praktiske ting som må ordnes. Det er en egen matansvarlig som ordner med mat til aktørene og de frivillige.

– Det blir lange dager, men veldig, veldig kjekt å være med på dette altså, sier Mona Lise Riis.

I fjor var mannen til Mona Lise teknisk leder og barna var der på sommerjobb sammen med ham.

– Jeg fant ut at dersom jeg skulle se dem så måtte jeg være med også. Da ble jeg med på teknisk gruppe i fjor og så ble jeg spurt nå i høst om jeg ville være produksjonsassistent. Det sa jeg ja til, sier Mona Lise Riis.

Årets Elden mangler fortsatt noen frivillige. Det begynner å fylles opp, men det mangler fortsatt noen på salg til å stå i kiosken og selge drikke og mat.

– Dersom noen har lyst til å melde seg der, så er det fint, sier Riis. Man kan melde seg som frivillig på Elden sine nettsider. Det mangler også en frivillig rytter og en hest.

Av Rita Helen Aarvold – Prosjektleder for Statens vegvesens nasjonale fartskampanje:

De fleste av oss mener at det er galt å kjøre for fort. Likevel hender det at vi kjører over fartsgrensen. Hvordan henger det sammen?

Gjennom mitt arbeid med trafikksikkerhet møter jeg ofte mennesker som er opptatt av trygg ferdsel, tar ansvar i trafikken og ønsker å gjøre det rette. De fleste vet at fart øker risikoen for ulykker. De fleste vet at det ikke er lov å kjøre over fartsgrensen.
Likevel skjer det.

Jeg tror forklaringen er enklere enn mange tror: Vi kaller det ikke å kjøre for fort når vi gjør det selv. «For fort» er de andre. Det er de andre som råkjører. Som mister førerkortet. Som havner på avisforsidene. Det er de andre – de som kjører 120 i en 80-sone.

Vi selv? Vi ligger bare litt over. Vi følger flyten. Vi har kontroll. Vi skal bare rekke ferga, møtet eller barnehagen.

På denne måten har vi skapt et skille mellom «ordentlig fartskjøring» og de små overskridelsene vi oppfatter som normale.

Men trafikksikkerheten skiller ikke mellom disse forklaringene. Den påvirkes av fart.

Fart påvirker hvor langt bilen beveger seg før vi rekker å reagere. Fart påvirker bremselengden. Fart påvirker kreftene som utløses dersom noe går galt.

Og trafikken er full av situasjoner ingen av oss kontrollerer. Et barn som plutselig kommer løpende ut i veien. En bil som bråbremser foran oss. Et glatt parti i skyggen. Da er marginene avgjørende.

Men dette handler ikke bare om risiko. Den handler også om normer.

Vi mennesker er sosiale vesener. Vi påvirkes av det vi tror andre gjør. Hvis vi tror at de fleste kjører litt over fartsgrensen, blir det lettere å gjøre det samme selv. Hvis vi tror at alle forventer at vi skal «holde flyten», øker presset til å følge etter.

Problemet er at slike forestillinger ikke alltid stemmer med virkeligheten.

Statens vegvesens fartsmålinger viser at stadig flere overholder fartsgrensene. Flertallet av norske bilførere kjører faktisk lovlig.

Det er en viktig påminnelse.

For når vi sier at «alle kjører jo litt for fort», så bidrar vi til å normalisere en atferd som i realiteten er mindre utbredt enn mange tror. Vi gjør regelbruddet til normen. Og normer er sterke. De påvirker hvordan vi tenker, hva vi aksepterer og hvilke valg vi tar.

Derfor mener jeg at vi må endre samtalen om fart.

Ikke fordi folk flest er uansvarlige. Tvert imot. De fleste ønsker å være trygge sjåfører. De fleste ønsker ikke å sette andre i fare. De ønsker at alle skal komme fram uten alvorlige ulykker.

Men vi må slutte å snakke som om fart bare handler om råkjørere. Vi må slutte å tro at «alle andre» kjører for fort. I stedet må vi løfte fram det som allerede er på vei til å bli normalen: At gode sjåfører holder fartsgrensen, tar ansvar og skaper trygghet rundt seg.

For når flere ser at dette er det vanlige, blir det også lettere å gjøre det selv. Det er slik normer virker. Og det er slik varig endring skapes.

Sommerferie på Spelplassen

Kronikk: Vi må endre samtalen om fart