Dette er det siste bidraget til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt. Det er ikke lenger mulig å sende inn flere bidrag til konkurransen.
Bidraget er skrevet av Mattis Danielsen.
Det «grønne skiftet» synes å være intet annet enn å selge inn forbrukersamfunnets svøpe. I en ny og mer spiselig innpakning, dog uten essens. Hvorfor hører vi ingenting om å bremse vår vekst? Arbeidsplasser er mantraet. Da står ingenting i veien. Hytter, kraft, bedrifter, næringer, byer, tettsteder, aktiviteter og alt av lokalsamfunn. Alt skal vokse. Som om vekst vil berge oss.
Hvor har naturkompetansen tatt veien? Innerst inne vet vi alle at slik fungerer ikke naturen. Når sist hørte vi om en bedrift som sa: «Vi er fornøyde nå, med både antall ansatte og omsetning.» Når til og med scootern skal berge våre lokalsamfunn…(gjerne med Lars Monsen i spissen) Da skjønner man at det er pengene som står i veien for oss. Og han. Og oss alle.
Som de fleste vet, men allikevel ikke synes å ta inn over seg. Ingenting vokser til himmels. (Foruten vindturbiner da..) Hvorfor er det så liten fokus på nøysomhet, sparing og gjenbruk? På bestemors sirlige bretting av plastposer. På strømmåleren på veggen, hvor nåla bykset opp når vaskemaskinen startet.
Selv midt inne i det «grønne skiftet», er nøysomhet som skjellsord å regne. Kjemper man for naturen, er man nærmest en ekstremist. Livet…og håpet er der «ute». I det som folk kaller utmark.. eller natur.
I samisk er det ikke et navn på natur. Fordi det er nettopp det som er tilværelsen. Det er sentrum. Essensen. «Innmarka». Og byene er utkanten. Eatneme heter natur på sørsamisk. Utledet av ‘ietnie’. Mor. Urmoderen. Moder jord.
Når skal naturfolks og urbefolkningers stemme høres?
Slutt å vern oss og vår kultur, om vi allikevel aldri får bli relevante! Slik tråkkes kunnskapen og kompetansen fortsatt på…tross høyesterettsdommer. Vår kunnskap og kompetanse er jo irrelevant i forhold til økonomisk vekst, nedbygging/utbygging og jakten på materiell lykke. Det moderne samfunnets måte å forstå naturen på har vi prøvd nok nå. Det gikk jo så där… Teknologien som alltid er fremst og best, har paradoksalt ført oss utenfor stupet. Men kunnskapen vi behøver ligger fortsatt her. Lagret i landet. I landskapet, i naturen. I sporene til våre forfedre. I naturfolks tradisjoner og muntlige overleveringer.
På sett og vis er vi her samtidig. Fortid, nåtid og fremtid. Men jo mer vi fjerner av landet vårt, jo mer av vår naturkunnskap taper vi. Og jo mindre forutsetninger har vi for å ta de riktige valgene. En Catch 22 der altså. Uten fremtid. Uten nåtid. Uten fortid. La oss i det minste bli hørt. Litt sånn skikkelig.