Leif hagen har i en årrekke guidet nysgjerrige gjennom røroshistorien, og er kjent for å sette ting på spissen og tilby humoristiske omvisninger i Bergstaden.
Dette er del av en serie i Rørosnytt hvor Leif Hagen forteller om røroshistorien og forklarer hvordan han gjennomfører sine populære omvisninger.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Kulden og elva
– Her ved Hitterelva får du et veldig fint inntrykk av Røros. Rolig, også hører du noe veldig befriende. Det er ikke bare at du hører den, men du ser at den rører seg, og du kan se bunnen, sier Hagen, – Da pleier jeg å fortelle at jeg har vært litt forskjellige plasser, og en gang dro jeg til Wien. Da ble jeg så overrasket, for jeg trodde jeg kunne litt geografi. Jeg fikk høre at elva Donau gikk igjennom Wien. Jeg sto der og glanet ned i en grå groms, og der kom det en død rotte, og da tenkte jeg på elva heme, Hyttelva.
– Det var en gang at det var godt over 30 kuldegrader, og da ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne ta en såkalt ledsagertur, og det er jo kvinnfolk vet du. Karene drar på kurs og konferanser og tar viktige avgjørelser, og kvinnfolkene blir jaget ut, fleiper Hagen, – Når jeg treffer dem, så sier jeg at det er jo gørrkaldt ute, og kan vi ikke heller bare sitte inne fremfor peisen og drikke litt kaffe, så kan jeg snakke litt røroshistorie. – Å, nei, vi vil ha sightseeing, sier dem da.
– Folk mangler kunnskap om hva kulde er for noe, forklarer Hagen, – Dem kom med tynne sko og kom gående opp her, også sto jeg og så utover Røros og sa at jeg syntes det var så synd at det skulle bli så kaldt i dag. Da var det et av kvinnfolkene som så meg rett i øynene med dirrende rødt og sa: – På Røros fryser jeg med glede. Det var godt å høre. Sånne ting er det godt å få tilbakemeldinger om.
Stakkars Rørosing
– Jeg har snakket om det før at alt skifter så fort, som med været og synsinntrykkene. Nå ser vi det store: Kirka, Smelthytta og himmelen, men så går vi nedover Sleggveien her. Jeg bruker å si at hvis dere har gått her for dere selv, så hadde dere kanskje sagt at: – Endelig kommer vi til Røros, se på husene rørosingen bodde i; stakkars rørosing. Det er godt å høre, for det har aldri vært synd på en rørosing. Vi har bestandig hatt arbeid, og vi fikk betaling for det vi gjorde. Hvis vi tar de 333 årene som Verket var i drift, så var det kun 50 økonomisk dårlige år. De 50 årene er det skrevet bokstabler om. Da som nå så selger elendigheten best. 280 gode år blir ikke nevnt med et komma, sier Hagen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Her bruker jeg å stoppe, og da snakker jeg litt om huset der Wilhelm Moe bodde. Han var urmaker, og det har blitt en slags vits om han at når han fikk in tre klokker og hadde reparert dem, så hadde han plutselig fått fire klokker, for da hadde han lurt unna nok hjul fra de andre klokkene. Huset ble restaurert på nittitallet, og da står det at de fant en mengde hjuldeler i sprekkene under gulvet. Han hadde en last, for han var gørrglad i brennevin, så han brukte hele gata da han gikk oppover her. Men han gjorde noe lurt han Wilhelm, han malte døra slik at han kunne finne den igjen, og du kan se at han ikke traff på samme nøkkelhull hver gang. ler Hagen.
