Dag: 21. januar 2023

Blant høringsinnspillene til bopliktdebatten som har dukket opp i kommunens postkasse den siste tiden, er en bekymring løftet av utflytta huseiere, som ønsker å beholde eiendommen i familien.

Ett av høringsinnspillene er skrevet av et par som er bekymret for eiendommen som mannen arvet fra foreldrene sine. Han er oppvokst i huset, men flyttet fra Røros på 60-tallet for å jobbe og bosatte seg med familie på Østlandet. 

Da foreldrene hans gikk bort, løste han ut sine søsken og overtok eiendommen i 2005.

– I alle disse 17 årene som har gått siden , har vi brukt all vår tid og alle våre penger til å vedlikeholde eiendommen. Ikke for å selge, men for at våre barn og barnebarn skal ha glede av plassen etter oss, skriver paret i høringsinnspillet.

Datteren deres har bygget en hytte på eiendommen, som har felles gårdsvei med huset, og det er planlagt at sønnen skal ta over huset etterhvert.

– Våre to barn har også stor tilknytning til Røros. Helt fra de ble født, har feriestedet vært Røros, men på grunn av jobb er det jo vanskelig per i dag å flytte til Røros – og det er mange år til de blir pensjonister, skriver de videre.

– Bare tanken på at denne eiendommen selges føles veldig vondt.

Innspillet avrundes med et håp om at innspillet blir hensyntatt når boplikten skal revideres i kommunen.

I det siste året har bildegeneratorer med kunstig intelligens blitt et mer og mer populært verktøy for å lage kunst. Bildene lages ved at programmet fores med stikkord som ved hjelp av informasjonsteknologi skaper et bilde basert på det du skriver inn.

Kunst og teknologi går hånd i hånd i fremtiden. I en verden hvor teknologi utvikler seg raskt er det ikke overraskende at kunstneriske uttrykk også begynner å utforske mulighetene som kunstig intelligens gir. En lokal kunstner, Oliver Korssjøen,  har brukt A.I i sine kunstverk for å skape unike og interessante verk.

Teksten du nå har lest er ikke skrevet av en journalist, men er generert av en kunstig intelligens/A.I. Teksten er produsert av programvaren ChatGPT, som har blitt instruert til å skrive en artikkel om bruk av kunstig intelligens til å skape kunst. Det du leste over var et utdrag av teksten som ble generert.

Mellom kunst og teknologi
Man har sett flere og flere eksempler i den senere tid, og det har blitt vanlig å se motiver av for eksempel Elon Musk med ansiktet til Greta Tunberg som har blitt laget av den kunstige intelligensen. Med generatorer som DALL-E og MidJourney kan man nå enkelt produsere kunst selv.

Alt du trenger å gjøre er å skrive inn en beskrivelse av det du vil at maskinen skal produsere. Bildene som skapes er generert med utgangspunkt i en database over bilder og visuelle uttrykk som kombinerer seg og blir til nye kunstverk.

Vi har snakket med to personer som har prøvd og utforsket denne teknologien, og hørt med dem om hvilke erfaringer de har gjort seg.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Vanskelig med minimalistisk kunst
Den lokale kunstneren Oliver Korssjøen har brukt kunstig intelligens i kunstsammenheng i over et år, og har utforsket mulighetene teknologien gir. Korssjøen har i hovedsak brukt programmene Midjourney og ChatGPT. Midjourney genererer bilder mens ChatGPT lager tekst. Midjourney har nå vært den mest populære bildegeneratoren en stund. 

– Det de har gjort er å trene opp en algoritme til å forstå språk, og som kan knytte mønster og visuelle uttrykk til ord du mater den med, forklarer Korssjøen.

Oliver forteller at så langt er den kunstige intelligensen ikke så god på å lage minimalistiske bilder, og at han tror det kan komme en trend med minimalistisk kunst som reaksjon til kunsten som lages av kunstig intelligens.

– Enn så lenge så ser det ut som at minimalisme er noe som levende kunstnere klarer bedre, sier Korssjøen.

– Hva får du ut av å benytte deg av kunstig intelligens i kunsten din?

– Det mest umiddelbare er at det hjelper deg med å komme over det stadiet hvor du bare sitter og stirrer på et blankt ark, sier Korssjøen.

Tilbake til det tradisjonelle
Korssjøen forklarer at den kunstige intelligensen har en tendens til å lage ting litt for perfekte, for eksempel med ansikter uten skavanker. Nå som AI-kunst gjør sitt inntog, har Korssjøen til tross for sin aktive interesse for AI-generert kunst, gått mer tilbake til mer tradisjonelle uttrykksformer.

– Parallelt med utviklingen av kunstig intelligens og AI-kunst, har jeg fått en økt interesse for å jobbe fysisk, med mer tradisjonelle kunstneriske teknikker, sier Oliver.

Korssjøen vil fortsette å bruke AI til kunst, og sier at han har veldig trua på at det ikke er noe iboende godt eller ondt i teknologien. I sine egne bilder kombinerer han ofte kunst som han lager selv med kunstig intelligens.

– AI-kunst er imponerende, og det fått mye oppmerksomhet, fordi vi lenge har tenkt at kunsten er så unikt menneskelig, at det kan aldri en datamaskin gjøre, sier Oliver.

Her kan du lese mer om kunstneren Oliver Korssjøen.

Ble et monster
Produktutvikler Nina Maaø-Ruden har brukt AI-kunst for å forsøke å finne motiver hun kan bruke som illustrasjoner på produkter hun har utviklet. Senest nå har hun forsøkt å finne motiv til en påskeboks som snart vil komme til salg.

Nina har ikke holdt på mye med AI-kunst, men har snust litt borti den nye teknologien.

– Faktisk så var jeg ikke så opplyst om det før min manager og samarbeidspartner sa at vi ikke trengte å bestille en illustrasjon da jeg var på utkikk etter en illustrasjon til et produkt. Vi kan jo bare lage det selv, sa han. Jeg kan ikke å tegne, så jeg skjønte ikke hva han mente, og da fortalte han meg om AI-kunst. Han spurte meg hvilket motiv jeg kunne tenke meg å se. Da sa jeg hva jeg ville se, og han skrev inn noen ord, og etter noen sekunder så – poff- kom det opp et bilde. Da skjønte jeg at det her faktisk er kunstig intelligens, sier Nina.

Nina forklarer at det var en bratt læringskurve i starten, og at hun fikk noen litt overraskende resultater, spesielt da hun forsøkte å skape et påskemotiv,

– Men da kombinerte maskinen en kanin og en kylling i ett monster, og det så helt jævlig ut, sier Nina.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Nå kan plutselig alle bli kunstnere, og noen vil nok bli helt rå på det her, og skape helt magiske bilder, sier Nina, –  Det er ikke dermed sagt at det er enkelt å få til, for det blir ikke bra av seg selv, og man må bruke litt tid for å finne ut hva som fungerer og hva som ikke fungerer.

Eksempler på AI-kunst:

At de som jobber med vern og historie bare tenker bakover, stemmer ikke. Tvert imot går historisk vern og samfunnsutvikling hånd i hånd, sier verdensarvkoordinator Odd Sletten.

Med en utdanning som tømrer i bånn, har verdensarvkoordinatoren ved Røros kommune vært innom mange yrker og jobber, og har en bredspektret yrkesbakgrunn som han har tatt med seg inn i jobben.

Tidligere jobbet Odd Sletten på Rørosmuseet, hvor han både har vært direktør og avdelingsleder for flere avdelinger. I den nye jobben arbeider han både med vern og samfunnsutvikling, som han mener henger tett sammen.

– Det er kjempeinteressant på Røros, for utviklingen av samfunnet og historien henger så tett sammen, og spesielt siden vi er et verdensarvsted, og har et spesifikt oppdrag på å ta vare på og videreføre disse verdiene. Det gjør at det er veldig spennende å jobbe innenfor feltet. Man tenker nok at vi som arbeider med vern alltid tenker bakover, men det er snarere tvert i mot. Vi må jo tenke framover, og det handler faktisk om å videreføre kulturarven til de neste hundre årene og forhåpentligvis til evig tid, forklarer Sletten, – Derfor så blir på en måte planleggingsprosesser og det å ligge i forkant i forhold til hvilken vei vi beveger oss, minst like viktig.

Mellom vern og utvikling

Sletten forteller at til og med da han jobbet på museet så var han med i nesten alle de kommunale planprosessene i den perioden. Da fra museet sitt ståsted, og kom med innspill på hvordan det er hensiktsmessig å tilnærme seg vern og utvikling på.

– Om det er kommuneplan samfunnsdel eller næringsplan eller kulturplan, så jobbet vi tett med Røros kommune hele veien, sier Odd Sletten om tiden han jobbet på Rørosmuseet.

– Det er en ganske sterk link som går mellom museet med sin historiske kunnskap og prosessene i kommuneplanlegginga, sier Sletten.

Skryter av politikerne

Videre forteller Sletten at han synes de lokale politikerne har tatt verdensarvstatusen veldig godt innover seg, og at det hele tiden har vært et godt lokalt samarbeid mellom vern og utvikling.

– Jeg må få lov å skryte litt av politikerne på Røros. Jeg synes at vi har gode diskusjoner, og det er viktig å diskutere, for det er ulike måter å tilnærme seg utviklingsfokuset, sier Sletten, – Men det  vi må passe på er at vi ikke ødelegger verdensarvverdier på veien. Det ligger noen ganske strenge rammer for hva vi kan og ikke kan gjøre, samtidig som det åpner mange muligheter som andre steder ikke har. 

Et levende sentrum

– Kunne du tenkt deg å jobbe med verdensarv på noe annet steder enn Røros?

– Nei, jeg tenker at innenfor dette feltet, så tror jeg ikke at du finner mere interessante steder i Norge. Det er ikke noen andre steder hvor du er så tett inne i totaliteten. Det er klart at du har områder som Bryggen i Bergen, men det er likevel et lite område i en stor by. Her griper verdensarven, og måten vi jobber med det på, inn i nesten alt, og vi må hele veien jobbe med det som et premiss i hele samfunnsplanleggingen vår. Det griper inn i politikken, og egentlig alle store og små beslutninger som vi tar, sier Odd.

Sletten er opptatt av at vi har et levende sentrum som brukes. 

– I det øyeblikket vi begynner å snakke om gata som gamlebyen, da har vi tapt, sier Sletten, og sier at han mener det er avgjørende at sentrumsbebyggelsen vedlikeholdes og utvikles for å bevares.

Han trekker fram uthus-prosjektet som et godt eksempel på at bebyggelse blir satt i stand og bidrar til å styrke verdensarvverdiene.

– I sentrum så får du ikke bygge nytt, og det gjør at vi må være kreative på hvordan vi bruker det eksisterende, og sørge for at det til enhver tid er så brukbart som mulig.

Regionalt perspektiv

Sletten pendler til jobben fra Tynset, og trives godt med det. Han forklarer at han alltid har hatt et regionalt perspektiv, og at regionen vil være tjent med samarbeid, både med tanke på kunnskapskoblinger og rekruttering.

– Det er veldig store forskjeller på Røros og Tynset som sted. Man har hver sine kvaliteter. Tynset har jo til tider blitt uthengt, blant annet for hvordan rådhuset ser ut. Men når det er sagt så synes jeg at man har greid å få en rimelig bra tetthet på sentrum. Man har klart å beholde en holde det litt tett struktur rundt de viktigste gatene og stasjonsområdet. Det er absolutt kvaliteter på Tynset, men de er veldig annerledes enn kvalitetene på Røros, sier Sletten.

Når kommunale tjenester innenfor teknisk drift skal samles og flytte til Hånesveien , Beredskap og responssenter, vil store deler av det kommunale anlegget i Stamphusveien stå uten virksomhet. 

På formansskapsmøtet den 26.januar skal saken opp til behandling. Saken handler om hva som skal gjøres med arealet og bygningene som ikke er i bruk.

Kommunedirektørens forslag til vedtak Røros kommune legger eiendommen Stamphusveien 27B ut for salg slik eiendom og objekter er beskrevet i verdivurdering vedlagt denne saken. Kommunedirektøren gis mandat til å gjennomføre salget. Inntektene fra salget settes av i investeringsfond.

På et anarkistisk studiestevne på Røros i påska 1917 ble det diskutert hvordan man skulle avskaffe militarismen. Året etter ga Norges anarkistparti ut det individual-anarkistiske bladet «Anarkisten» på Røros. Bladet «Anarkisten» skulle være et hus- og livorgan for de mange som «ikke har noget tribunal i den socialistiske og borgerlige presse».

Redaktør var svensken Henning Bäck, en etterhvert svært omstridt mann. Mange svensker ble tvunget til å dra til Norge etter storkonflikten i 1909, fordi de var svartelistet i Sverige. Det var dermed de mest aktive og radikale svenske arbeiderne som kom til Norge, og deres virksomhet begynte snart å sette spor.

På studiestevnet på Røros i 1917 innledet Bäck til diskusjon om spørsmålet hvorfor og hvorledes skal vi avskaffe militarismen». Han mente at militarismen krenket suverniteten til individet. Å si nei til militarismen var et forsvar mot den kapitalistiske stats mulighet til å bestemme over enkeltpersonene. – Jeg er ikke længer uavhængig; den kapitalistiske stat, militarismen, kan befale over mig; den krænker mig og kommanderer mig til at krænke andre. Vi skal forsvare vor personlige uavhængighet mot ethvert anfald fra magthavernes side, utbasunerte han. Til slutt la han fram følgende forslag til uttalelse;

– Vi bekjæmper militarismen, – for det første, fordi vi hævder individets ret til at bestemme over sig selv, hvilket princip danner grundlaget for vor rets- eller livsanskuelse, og som en konsekvens herav anerkjender vi ikke noget individs eller nogen konstitutions ret til at bestemme over andre. Resolusjonen ble vedtatt med 20 stemmer for, 11 imot og 16 som unnlot å stemme. Anarkister på Røstvangen På Røstvangen ble det dannet et sosialistisk ungdomslag, og her vedtok man med åtte mot sju stemmer å ikke melde laget inn i NSU (Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund). Laget vedtok med andre ord det anarkistiske prinsipp; Laget anerkjender ‘den personlige suverænitet’, d. v. s. individets ret til at bestemme over sig selv, som retsgrund.

Laget staar nu altsaa som selvstændig lag, og synes det mig at være det eneste fornuftige, da saa mange av dets medlemmer er anarkister», skrev Heksem Formann i Norges anarkistparti var en L. Heksem, og av Klassekampens redaksjon ble Heksem og lagets medlemmer for «bæckianere». L. Heksem var formann i Norges anarkistparti. Upopulære anarkister Norsk Syndikalistisk Federation sin agitator Georg Olsen holdt to foredrag ved Røstvangen gruver i 1920. Her dukket også L. Heksem opp. Olsen har følgende karakteristikk av Heksems oppførsel på møtet:

Denne person kommer efter min definition ind under en kategori, som jeg selv betegner for «skvalder-kjærringer», der altid har som sin opgave at oponere, likegyldig mot hvad, bare de faar sin trang tilfredsstillet. Kan man ikke skape sig autoritet og respekt i sine omgivelser paa anden maate, saa maa man forsøke at imponere sig selv med indbildt tro paa egen storhet, som man understreker med oppositionstrang, ironiske smil og uovervindelig næseopsætning og hæleomdreining. Heller ikke Henning Bäck var en spesielt poplær mann, hverken blant sosialistene, anarkistene eller syndikalistene. I bladet Solidaritet kategoriseres han som en politisk plattenslager og en syndenstrup.

Han skal visstnok har vært svært upopulær i Sverige før han kom til Norge som foredragsholder, og en gang etter et foredrag skal han ha samlet inn penger til Arbeidets Ret sitt trykkeri, ifølge ham selv. Men da organsisasjonsfolk satte hardt mot hardt spurte hva det var for slags innsamling det skulle være, som de ikke kjente til, måtte Bäck innrømme at det var bladet «Anarkistens» gjeld til Arbeidets Ret han samlet inn penger for å dekke. Skader den revolusjonære bevegelse Solidaritet skrev:

Han hører til de personer som ved sin optræden altid har skadet den revolutionære bevægelse. Desværre har vor bevægelse flere gange før været beheftet med lignende snyltesjæle. Selv kjender jeg etpar tidligere tilfælder. Men naar deres affærer kom frem i lyset har de altid faat sparken. Og det samme vil jeg haabe Bäck faar. Vi er vort eget politi. Javel, men la os vise, at vi ogsaa kan være det. Jeg forundrer mig over, at Norges anarkistparti vil ha Bäck som redaktør. Anarkismen er en ideel bevægelse. Og den er det maal vi alle arbeider for at naa, selv om vi mener at arbeiderne kan gaa forskjellige veie for at naa dette vort fælles maal. Men en mand som staar som redaktør av et anarkistblad og samtidig eller et aars tid før søker plass som socialdemokratisk redaktør (han hadde søkt jobben som redaktør i Tidens Krav. Red anm.), han er hverken idealist eller anarkist, men ret og slet en levebrødsspekulant. Og de fyre skader altid en bevægelse.

I en svært turbulent periode av norsk statsforming var det mange retninger som dro og slet i arbeiderne. Sosialisme, syndikalisme og anarkismen var blant de politiske retningene som det ble argumentert for. Syndikalismen er kort fortalt en retning innen arbeiderbevegelsen som har som mål at arbeiderklassen skal styre samfunnet gjennom fagforeningene, og at statsmakten i realiteten skal opphøre. Anarki betyr kort definert et system og styring uten hersker(e), med andre ord samvirke uten undertrykkelse, tyranni og slaveri, med sterk beskyttelse av individets frihet.

Syndikalismen sto sterkt i rallarmiljøene, spesielt sto Norsk Syndikalistisk Federation sterkt i Nord-Norge og blant anleggsarbeiderne sør i landet, blant annet ved Rørosbanen. Motstand innad blant arbeiderne I årene fra 1916 til 1918 skal det ha blitt utvist omlag 1000 syndikalister fra landet. Mange syndikalister ble utvist fra arbeidsplassen. De sosialistiske avisene skrev lite om dette, og kampene og konfliktene mellom de ulike fløyene innad i arbeiderbevegelsen var harde. NSF prøvde å gå opp mot Landsorganisasjonen (LO) som fagorganisasjon men lyktes dårlig med det. NSF mente seg forfulgt både av myndighetene, arbeidsgiverne og LO. Sannsynligvis følte de rene anarkistene seg like forfulgt. Norge skal ha undertegnet en hemmelig anarkistlov etter initativ fra den russiske tsar allerede i 1904. Nedtur for anarkistene Anarkist- og syndikalistbevegelsen styrket sin stilling i perioden 1900 til 1920. Høydepunktet for NSF kom i 1921 da forbundet hadde hele 3.100 medlemmer i 62 lokale samorganisasjoner, heriblant Røstvangen. Forbundets innflytelse og medlemstall gikk nedover utover 20-tallet.

Kilde: http://home.no.net/harfager/ 1900_anarkistparti.html