De første tilfellene av omikron er registrert på Røros.
Omikron registrert på Røros (+)
Formannskapet vedtok etter kanskje tidenes mest nedstemte debatt å avlyse Rørosmartnan 2022.
Rørosmartnan 2022 er avlyst (+)
Soloppgangen stengte juleloftet.
Juleloftet stenger for godt (+)
Politiet rykket ut til et masseslagsmål.
Politiet rykket ut til masseslagsmål (+)
– Jeg fikk lyst på gården her med en gang jeg hørte at den muligens skulle selges, og det har jeg ikke angret på, sier Rolf.
Før han flyttet til gata, bodde Rolf tre kilometer fra sentrum, og forteller at han er fornøyd med bo i gata og ha alt rundt seg. Men det var en liten prosess før han fikk pusset opp slik at huset fikk en moderne standard.
– Det var et omfattende arbeid, for huset var ganske slitent. Det var kaldt, trekkfullt og ikke sånn som jeg ville ha det i det hele tatt, forklarer Rolf.
– I oppussingsperioden har jeg vært aktiv nesten hele døgnet. Jeg fikk veldig fort en formening om hvordan jeg ønsket å ha det. Nå har jeg fått laget moderne kjøkken og fine bad og romslige rom, forklarer Ericson, og sier at det å restaurere et gammelt hus er mye mer arbeid enn man skulle tro, – Det var litt av en fart på bygginga. Vi var seks mann i fire måneder som klarte å gjøre ferdig hele huset. Det er nesten ikke så jeg hadde trodd vi skulle klare det, sier Rolf.
Ericson forteller at det var mye som måtte gjøres, blant annet var huset delt opp i mange små rom, mens Rolf ville ha det mer åpent og romslig.
– Jeg liker at det er åpent, så vi fjernet mange av veggene, sier Rolf.
Rolf forklarer at det det var mye som måtte gjøres med gården da han kjøpte det, og at han fikk et fint samarbeid med kulturminneforvalteren. Til oppusingen fikk han støtte både fra forvalteren og Kulturminnefondet.
– Det var kaldt og mye som var pill råttent, og badet var nesten bevaringsverdig, sier Ericson, og forteller at byantikvaren hadde bemerket at han kun hadde sett ett bad som hadde dårligere standard i Røros sentrum.
– Det ble et kostbart prosjekt, for skal du bo i verdensarven så må du ta hensyn, og det er fordyrende, fastslår Ericson.
Rolf har funnet seg godt til rette i gata, og sier at han stortrives i huset. Ericson er glad i gamle hus, og interessert i historie og verdensarv, noe som gjorde det ekstra interessant å sette i stand med restaureringen av den gamle gården.
– Jeg er veldig interessert i gamle bygninger, og jeg vil gjerne at det skal være så ekte som mulig, men det må også følge dagens krav til standard, for folk vil ikke bo dårlig, sier Ericson.
Videre forklarer han at vi må sette pris på sentrum, og det spesielle gatebildet vi har på Røros.
– Vi snakker om at det er urolig i gata, men det er jo egentlig en sjarm som de fleste misunner oss. Det er flott å bo i verdensarven og samtidig oppleve folkeliv. Det må vi sette pris på, og prøve å bevare best mulig.
Året er 1768, høsten har slått inn og ei sjekte sliter seg nordover i uværet. Snøen farger dekket kvitt og mannskapet slet med å holde båten isfri. Seilene og tauverket rimet ned og frøs til og vannet i tønnene frøs til is. Kursen var satt mot Vardøhus festning, og ombord var 12 mann og en hund, med pater Maximillan Hell (1720-1792) i spissen.
Historien starter noen år tidligere, i helt andre temperaturer og på andre breddegrader. I september 1767 ble den ungarske jesuittpateren og keiserlige astronomen Maximilian Hell kontaktet i Wien av den danske kongelige sendemannen Graf Bachoff von Echt. Maximilian hadde siden 1755 drevet det keiserlige observatorium ved universitetet i Wien. Forespørselen var om han ville reise til Vardøhus festning for å gjøre observasjoner når Venus passerte solen året etter. I Vardø ville forholdene være de aller beste, og ved bruk av Kepplers tredje lov kunne man med gode observasjoner beregne planetenes avstand til solen, og dermed solsystemets størrelse. En skjellsettende utvikling i vår viten om solsystemet, og langt og viktig steg i den vitenskaplige revolusjonen som foregikk Europa rundt.
Den danske staten skulle betale alle omkostninger, og pateren, som til daglig arbeidet ved observatoriet i Wien, var snar til å takke ja. Med keiserinne Maria Teresia og pave Klemens XIII ble det klart at Maximilian skulle reise nordover.
Jesuittene hadde riktignok ingen adgang til det protestantiske tvillingriket Danmark-Norge: Munke, Jesuviter og dislige Papistiske Geistlige Personer maa under deris Livs Fortabelse ikke her i Kongens Riger og Lande lade sig finde, eller opholde. En kongelig invitasjon fra Christian VII åpnet alle dører, og kanskje var det både den unike muligheten og det unike reisemålet som fristen Maximilian.
Dette var også en sjanse man fikk en gang i livet, da Venuspassasjen oppstår en gang i
århundret, med åtte års mellomrom. Passasjen i 1761 hadde ikke gitt forventet resultat, og muligheten i Vardø var den siste for denne generasjonen vitenskapsmenn.
Maximilian og hans kollega pater Johan Sainovic brukte høsten 1767 og våren 1768 til forberedelser, og la i vei på en strevsom reise nordover den 28. april. Strekningen WienTrondheim tok på denne tiden mange uker å tilbakelegge. De nådde København etter en lang reise og hvilte der i tre uker.
Planen var å reise landeveien til Trondheim denne sommeren, og overvintre i
handelsmetropolen i Trøndelag, for å reise nordover neste vår. De to kollegene hadde en fascinerende med strabasiøs reise gjennom landet, og ankom Trondheim 30. juli.
I Trondheim var ikke biskop Gunnerus å treffe. Han hadde regnet med at det noble besøket skulle overvintre, og var derfor på visitasreise. Men Maximilan hadde nok falt i andre tanker etter den lange og slitsomme reisen. Hva om vårens reise ble like strevsom og de ikke nådde fram i tide. Det ville bli en gedigen skuffelse og et nederlag både faglig og personlig. Biskopen måtte derfor avbryte reisen og vende tilbake til Trondheim.
Biskop Johan Ernst Gunnerus var en sentral mann i Trondheim og Norge på denne tiden, både vitenskaplig, geistlig og samfunnsmessig. Han ble biskop i 1758, og opprettet i 1760 det Trondhiemske selskap, et vitenskaplig selskap som ble forløperen til den mer berømte ”Det Kongelige Norske Vitenskapers selskap”, som ble offisielt stiftet i 1767, sammen med Peter Frederik Suhm og Gerhard Schøning.
Fortsettelse følger…..
Kilder: Forskningspolitikk nr. 2/2002, Historien om Europa, bind 2 av Karsten Alnæs,
www.arkivverket.no, www.wikipedia.org
Det var i forbindelse med jobben i Inter-Nor-kjeden at Marianne først kom til Røros for å besøke Røros Hotell. Der traff hun hotellsjefen som ble hennes fremtidige mann, Robin.
– På det første møtet kom Robin for å se på dette “kvinnemennesket” som Inter-Nor hadde vært sprø nok til å ansette, og dermed sa det pang, husker Marianne, – Smartingen tok meg med på ridetur en januarkveld på Røros, og dermed var det gjort.
Første møte med Røros
Røros var et nytt sted for Marianne, som før hun ble sjarmert av den romantiske hotellsjefen, hadde forestilt seg stedet som øde.
– Da jeg kom hit, trodde jeg Røros var siste utpost mot Sibir. Det var det inntrykket jeg hadde, så jeg gruet meg litt til å reise til Røros, men så blir jeg altså tatt imot på den måten, sier Marianne, og forteller at den første kvelden gikk hun på ski opp og ned gatene. Det var en stor opplevelse.
Det gikk ikke lang tid før hun begynte å jobbe på Glåmos skole, og deretter begynte hun å vikariere litt på Røros videregående skole.
– Jeg tenkte at jeg alltids kan ta noen timer, og der ble jeg i 40 år, og har aldri angret et sekund, fastslår Marianne.
En lærer så lenge en lever
Marianne var lærer i fransk, engelsk, psykologi og kunsthistorie, eller som hun sier selv, – bare luksusfag.
– Det var en kjempejobb, og jeg har bare hatt det morsomt og hyggelig, med fantastiske elever, sier Marianne, som understreker at hun alltid har hatt det gøy på jobb.
– Jeg har tenkt at den dagen jeg kjeder meg som lærer så slutter jeg i jobben, sier hun.
Marianne gikk av med pensjon for sju år siden. I dag har hun bare gode minner fra tiden som lærer, og sier at det har vært mange høydepunkter. Blant annet satte hun stor pris på å ta med elevene på utenlandstur, noe hun gjorde hvert år.
Noe av det hun har satt mest pris på er å kunne nå ut til elever som ikke har det så greit.
– Høydepunktet var hvis noen som hadde det litt stusselig på skolen, plutselig fikk til et eller annet, forklarer Marianne, – Det er kanskje det som sitter igjen aller mest.
Liv i Ulvstuggu
Marianne og Robin bor på Hagan ved Ulvstugguhaugen. I huset henger det bilder av familien og 40 år med kanefarthistorie. Huset er aktivt brukt både av dem selv og de to voksne barna, som stadig kommer på besøk.
– Vi kaller det liksom Villa kaos på fleip, sier Marianne, det var det moren min som fant på. Vi har hatt opptil fire hunder om gangen, i tillegg til barn og barnebarn. Så det er et hus som skal brukes, og da er vi ikke redd for at det blir noen riper i lakken, fortsetter hun, og sier at egentlig heter huset Ulvstuggu, siden de bor ved siden av Ulvstugguhaugen.
Huset er tegnet av arkitekt Seppo Heinonen, men selve byggingen sto paret for selv.
En liten bit av Røros
Robin begynte med kanefart på starten av 70-tallet. Da var det allerede en tradisjon med kanefart på Røros.
– På den tiden var det hotellet som sto for å arrangere kanefarten. Hver lørdag satte de opp turer, og kjørte til Påsken. Det var før jeg begynte, forklarer Robin, som tok over som hotellsjef på Røros Hotell i 1970.
– Jeg hadde egen hest og hadde som formål å gi alle som kom på besøk en bit av Røros, for det var det sikreste du kunne gjøre for å få dem til å komme tilbake igjen, sier han.
Da Robin begynte med kanefart hadde de ikke telefon, så man kunne ikke bare ringe og planlegge turene eller bestille hester til kanefarten. Det gjorde at Robin måtte dra hjem til dem det gjaldt personlig. Det var en annen tid den gang, forteller paret.
– Etterhvert fikk vi ansvaret for å organisere kanefart, og det holdt vi på med helt til noen få år siden. Etterhvert ble det ikke bare lørdager, men mange ganger i uken, og da satt jeg og ringte rundt og organiserte. På den tiden hadde vi håndskrevne kjøreplaner, og kontant oppgjør hver lørdag, husker Marianne.
– All kanefart på Røros den gangen var fra hotellet. Da var det forsåvidt enkelt å drive, for man skulle møte opp på samme sted for å få pengene hver gang, forteller Robin.
Turene gikk som oftest fra hotellet, ned gatene, og så opp til Småsetran.
– Høydepunktet var å ha hyggelige passasjerer, og det hadde vi 90 prosent av tida. Vi kunne guide litt om Røros, prate litt og vise fram det flotte stedet vårt, sier Marianne, som forteller at blant alle gjestene de har kjørt i løpet av årene, har de hatt mer enn én dronning.
– Vi har kjørt dronning Sonja og dronning Margrete, forteller Marianne. Robin har også vært turleder for dronning Margrete i marka, med hundespann. Han hadde lagt opp turen for henne, og hun har vært hjemme her og spist middag og greier. Det var jo en flott opplevelse det da, sier Marianne.
– Bare det å kunne vise fram Røros og se hvor glad og begeistret folk ble, er noe av det som har betydd mest, fastslår Marianne.
Daglig leder ved Sport1, Trond Morten Gløtheim, forteller at det gikk godt under årets julemarked, og at spesielt lørdagen var svært innbringende.
– Vi er veldig godt fornøyd med desember i år, og sammenlignet med i fjor har vi en salgsendring på ni prosent hittil, sier Gløtheim.
– I år fikk vi en knallstart med julemarkedet, mens i fjor var det Jul på Røros i 14 dager, og da ble det et jevnere trykk hele veien, mens i år ble det veldig mye de første dagene, forklarer han.
Gløtheim forteller at salget i sportsbransjen ofte er preget av trender, og at plutselig kommer det nye varer som alle skal ha. Under julehandelen er varme klær noe av det som det selges mye av.
– Det går bestandig mye ull i desember, og varmere klær. Også føler vi at det har gått veldig mye vintersko. Ellers går det stort sett jevnt av det meste, sier Trond Morten.
Selv om det har vært økning i salget fra i fjor, sier Gløtheim at det ikke er den helt store salgsendringen, og at mye, blant annet skiføret, påvirker salget.
– Men jeg tror at hadde vi hatt en vinter som vi hadde i fjor, så hadde vi ligget foran fjoråret faktisk, for det er ikke noe mye skisalg når det ikke er noe skiføre, sier Gløtheim.