Leserinnlegg av Hanne Feragen
Røros kommune utarbeider nå planstrategi for valgperioden 2019-2023, det vil si at det vedtas en plan for hvilke strategier kommunen skal ha. I første høringsrunde sendte Miljøpartiet de grønne et høringssvar om at vi anbefaler at kommunen utarbeider en handlingsplan for naturmangfold – eventuelt i følge med en strategi for naturmangfold eller klima- og miljøstrategien.
Det falt ikke i god matjord, og disse nye strategiene er foreslått:
– mangfolds- og inkluderingsstrategi,
– oppvekst- og utdanningsstrategi,
– helse- og omsorgsstrategi,
– transportstrategi.
Selv om FNs bærekraftsmål skal inngå i kommunens alle fremtidige planer og vedtak, er det likevel fare for at tolkningen av hva som defineres som «bærekraftig» ikke går i naturens favør. Derfor mener fremdeles Miljøpartiet de grønne at Røros kommune må utarbeide en handlingsplan for naturmangfold.
Røros kommune har ikke søkt penger fra Miljødirektatet om delfinansiering for å utarbeide en kommunedelplan for naturmangfold, verken i forrige eller årets utlysning.
Den største trusselen mot naturmangfold er arealendringer, der biotopene til dyr, planter og sopp ødelegges eller endres. Kommunene har gjennom sin arealforvaltning det største ansvaret for å ta vare på naturmangfoldet i Norge.
En handlingsplan for naturmangfold er basert på konsekvensutredninger, der naturen og naturverdien er kartlagt og kategorisert. Konsekvensen blir at det er vanskeligere å få tillatelse til å bygge ned sjelden og sårbar natur enn vanlig natur.
Selv om Klima- og miljøplanen for Røros blir revidert i 2022 og vil inkludere naturmangfold, mener vi i De grønne at naturkrisen haster, og at kartleggingen av natur og naturmangfold må starte så fort som mulig.
Naturen og matjorda dispenseres bort, bit for bit i hele Norge, og aller mest i Trøndelag. At naturen stadig blir taperen i kommunale arealsaker kan man tydelig se av Naturkampen, en rapport som ble publisert 28. oktober av Sabima, paraplyorganisasjonen for biologiske foreninger. Rapporten rangerer norske kommuner etter hvor bra eller dårlig de tar vare på naturen og matjorda. https://naturkampen.sabima.no.
Røros kommune er nest verst av alle kommunene i Norge, og aller verst av kommunene i Trøndelag. Bak jumboplassen på 355 av 356 kan den manglende rapporteringen i KOSTRA være synderen, men det som klart går frem er at det også syndes på ødeleggelse av myr og bygging på jordbruksjord.
Ifølge Naturkampen har ikke Røros kommune et mål om arealnøytralitet, som er det viktigste grepet for å ta vare på natur og matjord.
For å vite hvordan man skal forvalte natur, penger eller annet, må man ha kunnskap og tall å forholde seg til. Om for eksempel en kommune ikke rapporterer i en pandemi-situasjon, har ikke forvaltningen noe beslutningsgrunnlag. Det samme gjelder i en naturmangfoldskrise. Vi kan ikke sjanse på at det går bra å bygge ned noen kvadratmeter når vi ikke vet viktigheten av disse kvadratmetrene for naturmangfoldet.
Trøndelag fylkeskommune kan være en sikkerhetsventil dersom Røros kommune ikke prioriterer naturen høyt nok. I utkastet til Regional plan for areal (RPA) for Trøndelag 2021-2030 står følgende:
«Naturmangfold og friluftsområder.
I retningslinjene oppfordres kommunene til kartlegging og verdsetting av naturmangfold og friluftslivsområder. Mange kommuner har allerede gode kunnskapsgrunnlag på disse temaene og for disse vil ikke retningslinjene i RPA ha konsekvenser. For de kommunene som ikke har kartlagt slike verdier ennå, vil retningslinjene i RPA bidra til positive konsekvenser for naturmangfold og folkehelse.»
Vi håper i det lengste at vår kommune kryper oppover listen i Naturkampen. Rapportering i KOSTRA må på plass, og vi mener en strategi for naturmangfold er minst like viktig som for transport, mangfold/inkludering, oppvekst/utdanning og helse/omsorg.
Hanne Feragen, leder
Miljøpartiet de grønne Røros
