Leserinnlegg fra Christan B. Lind og Marit Ose:
Før ferien innledet Høyres ordførerkandidat Rob Veldhuis valgkampen med en varm støtte til nye snøskuterløyper. I et innlegg i Retten forklarer han at han har lest seg opp på snøskuterproblematikk, at han har vurdert og reflektert og ikke minst snakket med berørte parter før han har konkludert. Men til tross for all tankevirksomhet og oppsøkende virksomhet nevnes ikke dilemmaet i forhold til friluftsliv med ett ord. Hadde denne sentrale parten ingen ting å si? Pussig, men det gjør det jo i så fall litt enklere å konkludere slik Veldhuis gjør: Han ser egentlig ingen hensyn som veier tyngre enn hensynet til snøskuterinteressene. Men også innenfor det sterkt avgrensede feltet som Veldhuis konsentrerer seg om, er det atskillig å bemerke.
El-skutere redder miljøet?
Til tross for samtalene med berørte parter støtter Veldhuis seg utelukkende til snøskuterbransjens argumenter når han er ferdig med å reflektere. I likhet med bransjen snakker han som om støy og lukt fra snøskutere bare er en overgang – for snart kommer el-skuterne. Men det vil i beste fall gå flere tiår før skuterne som nå kjører rundt, og som fortsatt utgjør alt nysalg, eventuelt er skiftet ut med el-skutere. Det er bare å sammenlikne med overgangen til el-biler – det tar sin tid! Og det til tross for enorm subsidiering fra samfunnets side, noe som neppe er aktuelt for snøskutere. Og dessverre må det føyes til at det er et åpent spørsmål om ikke stillegående skutere kan bli et enda større problem for fugle- og dyrelivet.
Dyrelivet som ikke lar seg affisere
Veldhuis forteller at han med egne øyne har sett at «verken rådyr eller hare lar seg affisere» når han passerer med snøskuter. Dette er også en gjenganger fra skutermiljøene, og liknende meldes derfra om elg, skogsfugl, ryper, fjellrev – som heller ikke lar seg affisere. Og da er det jo bare å rulle ut nye løyper, dyrelivet bryr seg ikke uansett? Ansvaret for at slikt får passere, hører hjemme i Høyre/FrP-regjeringens mistrøstige forarbeid («Stortingsproposisjon 2014-15, 35 L») da Stortinget skulle ta stilling til endring av motorferdselloven til fordel for fornøyelseskjøring med snøskuter. I en høring for stortingsrepresentantene i Miljø- og energikomiteen innledet professor i offentlig rett, Ole Kristian Fauchald, regjeringens arbeid med denne karakteristikken: «Dette må være den dårligst forberedte lovendringen noen sinne …».
Hva siktet han til?
Den overflødige kunnskapen
Med et visst unntak for villrein (og rovfugl – så vidt nevnt), lot regjeringen ganske enkelt være å konsekvensutrede virkninger for fugle- og dyreliv ved økt motorferdsel i utmark. Ikke en eneste forskningsreferanse ble anført. Regjeringen ble f.eks. gjort uttrykkelig oppmerksom på den svenske rapporten «Terrängkjørningens påverkan på djurlivet» fra juli 2014 – uten å la seg affisere. Rapporten sammenstiller 19 vitenskapelige studier om temaet. Den konkluderer med at snøskutere er den formen for terrengkjøring som har relativt størst negativ effekt «… eftersom snöskoterkörningen sker under en period då de flesta djur är i en negativ energibalans på grund av begränsad födotillgång. … Vid upprepad kontakt med motorfordon har studier visat att djur flyttar från annars lämpliga livsmiljöer», osv. Regjeringen ga nonchalant blaffen i dette. Herfra kunne debatten ha startet. Men hvorfor skulle dette bli diskutert seriøst på kommunenivå når ikke en gang landets lovgivere krever at relevant kunnskap skal på bordet?
Ulovlig kjøring kommer i tillegg
Milevis med snøskuterløyper i terrenget har selvsagt fortrengningseffekt og skader dyrelivet. Og med flere løyper, flere snøskutere og mer trafikk øker også den ulovlige kjøringen. Slik kjøring kjennetegnes av hensynsløs adferd som «bajaskjøring» og invadering i områder som nettopp skulle være skjermet. Generelt er det ikke slik bransjen hevder, at folk som kjører ulovlig slutter med dette idet lovlige løyper etableres. Diverse nettsteder med «snøskutervarsling» har tusenvis av følgere som blir advart om tid og sted for oppsyn og kontroll. Kort sagt: ved ikke å forholde seg til den ulovlige kjøringen, som kommer i tillegg til den lovlige, gjør også Veldhuis det enklere for seg selv enn det en debatt om dette temaet krever.
Litt fra eller til?
Veldhuis mener at turister ikke ser forskjell på nyttekjøring og kjøring som er tilrettelagt for turister, og at en «snøskuterfri kommune» neppe lar seg realisere. Det siste er selvsagt riktig. Nytte- og særlig dispensasjonskjøring burde nok strammes inn, men å eliminere slik kjøring er utenkelig. Men er det dermed det samme om vi pøser på med privat og kommersiell kjøring i tillegg? Andre kommuner som satser seriøst på naturbasert reiseliv, uten å høvle over kvaliteter norsk natur er kjent for, går så det suser.
Christan B. Lind, Naturvernforbundet
Marit Ose, Naturvernforbundet i Rørosregionen