Eirin Lysholm Hagan. Foto: Svend Agne Strømmevold

På hjemmebesøk fra Japan

Reisen er lang fra Røros til Japan, men for Eirin Lysholm Hagan var det naturlig å flytte til landet hun allerede som ungdom hadde så stor fascinasjon for.

Eirin Lysholm Hagan er født og oppvokst på Røros, men fikk allerede i tidlig alder en sterk interesse for Japan og Japansk kultur, så når sjansen bydde seg og hun fikk mulighet til å reise på skoletur til Japan, nølte hun ikke. 

Studier, dans og Japan

– På Folkehøgskolen så gikk jeg på en danselinje som hadde klassetur til Japan, for jeg har visst siden jeg var tenåring at jeg hadde lyst til å reise dit, forklarer Lysholm Hagan, – Da dro vi til Tokyo og Kyoto, og jeg falt helt pladask for landet og stedene. Da tenkte jeg at hit vil jeg komme tilbake, og ikke bare på besøk, men her vil jeg bo noen år.

Nå studerer hun til bachelorgrad i statsvitenskap på et amerikansk universitet i Kawasaki, men ønsket om å dra til Japan har Eirin hatt siden hun som ung ble interessert i Japansk populærkultur. Drømmen nå er å få jobb på den Norske ambassaden i Tokyo.

– Det var noe med at Japan er langt unna, og veldig annerledes enn Norge. Jeg ble tidlig fascinert av landet, og pleide å se mye på japansk anime og manga når jeg var yngre. Da ble jeg veldig interessert i språket og kulturen, forteller Eirin.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fushimi Inari-helligdommen i Kyoto. De røde portene er torii-porter, som man går igjennom for å komme frem til helligdommen. Foto: Privat.

Respekt og høflighet

Eirin forklarer at kulturen i Japan kan være veldig fremmed, og annerledes enn det nordmenn er vant til, og at hun leste seg opp om landet og kulturen før hun flyttet dit.

– Jeg prøvde å studere litt før jeg dro dit for å ikke gjøre noen dumme turistfeil, for det her er et land som jeg har så mye respekt for allerede før jeg har dratt dit, at jeg hadde lyst til å gjøre ting riktig, forklarer Eirin.

– Japanerne har et rykte på seg for å være veldig høflige, og det er de, spesielt i business-sammenheng, ved at de snakker til deg på en veldig respektfull måte og behandler deg som om du er over dem i rang fordi du er en kunde og de jobber for deg. Men samtidig, for eksempel i rushtrafikken, når du tar undergrunnsbanen eller tog, så skal en travel businessmann komme fram; da trykker man seg inn i stappfulle tog, og har du først fått et togsete så lar du ikke den gamle damen få det, sier Lysholm Hagan.

Eirin forteller at hun blir møtt med mye vennlighet i Japan, og at det er lett å komme i kontakt med folk, men kulturen, tradisjonene og hverdagslivet fremstår ofte som veldig uvant og fremmed for nordmenn.

– Det er en veldig sterk bukkekultur der, så når du hilser på noen så tar du dem ikke i hånda men du bukker, og det gjør du i butikken eller hvis du møter på noen på gata. Du bukker egentlig hele tiden og over alt. Jeg husker da vi kom tilbake fra folkehøgskoleturen, da gikk alle i klassen min og bukket til alt og alle i Norge, sier Eirin.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Her utfører Eirin et rituale i et tempel i Kyoto, Bildet viser at hun vasker en mynt, et rituale som skal bringe deg deg rikdom.

Det umoderne Japan

Eirin forklarer at tl tross for at Japan har rykte på seg for å være så høyteknologisk og moderne, så er det ikke alltid helt slik.

– I Norge bruker vi så mye kort, men i Japan bruker de nesten bare kontanter. Jeg har bodd der i fire år, men har fortsatt ikke et kredittkort, kun et kort som jeg tar ut penger med for å betale med kontanter, forklarer Eirin, og legger til, – I bedrifter så bruker de fremdeles fax-maskiner og har enorme skap med papirer isteden for å ha det lagret digitalt. Det er en snedig ting.

Det hundekjørende folket

Eirin forklarer at japanere sjeldent har mye kunnskap om Norge, og at hun ofte blir spurt om hvordan det er her til lands. 

– Mens jeg gikk på språkskole så jobbet jeg som engelsk-instruktør, og da snakket jeg med en japaner som spurte meg litt om Norge, og når jeg fortalte at jeg drev med hundekjøring hjemme i Norge så lurte han på om det var kjøretøyet som nordmenn brukte, og om vi hadde biler. Da ble jeg litt satt ut og skjønte at det faktisk var et seriøst spørsmål, ler Lysholm Hagan.