I kveld ble fire nye Samiske veivisere offentliggjort ved den samiske festivalen Márkomeannu.
For skoleåret 2022/2023 er det to gutter og to jenter som er valgt som Samiske veivisere.
De nye veiviserne er Mathis Eira (20) fra Kautokeino og Kvænangen, Benedikte Eriksen (18) og Linnea Knutsen (20), som begge er fra Drag, Ole-Christer Hætta (19) fra Kautokeino.
Den nye veiviseren Benedikte Eriksen gleder seg veldig til å være neste skoleårs Samiske veiviser.
– Det blir et spennende år med mye ny lærdom og mange nye minner. Jeg gleder meg spesielt til å reise rundt å møte andre ungdommer i norske skoler og fortelle om vår kultur og historie, sier den nye veiviseren.
Rektor ved Samisk høgskole Laila Susanne Vars ønsker de nye veiviserne velkommen som studenter til Samisk høgskole. Samtidig har hun lykkeønskninger på veien videre til de nye Samiske veiviserne, som nå er det 19. kullet Samiske veivisere.
– Samiske veivisere har en viktig funksjon når de får treffe og snakke med ungdommer i norske skoler og fortelle om samisk kultur og samfunn. Veiviserordningen er viktig fordi ordningen bidrar til at ungdommer i storsamfunnet får økt kunnskap om samer. Samiske veivisere er også med på å forebygge uvitenhet, diskriminering og hatefulle ytringer mot samer.
Ordningen Samiske veivisere drives av Samisk høgskole og finansieres av Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD). Veiviserne gjennomfører studiet «Samisk kultur- og samfunnskunnskap» ved Samisk høgskole. Deretter starter reisene rundt til videregående skoler og andre ungdomsfora i hele landet for å informere om samisk kultur og samfunn. Dette er formidling av ungdom til ungdom og har eksistert siden 2004.
– Siden starten i 2004 har veivisernes aktiviteter økt og det er stor interesse for ordningen Samiske veivisere. Samisk høgskole ser fortsatt at det er behov for å videreutvikle og styrke veiviserordningen, og jeg håper også at regjeringen ser dette behovet. Jeg ønsker de nye veiviserne lykke til og velkommen som studenter ved Samisk høgskole, sier rektor Laila Susanne Vars.
Fra ullstømper og Peder Hiort har Røros Tweed tatt kvantesprang gjennom historien og satser stort på eksport til Europa og USA med sine designpledd produsert her oppe på Rørosvidda.
Peder Hiort, som var direktør ved Røros Kobberverk på 1700-tallet, testamenterte hele sin formue til de fattige på Røros. Ifølge testamentet stod det at det skulle det kjøpes inn ull og lin til utdeling blant de fattige. Av dette skulle de spinne, strikke og veve til produksjon av varme klær som var nødvendig i det kalde fjellklimaet på Røros. Produktene ble samlet inn, og lønn ble betalt for arbeidet. Hvert år ved Sankthans-tider ble disse tekstilproduktene, sammen med andre gaver, delt ut til de trengende. Mange som først var lønnet for arbeidet, fikk produktene tilbake som gaver. Fabrikken Røros Tweed som ble etablert i 1939 var en videreføring av Hiorts Stiftelses husflidsvirksomhet etter en gradvis utvikling til mer industriell produksjon.
Røros-pledd fabrikkens flaggskip
I 1968 ble Røros Tweed kjøpt opp av Rauma Ullvarefabrikk ved familien Digernes, som fortsatt er eier av den historiske fabrikken. Produksjonen har endret seg gjennom tidene og i dag er det pledd og puter, i 100 % ren norsk ull, som er fabrikkens flaggskip.
– Vi ser at pledd har blitt et viktig produkt for oss, og mange kjenner mer til produktet Røros-pledd enn Røros Tweed. Det ble naturlig å satse på pledd som hovedprodukt sammen med flere følgeprodukter som sitteunderlag og puter, sier daglig leder ved Røros Tweed, Øystein Digernes.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Daglig leder ved Røros Tweed, Øystein Digernes. Foto: Anita Sivertsgård
Helnorsk produkt
I de siste årene har Røros Tweed opplevd økt interesse for sine produkter både innenlands og ikke minst i eksportmarkedet hvor spesielt Tyskland og USA har vært satsningsområder for den lille tekstilbedriften på Røros.
– En av de viktigste årsakene til den økte interessen for norsk produksjon har vært folks bevissthet rundt miljø og bærekraft. Fokus på lokal produksjon og kvalitet har vært en økende trend i interiørbransjen, noe som har vært positivt for oss som norsk produsent. I en så konkurranseutsatt bransje som tekstilbransjen, der de fleste har måttet flytte produksjonen til utlandet, er det naturligvis veldig hyggelig at Røros Tweed etter over 80 år som tekstilbedrift aldri har merket større etterspørsel etter helnorske produkter, forteller Digernes.
Designsamarbeid
Designet på både puter og pledd blir til i samarbeid med kjente, norske og utenlandske formgivere som Kristine Five Melvær, Snøhetta og Anderssen & Voll. Også den kjente norske kunstneren Bjarne Melgaard har designet pledd for Røros Tweed. Til høsten kommer en ny kolleksjon som er utarbeidet med den svenske designeren, Clara Von Zweigbergk, som heter Moon.
– Vi er heldige som har fått jobbet med så mange dyktige designere opp gjennom årene. Som produksjonsbedrift er det alltid fint å bli utfordret av eksterne designere som ser nye muligheter. Dette gir oss økt oppmerksomhet som er viktig for oss. Noen designere har vi kontinuerlig samarbeid med og noen blir engasjert etter en konkret brief fra oss. Når vi starter nye designsamarbeid er det ofte tidligere arbeid fra designeren som inspirer oss til å ta kontakt, mens andre ganger kan det være konkrete forslag vi synes det er verdt å gå videre med. Det viktigste for prosessen er uansett at vi har en felles forståelse av oppdraget og uttrykket vi ønsker kolleksjonen skal ha, sier Digernes.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Foto: Røros Tweed
Lokal eksportvare
Med kombinasjonen norsk produksjon og moderne, norsk design har Røros Tweed etablert en sterk merkevare som også opplever god etterspørsel utover landegrensene. Suksessen har imidlertid ikke kommet over natten:
– Vi får ukentlige bestillinger fra kunder i USA og nedover i Europa, med Tyskland som det største Europeiske landet vi eksporterer til. I dag så tar det bare et par dager fra bestillingen kommer inn til varen er levert til kunden i utlandet. For å komme dit vi er i dag så har det krevd tålmodighet, som er en nøkkelfaktor for alt arbeid på eksportmarkedet. Det er lett å tenke at alt som fungerer i Norge kan fungere i alle andre land, konstaterer Digernes.
Det har vært en voldsom konkurranse og kamp for rørosbedriften for å bygge en merkevare i utlandet.
– Uansett hvor mye oppmerksomhet norsk design får i utenlandsk presse og lignende, kreves det fortsatt at man jobber systematisk for å bygge merkevaren i de ulike eksportmarkedene med de ulike markedstilpasningene som hvert enkelt marked eventuelt krever for å få tilstrekkelig etterspørsel, forteller Digernes.
– Den største veksten vi har nå er i utlandet, så eksporten s tår for ca 35 prosent av vår omsetning. Vi ser at det er viktig for oss å komme oss ut på det internasjonale markedet, hvis vi som bedrift skal vokse videre og bli større. For oss har dette vært et naturlig steg videre, som vi vil fortsette å jobbe med i årene fremover.
Skandinavisk design
Tyskland står for den største veksten i eksport porteføljen til Tweeden, og i 2016 ansatte de en egen representant i landet.
– Det har vært en lønnsom utvidelse og man ser helt klart fordelen ved å ha en egen ansatt som kjenner markedet i landet, sier Digernes og fortsetter. Interessen for våre produkter er en kombinasjon av ting. Vi har jo historien vår hvor vi har 80 års erfaring med designutvikling og vi har hele bærekraft momentet med i våre produkter, og det blir lagt merke til. Vi styrer prosessen selv fra råvare til ferdig produkt. Skandinavisk design er veldig stort i utlandet og vi er en del av det. Vi bruker designere som kunden kjenner til, som gjør at det blir enklere å vises i markedet.
Lys fremtid
Framtida for Tweeden ser lys ut. Bedriften har nettopp åpnet et nytt showroom i Oslo hvor det er to ansatte som har sine kontorer.
– Vi er godt rusta for framtida og veksten vi ser for oss at vi skal ha på kort sikt. Vi har et nytt designprosjekt på gang som lanseres til høsten, hvor vi har en ny designer på laget. Vi leverer også custom pledd til Sommeroo, et nytt hotell i Oslo, som Petter Stordalen nå holder på å bygge. Det hotellet kommer til å bli like kjent som Britannia. Det er en morsom greie for oss å jobbe med. Samtidig så skal vi også pusse opp fabrikkutsalget, så det er både små og store prosjekt vi har på gang, sier Øystein Digernes lurt.
Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.
Bidraget er skrevet av Else Marie Melhus.
Jeg er ei grind! Veldig gammel, men ved godt hold! Har hengt på de samme hengslene i mange år, og blitt åpnet når flokken min skulle til hytta si. De samme hengslene har blitt jevnlig smurt når jeg har gitt lyd fra meg. En sånn knirkelyd, du vet! Likedan blir jeg også beiset fra tid til annen, for behovet for vedlikehold er stort der jeg henger. På vinteren blir jeg hektet av fordi snøen hindrer min bevegelsesfrihet! Flokken min tenker på alt!
Dette var litt om de ytre forhold! Jeg har opplevd ganske mye, skjønner du! Spesielt vil jeg nevne alle som har kommet og gått. Henslene har virkelig fått kjørt seg! I starten da var bygdens håndtverkere jevnlig innom. De hadde mange gjøremål med bygging, graving og alt som trengtes for å få istand en god hytte for flokken min.
Etter at alt var ferdig, og håndverkerne hadde gått hjem, var det tid for besøk. Utrolig mange trivelige folk tok av haspen, og gikk den lille stien opp til hytta. Etter noen timer gikk folkene hjem, de var både lattermild, og pratet høyt! Men hva de pratet om kan jeg ikke fortelle! Grinder har absolutt taushetsplikt!
På sommeren ble jeg ofte utsatt for overgrep! Kuene var så sosiale, de likte flokken min, men ble utestengt, så derfor måtte de ta til takke med meg, de ville være nær! De likte å gni seg mot meg, og av og til bet de! Jeg har enda merker! Nå er det ingen kuer her, så jeg får henge i fred, men må innrømme at jeg savner dem… litt.
Årene går, og jeg henger fortsatt like godt på de gamle hengslene mine! Noen i flokken min har falt fra, og da felles noen tårer når haspen tas av. Men flokken min fornyes, små mennesker har kommet til, som i starten ikke rekker opp til haspen, de prøver å klatre, og da tråkker de på den nederste fjøla mi, men ofte må de som er litt større hjelpe til.
Min alder til tross, jeg blir fortsatt veldig glad når jeg ser flokken min komme. Prøver å holde knirkingen for meg selv, må la dem få litt tid på seg før de pleier meg og mine skavanker. Men det er godt å bli åpnet opp for å gi flokken min et trygt og godt opphold!
Yama Meskinyar jobber som eiendomsmegler ved Meglerhuset Nylander og kom til Røros i 2012. I Bergstaden trives han med nærheten til alt.
Ved siden av jobben går mye av sommeren og fritiden med på å bruke tid med familien, og så langt i sommer har Meskinyar vært to uker på ferie.
– Det ble utenlandstur i år. Vi hadde vel egentlig ikke noen planer om det, men så kjente vi at vinteren ble litt vel lang, og da kom plutselig kom reisefeberen. Det ble Hellas i år, så vi sikret oss sola rett og slett, forklarer Yama.
– Hvilke aktiviteter liker du å holde på med i regionen?
– Vi har småbarn, og to gutter som liker å spille fotball, så det går litt på det, og da blir det kanskje tur på Øra, også liker jeg korte, små turer i nærområdet. Møllmansdalen og Langegga er favoritter. Rett og slett de korte og enkle turene som også egner seg for småbarn, sier Meskinyar og legger til, – Jeg er kanskje en kjedelig mann sånn sett, men mye går på småbarn. Jeg er en fotball-fyr, så er det mulighet til det, så tar jeg med guttene og sparker litt ball, eller ser en fotballkamp.
Andre land og kulturer
Med dårlig sommervær og stadige regnskurer, er det ikke alltid like aktuelt å ta med ungene ut og spille fotball.
– Jeg prøver ihvertfall å bruke de mulighetene jeg har til å lese bøker. Det er noe som jeg i senere år har blitt litt mer glad i. Jeg er ikke så glad i romaner og sånne ting, og liker litt mer å lese om geografi, og om forskjellige land og forskjellige folkeslag. Jeg er nok mest glad i faktabaserte bøker, og synes det er veldig interessant å lese om andre kulturer. Det er noe som interesserer meg veldig, forklarer Yama.
Grodd fast
– Hva er forholdet ditt til Røros?
– Jeg hadde egentlig ikke noe forhold til Røros før jeg flyttet hit for snart ti år siden. Det var jo kjærligheten først og fremst som brakte meg hit, og så har stedet vokst veldig i meg, og jeg har blitt veldig glad i Røros. Jeg har på en måte grodd meg litt fast, både med familie og jobbmessig, men jeg er veldig glad for at jeg bor der jeg bor. Jeg føler meg veldig hjemme her, forteller Yama.
Nærheten til alt
– Nærheten til alt er noe av det beste jeg vet med Røros. Jeg har bodd i millionby og i Trondheim, men jeg må si at både jobbmessig og privat, så har du nærhet til alt her. Du har alt innen nær avstand, og jeg har fått levert ungene på skolen og i barnehagen og kommet meg på jobb i løpet av en liten halvtime. Det er vanskelig å få til hvis du bor i Trondheim. Du har både alt av det praktiske og naturen rett utenfor døra, sier Yama.
Yama trives godt i jobben som eiendomsmegler, og forteller at jobben koker ned til kontakt med mennesker.
– Jeg trives godt med det. Det er en veldig dynamisk jobb som utfordrer på forskjellige plan. Det beste med jobben er kontakten man har med folk i forskjellige faser i livet. Du møter folk i så mange forskjellige situasjoner., og det er den kontakten med folk er noe av det jeg setter høyest, forteller Meskinyar.
Av Live Kleveland, kommunikasjonsleder i Dyrevernalliansen
Spiser du ost og yoghurt? Har du en melkekartong i kjøleskapet ditt? Kua gir oss mye, og det er ikke all verden hun krever tilbake. I Norge har vi en regel som bestemmer at kyr skal få beite i minimum åtte uker i året. Åtte ukers frihet er knapp tid for kyr som ellers må være inne hele året. I tillegg finnes et tydelig unntak.
Beiting innebærer at kyrne får gjøre det de ønsker mest – å tilbringe dagen med å lete etter spiselige planter sammen med flokken. De får også mosjon av å bevege seg rundt. Jo lengre beitesesong, dess bedre for kyrne.
Fremdeles er rundt 35 prosent av norske melkekyr i båsfjøs – en fjøstype som innebærer at de får beveget seg minimalt. For båskyrne er derfor lang beitesesong spesielt viktig. Da forbudet mot bås beklagelig nok ble utsatt i ti år, fra 2024 til 2034, bidro derfor Dyrevernalliansen til at båskyr som «plaster på såret» skal få lengre beitesesong. Kravet til lengre tid på beite for kyr på bås trer ikke i kraft før i 2024. Frem til da må båskyr fortsatt nøye seg med åtte ukers fri bevegelse i året.
For kyrne som går i vanlig løsdrift har politikerne laget et tydelig unntak fra beitekravet. Hvis fjøset er bygget uten enkel tilgang til beite, er det tilstrekkelig å slippe kyrne ut i en luftegård åtte uker i året. Luftegården er en stusselig erstatning for saftig beite.
Dette holder ikke! Naturlig eteadferd og flokkadferd er basale behov for disse snille dyrene. Likevel er dette takken Dagros får fra oss mennesker; i verste fall innesperret på bås store deler av året eller henvist til en skitten og kjedelig luftegård om sommeren.
Dyrevernalliansen fortsetter arbeidet for kyrne. Alle kyr fortjener en lang og god beitetid!
