En gammel hyttegrind forteller sin historie

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.

Bidraget er skrevet av Else Marie Melhus.

Jeg er ei grind! Veldig gammel, men ved godt hold! Har hengt på de samme hengslene i mange år, og blitt åpnet når flokken min skulle til hytta si. De samme hengslene har blitt jevnlig smurt når jeg har gitt lyd fra meg. En sånn knirkelyd, du vet! Likedan blir jeg også beiset fra tid til annen, for behovet for vedlikehold er stort der jeg henger. På vinteren blir jeg hektet av fordi snøen hindrer min bevegelsesfrihet! Flokken min tenker på alt!

Dette var litt om de ytre forhold! Jeg har opplevd ganske mye, skjønner du!
Spesielt vil jeg nevne alle som har kommet og gått. Henslene har virkelig fått kjørt seg! I starten da var bygdens håndtverkere jevnlig innom. De hadde mange gjøremål med bygging, graving og alt som trengtes for å få istand en god hytte for flokken min.

Etter at alt var ferdig, og håndverkerne hadde gått hjem, var det tid for besøk. Utrolig mange trivelige folk tok av haspen, og gikk den lille stien opp til hytta. Etter noen timer gikk folkene hjem, de var både lattermild, og pratet høyt! Men hva de pratet om kan jeg ikke fortelle! Grinder har absolutt taushetsplikt! 

På sommeren ble jeg ofte utsatt for overgrep! Kuene var så sosiale, de likte flokken min, men ble utestengt, så derfor måtte de ta til takke med meg, de ville være nær! De likte å gni seg mot meg, og av og til bet de! Jeg har enda merker! Nå er det ingen kuer her, så jeg får henge i fred, men må innrømme at jeg savner dem… litt.

Årene går, og jeg henger fortsatt like godt på de gamle hengslene mine! Noen i flokken min har falt fra, og da felles noen tårer når haspen tas av. Men flokken min fornyes, små mennesker har kommet til, som i starten ikke rekker opp til haspen, de prøver å klatre, og da tråkker de på den nederste fjøla mi, men ofte må de som er litt større hjelpe til.

Min alder til tross, jeg blir fortsatt veldig glad når jeg ser flokken min komme. Prøver å holde knirkingen for meg selv, må la dem få litt tid på seg før de pleier meg og mine skavanker. Men det er godt å bli åpnet opp for å gi flokken min et trygt og godt opphold!

Kua mi, jeg takker deg?

Av Live Kleveland, kommunikasjonsleder i Dyrevernalliansen

Spiser du ost og yoghurt? Har du en melkekartong i kjøleskapet ditt? Kua gir oss mye, og det er ikke all verden hun krever tilbake. I Norge har vi en regel som bestemmer at kyr skal få beite i minimum åtte uker i året. Åtte ukers frihet er knapp tid for kyr som ellers må være inne hele året. I tillegg finnes et tydelig unntak.

Beiting innebærer at kyrne får gjøre det de ønsker mest – å tilbringe dagen med å lete etter spiselige planter sammen med flokken. De får også mosjon av å bevege seg rundt. Jo lengre beitesesong, dess bedre for kyrne.

Fremdeles er rundt 35 prosent av norske melkekyr i båsfjøs – en fjøstype som innebærer at de får beveget seg minimalt. For båskyrne er derfor lang beitesesong spesielt viktig. Da forbudet mot bås beklagelig nok ble utsatt i ti år, fra 2024 til 2034, bidro derfor Dyrevernalliansen til at båskyr som «plaster på såret» skal få lengre beitesesong. Kravet til lengre tid på beite for kyr på bås trer ikke i kraft før i 2024. Frem til da må båskyr fortsatt nøye seg med åtte ukers fri bevegelse i året.

For kyrne som går i vanlig løsdrift har politikerne laget et tydelig unntak fra beitekravet. Hvis fjøset er bygget uten enkel tilgang til beite, er det tilstrekkelig å slippe kyrne ut i en luftegård åtte uker i året. Luftegården er en stusselig erstatning for saftig beite.

Dette holder ikke! Naturlig eteadferd og flokkadferd er basale behov for disse snille dyrene. Likevel er dette takken Dagros får fra oss mennesker; i verste fall innesperret på bås store deler av året eller henvist til en skitten og kjedelig luftegård om sommeren.

Dyrevernalliansen fortsetter arbeidet for kyrne. Alle kyr fortjener en lang og god beitetid!