Tunge ryggsekker skal også bæres

– Ryggsekken til Anna er tung, men tunge sekker må også bæres, derfor er ikke dette noe stakkars meg. Men hvis jeg kan hjelpe noen med å bære sekken med mine tekster, er jo det topp, sier Anna Lundquist Langen.

20. januar blir en spennende dato for visekunstneren. Da skal hun ha plateslipp med egne sanger og melodier. Dette er et stort prosjekt der Anna gir ut 12 egenskrevne låter. Hver låt er koblet opp mot kunstnere, som har tolket Anna sine tekster. 

Anna sier det har vært en spennende prosess når kunstnerne har kommet med kunstverket for den teksten de har tolket. Noen tekster er mer åpenlyst hva de handler om enn andre. 

Låtene er ute på streamingtjenester allerede, men nå kommer CD-platen og kunstboka. Under plateslippet blir det også kunstutstilling. All kunsten som er laget til låtene skal stilles ut i Gropa på Storstuggu. 

Tredelt

Anna sitt prosjekt er tredelt. Hun har holdt på med musikk stort sett hele livet, men da hun passerte 40 bestemte hun seg for at nå skulle det være slutt på å gjemme seg vekk. Nå skulle hun frem med sine egne sanger, hun hadde stort sett spilt coverlåter tidligere.

– Prosjektet er knyttet mot åpenhet om psykisk helse Vi skal ha mer åpenhet om det, men vi skal heller ikke dyrke årsaken til at det er slik. Dyrking gjør vi i grønnsakshagen, sier Anna Lundquist Langen. Hun legger til at dette er et veldig viktig tema som står henne nær. Dersom hennes historie kan hjelpe noen, og at det faktisk går an å få til noe av drømmene sine selv om veien har vært humpete. Dersom hennes sanger eller historie kan hjelpe noen så er hun fornøyd.

Selv om veien ofte er humpete, synes Anna at man må begynne å se mennesket. Ikke bare diagnostikk eller traumer. 

– Skal vi på holde på med det hele tiden, så blir vi stort sett vår egen traume til slutt. Det er noe med det og bare se mennesket, og kanskje finne på noe annet i tillegg enn de 45 minuttene rundt et bord med en pakke Kleenex på bordet. Bruk de ressursene vi har, som inn på tunet, musikkterapi og utendørs terapi osv. Ofte når vi kjøper oss en rosebusk er vi mye flinkere til å finne hvilken plassering den skal ha, hvilket sollys og hvilken retning den skal stå enn at vi spør mennesket hva du vil og trenger, sier Anna. 

Fulgte drømmen

Til slutt valgte Anna å følge drømmen sin. Men det har kostet i forhold til å bare hoppe uti det. Men hun har fulgt den, og det ser ut til at hun kommer i mål. Det er litt med det og ikke gjemme seg vekk da. Det er noe med å sette folk på rett plass, så blomstrer de.

– Noen av tekstene mine går direkte på psykisk helse. Jeg har skrevet en tekst om tolleransevinduet, og da kan folk spørre om hvorfor jeg vet så mye om det, for det er jo et faguttrykk. Men da vil jeg fortelle dem at jeg har 20 års erfaring på feil side av læreplanen, sier Anna. Hun legger til at for å få folk ut av psykiatriboblen sin, så er det noe med det at vi må tillpasse et opplegg som den enkelte personen klarer. Det er unødvendig å sette en person med overgrepsbakgrunn på et sykehjem der en del av jobben er stell av brukerne. Da blir du ikke der lenge. Det er noe med å sette riktig person på riktig plass, og spørre hva de kan og ikke bare se traumene. Det er mye bra i systemet, men det er mye som er dårlig også. 

For tiden har Anna mange sommerfugler i magen, for det er mye som skal på plass før releasedagen. Men etter at hun fulgte drømmen sin er hun blitt tryggere på seg selv. 

– Du blir sterk av å følge drømmen din, da går du ut av mange soner og du lærer mens du går, sier hun. 

Sterkere person

Anna tror at man absolutt kommer ut som en sterkere person. Man må hoppe over så mange soner av seg selv, man blir sterkere for hver gang man trør den veien. Man kan plumpe ut i bekken noen ganger, men det gjør man ellers i livet også. Man lærer av å falle ned en tur også. 

– Når man er innlagt er det ikke noe ettervern. Du kom ut med en plastpose full av medisin som kunne ha tatt livet av flere personer. Personene i systemet prøver å hjelpe så godt de kan, men det er systemet som ikke fungerer. Du havner fort tilbake igjen. Det er klart at når du har vært innlagt, så må det være et ettervern som passer på deg. Dersom du ikke har noen rundt deg deg, så havner du fort tilbake igjen. Når man ser tilbake er det ikke ok. Dersom jeg hadde fått riktig og tilrettelagt behandling fra starten av, så kunne sykdomsløpet ha vært litt annerledes. Dersom vi hadde brukt midler på å sett folk på riktig plass i arbeidstrening, hadde vi spart mye penger og resusjer tror jeg. Det er mye bedre enn å sette pasienter på uføregrad og medisinere unødvendig. Men igjen, det handler om å se menneske og tilpasse etter behov. Det må vi snart ta lærdom av. Men er det nødvendig med medisinering og en uføregrad, skal dette selvsagt gjøres. Man skal være forsiktig med å tenke at personen «bare går hjemme» og er lat. Gå heller bort og spør så får du kanskje et annet svar. Kanskje er det en grunn til det er slik, sier Anna.

Hjelp til kulturarv-gründere

Pressemelding fra Riksantikvaren:

Næringsdrift i gamle hus er utfordrande. Riksantikvarens nye rettleiar skal gjere det enklare for kulturarv-gründerar som vil starte med næringsdrift i gamle hus.

– Vern gjennom bruk er den beste måten å ta vare på kulturmiljø. No gjer vi det lettare for kulturarv-gründerar og andre som ønskjer å ta i bruk kulturminne. Med ein ny rettleiar vil gründerar få hjelp til å starte sine prosjekter, seier Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.

Med rettleiaren følgjer også ei samling eksempel som syner prosjekt der det har blitt starta næring i gamle hus. Eksempla syner ulike typar næring, i ulike kulturminne, og er henta inn frå både nord- og Sør-Noreg.

– Det er viktig å sjå desse eksempla i samanheng med rettleiaren, seier riksantikvar Hanna Geiran. – Det er ein ting å lese og følgje ein rettleiar, men det å få erfaringar frå andre folk som har gått gjennom denne prosessen er minst like viktig og kan i tillegg vere inspirerande, seier riksantikvar Hanna Geiran.

Når ein skal etablere ny næring i eit hus med vern, kan det vere vanskeleg å vite kva for myndigheiter som må involverast og når, kva ein må søkje om og korleis ein kan få hjelp. Rettleiaren gjev ei overordna oversikt over prosessen, informasjon om dei vanlegaste myndigheitene ein kjem i kontakt med, og råd om ting du som tiltakshavar bør tenkje på når du skal planlegge tiltaket.

Ikkje enkelt

Det kan vere fleire grunnar til at oppstart av næring, både i gamle og ikkje fullt så gamle hus, er utfordrande. Undersøkingar viser at prosessane for å få dette til ofte opplevast som langvarige, kostnadskrevjande og uføreseielege. Ofte er det mange involverte myndigheiter, og usikkerheit som gjer at folk ikkje kjem i gang. Rettleiaren har som mål å gjere planlegginga i startfasen enklare. Råda skal kunne gje næringsdrivar tydelege svar tidleg i prosessen.

– Kulturminnefondet ser den nye rettleiaren som eit avgjerande hjelpemiddel i arbeidet, fordi mange som søkjer om støtte hjå oss, har konkrete planar om å gje kulturminnet ein aktiv bruk med næringsverksemd framover, seier Simen Bjørgen direktør i Kulturminnefondet.

Ofte er det mange involverte myndigheiter, dårleg dialog og usikkerheit som gjer at folk ikkje kjem i gang. Rettleiaren har som mål å gjere planlegginga i startfasen enklare.

Ulike eksempel, like utfordringar

Kulturfabrikken Bergen Kjøtt er komen inn som del av samlinga. Her har det vore utfordringar knytt til å gjere lokalet universelt tilgjengeleg. I eit bygg laga av betong vil alle nødvendige endringar som påverkar konstruksjonen vere ei utfordring. Eit anna eksempel er «Raketten» i Tromsø. Der har ein fått løyve til skjenking og no er det bar og servering av pølser i kiosken. Festiviteten i Larvik er også eit av eksempla i samlinga. Festiviteten har blitt eit fleirbrukshus, med kontorlokale, restaurant, og ein spektakulær festsal til utleige for kulturarrangement, konferansar og føredrag. Eksempla syner variasjonen i ulike næringsformer og den kreative nye bruken av gamle hus i Noreg.

– Gjenbruk av gamle, og ikkje fullt så gamle, bygg er ein viktig del i kampen mot klimaendringane og denne rettleiaren skal bidra til at det blir enklare å ta i bruk gamle hus til næringsføremål, seier riksantikvar Hanna Geiran.

Riksantikvaren arbeider utifrå at bruk er det beste vern, og at kulturminne og kulturmiljø er ein viktig ressurs for samfunnet, for næringsliv, reiseliv og nærmiljø. Dei skapar opplevingar og gode stadar å bu, besøke og leve i. Når kulturminne blir nytta som ein ressurs, aukar også sjansen for at kulturminna blir tekne vare på.

Ny bruk

Når ein eldre bygning med kulturminneverdiar skal få ny bruk som næring, er det ein del krav som må oppfyllast. Difor er det viktig å ha god og tidleg dialog med alle myndigheiter som er involvert, og kartleggje kor det er rom for andre løysingar og kva som er absolutte krav. Nokon krav er må-krav som ikkje kan fråvikast, medan det kan vere større rom for å finne alternativ til andre krav. Ofte finst det fleire løysingar på eit problem, og det finst fleire ulike firma som kan hjelpe til med å finne gode alternativ.