Dansegleden er viktigst

I høst vant Linda Loktu og Stein Vidar Kommandantvold VM i Rørospols for 3. gang, og dermed fikk de vandretrofeet til odel og eie. Trofeet, som er laget av keramiker Per Sverre Dahl, har fått fast plass i kjøkkenet på Kommandantvollen. 


Dansehelg på Vauldalen med VM i Rørospols er et arrangement videreført fra «Brekkendagan» som ble arrangert frem til midten av 1990-tallet. Dansehelga har mer fokus på dans enn det Brekkendagan hadde, selv om VM i Rørospols bare er en liten del av dansehelga. I høst ble dansehelga arrangert for 13. gang. Arrangementet er et samarbeid mellom Vauldalen Fjellhotell og Brekken Spell- og Danselag. Det betyr mye for Linda og Stein Vidar å ha fått trofeet.

– Vi har nådd et mål, sier Stein Vidar Kommandantvold.

– Vi konkurrerer mot gode dansere. Grovt sett danser vi mot de samme som vi danser mot om vi er med på kappleik og tevler, så litt prestisje er det jo, sier Linda Loktu. Hun legger til at det er fint at trofeet havner på Røros, og det er helt rett at det har kommet hjem til Stein Vidar, som har danset mye og som har lært seg dansen i tradisjon.

I tillegg til VM i Rørospols er det kurs både i dans og spell, det er konserter, dansekonserter, en konsert i Volldalskoja og det er dans til faste lag som kommer og spiller. Blant de faste lagene er vertslaget Brekken Spell- og Danselag, Glåmos Spellmannslag og Søndre Trondhjems Spellmannslag. Dalakopa og Småviltlaget er med annethvert år, i år var det Småviltlaget. I år deltok Nord-Østerdals Spellmannslag for første gang. Det var også kurs i speltradisjoner fra Alvdal. I år deltok også Svadilja, som består av unge folkemusikkutøvere, stort sett fra regionen vår.

Trofeet ble i høst permanent delt ut for andre gang. Det er et par tidligere som har vunnet VM i Rørospols tre ganger og har trofeet til odel og eie i løpet av de 13 årene som arrangementet har vart.

Generasjoner

Polsdansen har gått i generasjoner på gården Kommandantvollen. Da Stein Vidar var tenåring lærte han å danse av sin mor på det gamle fjøsgolvet. Moren hadde lært pols på samme måten av sin mor i såmmårstuggu på gården. Linda lærte Rørospols på kurs hos Bondeungdomslaget (BUL) i Nidaros tidlig på 1990-tallet.

– Da var veien kort til Røros for oss unge studenter som var fri og frank, og ble bitt av basillen. Polsen er som ei gift i blodet. Du blir ikke fri den, sier Linda.

Det ble turer til Røros på Rørosmartnan, Brekkendagan og Rørosleken. Landsfestivalen ble arrangert på Røros i 1994, og der var Linda med.

– Polsen har ikke sluppet taket siden. Det nytter jo ikke, sier hun.

Linda var borte fra miljøet i 14 år mens hennes fire barn vokste opp. Men etterhvert måtte hun tilbake til polsen. Polsen er som et drivstoff og ikke noe annet kan måle seg med den. Det blir ikke det samme å danse en swing.

– Vi har danset såpass mye og blir aldri lei. Man blir varm og svett, men man blir ikke «klar», sier danseparet.

Linda synes det er en ære å få følge polsdansen videre. Det er en forpliktelse og en glede. Det er ikke statuer og premier, men dansegleden som er viktigst for Linda og Stein Vidar, og de ønsker at flere unge skal rekrutteres til dansen og føre tradisjonen videre til nye generasjoner.

Fem år

Linda og Stein Vidar har danset sammen i fem år. Det gikk ikke lang tid fra de begynte å danse sammen til de vant sitt første VM i Rørospols, i 2015. Deretter er de blitt verdensmestere i 2017 og 2019. I tillegg har de vunnet Trøndelagskappleiken i sin klasse et år, og en seier og en andre plass på Landskappleiken i B-puljen.

– Vi danser godt sammen, og ​har enorm danseglede. Drivkraften ligger ikke i det å vise seg frem, ​men i selve dansegleden. Vi får veldig mye skryt når vi er på festival eller på kappleik, vi blir «nedrent» av folk ​fordi de synes vi danser så godt sammen. Flere har sagt at ​de reiser til Røro​martnan bare for å ​se oss danse i Sangerhuset. Men det sitter litt lenger inn å få skryt fra Rørosingene. Du blir ikke profet i eget land. Det ødelegger ikke for oss. Vi har voldsomt glede av dansen. Det er vel det folk som kommer og skryter ser, sier Linda.

Rørospols

Som så mye annet kom Rørospolsen til Røros med gruvedriften. Det er flere teorier om hvordan dansen oppsto, men den skal ha tilknytning til polsk dans. Dansen er beslektet med polskan i Sverige som også dyrkes den dag i dag. Polsen oppsto på Røros men den kom hit via innflyttere. Dansen slo rot og ble dyrket bredt og slo an. Dansen har holdt seg helt til vår tid i tradisjon.

Jul og dans på lokalet hørte sammen tidligere, dette er en juletradisjon som er blitt delvis borte de siste årene.

– For 20 – 25 år siden var det dans i julen på alle lokalene. Da var det stort sett mye gammeldans rundt omkring. Sjette-dagen var det liv i de fleste lokalene, sier Stein Vidar.

Brekken Spell- og Danselag har prøvd å blåse liv i dans på lokalet. De har arrangert noen kvelder før julog noen kvelder på våren rundt om på lokalene i distriktet. Blant annet i Rambu i Hådalen, Skogly på Sundet og Samhold i Kojan samt i Feragen.

– Der føler Brekkingene på et ansvar, og gjør en innsats for å prøve å blåse liv i bygdadansen igjen, sier Linda. 

Kommandantvollen

Linda og Stein Vidar bor og feirer jul på Kommandantvollen. Gården er sporet tilbake til 1688. Dengang het gården Fiskervollen. I Rørosboka står det at gården fikk navnet Kommandantvollen da den kom i Familien Commendants eie en gang på 1700-tallet. Stein Vidar er 11. generasjon Kommandantvold, han tok over gården etter sine besteforeldre. Gården er en gammel ferdasgård. Under Rørosmartnan kommer forbøndene gjennom tunet. Den gamle ferdasveien har gått rett igjennom gården i ​flere hundre år. 

– Det er en fin seanse. Vi sto her i fjor da Tydalingene kom, sier Stein Vidar.

Linda og Stein henter juletre fra egen tomt. Treet blir pyntet med lys fra svunnen tid. Et år var det bare levende lys på treet, lys fra barndommen til Stein Vidar sin mor. Begge to er glad i julen, og det er lett å få til god julestemning på en gammel gård. Det pyntes med fakler, nisser, slede og granbar ute.

Klenodium i kasser

På loftet i Glåmos kirke ligger et klenodium i kasser, og venter på å bli pakket ut igjen og satt i stand. nylig avgått leder i menighetsrådet, Oddmar Haugsbak, viser fram de elegante orgelpipene i tre. Orgelet bærer på en fengslende historie fra en tid med et annet navn på kirken, som kanskje sto bedre til orgelet.

Da orgelet ble montert, het den nybygde kirken Jensvold kirke. Året var 1926. 20 år tidligere var det etablert en «hjelpekirkegård» på stedet de da kalte Jensvold. Jensvold ble navnet på bygda 16. januar 1877, da NSB åpnet Jensvold stasjon. NSB hadde for vane å gi stasjonene sine navn etter den nærmeste gården.

Fem år før kirka ble bygd kom et lite navneskifte, da Jensvold ble til Jensvoll. Jensvoll kirke ble bygd av tømmer gitt av Røros kobberverk. Både Hiortstiftelen og Kjerstine Langen ga kirkeklokker til kirken, og orgelet og alterbildet fra 1884 kom fra Trondheim Fengselskirke. De tenkte kanskje at det passet bra med et Jensenorgel i Jensvoll kirke.

Trondheim fengselskirke lå vegg i vegg med det gamle tukthuset, og ble nedlagt da lokalene skulle gi plass for Frostating Lagmannsrett i 1921. Orgel og alterbilde lå på lager, i fem år, før det ble fraktet oppover Gauldalen. Nå er sterke krefter i sving for å hente Jensenorgelet fram fra lager igjen.

Odmar Haugsbak håper å få det gamle Jensenorgelet på plass igjen i Glåmos kirke. Foto: Tore Østby

Jensenorgel er legendariske musikkinstrumenter, som finnes i flere norske kirker. Mannen som lagde instrumentene het Claus. Han ble født i 1817 i Schleswig-Holstein, som er den nordligste provinsen i Tyskland. Dette området var da Claus ble født, en del av Danmark. Selv om Danmark hadde skilt lag med Norge tre år før Claus Jensen ble født, skulle han bli Norges mest betydelige orgelbygger.

Han kom til Norge rundt 1837 og bygde sitt første orgel for Korskirken i Bergen. Senere bygde han orgler til et stort antall norske kirker, hvorav mange fortsatt er i bruk, f.eks. i Brønnøy kirke i Brønnøysund, Trefoldighetskirken i Oslo, Ilen kirke i Trondheim (1889), Bjorbekk kirke i Arendal (1876), Tromsø domkirke og Veum kirke i Fyresdal.

Orgelet som ligger på loftet i Glåmos kirke var altså ett av to han bygde i Trondheim på slutten av 1880-årene. For musikk-kjennere kan vi fortelle at Jensen bygde pipeorgel i den «symfoniske» tradisjonen, en type som er knyttet til romantikken. (Om orgelet blir restaurert kan det kanskje være på sin plass å innvie det i forbindelse med et bryllup.)

I 1939 skiftet Jensvoll navn til Glåmos, og ikke mange år senere, ble Jensenorgelet nedmontert og lagt på lager. Da ble det erstattet av et Jørgensenorgel. Nå er ikke Jørgensenorgelet brukbart lengre, musikken i gudstjenestene på Glåmos kommer fra høyttalerne knyttet til et el-orgel.

Oddmar Haugsbak mener tiden er inne for å hente fram igjen det eldste orgelet. Det første initiativet til dette kom i 1984. Det ble gjort en grundig jobb da orgelet ble pakket ned. Alle delene ser nesten ut som de er nye. Eksperter har sett på orgelet, sier alle delene er på plass, og konklusjonen er at det skal være fullt mulig å sette det i stand og ta det i bruk igjen. Arbeidet er kostnadsberegnet til om lag 1 million kroner.

– Å få orgelet opp og få lyd i det ville vært stort. Det tror jeg vi skal få til, men det er nødvendig at flere drar sammen. Finansieringen må være på plass før vi kan starte arbeidet. Jeg håper det nye menighetsrådet gjør virkelighet av dette, sier Oddmar Haugsbak til Rørosnytts julemagasin.