Falkbergets skriverom inn i glemmeboken?

Filosofen og forfatteren Anders Indset har skrevet et leserinnlegg om forvaltningen av Falkberget.

Dette er et leserinnlegg. Leserinnlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For en lokalpatriot ligger det mye følelser rundt en liten eiendom på Rugldalen med dens heftelser og et krampaktig forsøk på å ivareta alle interesser rundt en nasjonal kulturskatt. Men Falkbergets verk og virke fortjener så mye mer enn subvenering til vedlikehold av en manglende bærekraftig modell av et skriverom og et par tøfler fra et allerede stramt kommune-budsjett. Den litterære arven må bli til en samlet stolthet for en fjellregion som lever av profilering av historier og tradisjoner samtidig som det skapes økonomiske modeller som tjener en hel region.

En mulig relasjon til debatten om skriverommet til Johan Falkberget, er navnebror Johann Wolfgang von Goethes kjente hus og turistattraksjon i Weimar hvor han bodde i 50 år – og hans fødested Frankfurt – 275 km fra Weimar – hvor i dag menneskemassene strømmer til byen for å se Goethes Museum, hvor gater, kapeller og botaniske hager er symboler på en innflytelse langt utover Tysklands grenser, og hvor man finner det renommerte Goethe universitetet. Fellesnevneren for alt rundt Goethe er at det jobbes med en samlet interesse for å profilere Goethe og ikke lokale meninger og følelser.

Med en slik tilnærmelse tjener alle til og av samme sak. Dette bør også være veien for alle videre avgjørelser rundt Falkbergets arv og historie. Utfordringen i fjellregionen, og her er det viktig å stikke finger’n i jorden og være ærlig, er at Rugldalen ikke er Weimar – en by med 65.000 innbyggere – og at et hus med 7-8 rom med fasjonable gjenstander midt i sentrum av en middels stor (i norsk målestokk) by, ikke kan sammenlignes med et lite rom på vei inn i glemmeboken i en privateid hytteeiendom med behov for renovering oppe på vidda.

Parallellen derimot ligger i at Johan Falkberget representerer så utrolig mye mer enn lokale meninger og følelsesladede argumenter. Johan Falkberget var «bergarbeidernes forfatter» og han symboliserer kjernen av hele fjellregionens fremtid og historie, enten det gjelder økonomi eller økologi. Goethe et et verdenshistorisk unikum og han var “Frankfurter”. Falkberget var folkets mann, språkøret og knutepunkt for historier og meninger langt utover Norges landegrenser, og han var Rørosing. ‘Christianus Sextus’-Trilogien og ‘die vierte Nachtwache’ (den fjerde nattevakt) må nå finne nye hjem utenfor fjellregionens circumferens.

Den eneste måten dette kan gjøres på er å øke eksponering, fortelle historien til nye mennesker samt finne økonomiske modeller som gjør det mulig å markedsføre regionen og Falkbergets verk og virke. “Det var da her han skrev og jobbet” kan man mene om rommet på Rugldalen, men Falkbergets ti år i Oslo hvor han blant annet i villaen Fløifjell i Kirkesvingen på Grorud skrev Bør Børson jr. og hans politiske- og samfunnsengasjement for regionen gjør Falkberget til noe mye større, og etter manges mening fortjente han Nobelprisen i Litteratur. Det som er sikkert, er at han var nordmann og et nasjonalt symbol vi skal være stolte av og flest mulig bør bli kjent med. Likevel er det først og fremst Bergverksregionen og en del av den utvidede Verdensarven som Johan Falkberget representerer.

Ratvolden skal forbli Ratvolden – et symbol for hans fødested – men utover dette er Falkberget en del av merkevaren Røros. Det er her han ligger begravet, det er ved stasjonen statuen står, og det er fra Røros at et samlet engasjement må fremdrives. Et samlet engasjement for eksponering av kunst, kultur og historier som hele regionen drar nytte av – positiv progresjon og samlet læring og et sted for å møtes må være fellesnevneren. Eller med Falkbergets egne ord: «Søk kontakt med de en kan lære noe – og aller helst de en kan lære noe av. Alt anna er spille av verdifull tid.»

Etter ei ferieuke på Røros med innblikk i lokal media-debatt er min dom klar: Regionen sitter på en unik kulturskatt som sårt trenger eksponering. Det er en voksen og riktig avgjørelse av ordfører Busch å gi slipp på et ukjent sted med navnet “Trondalen”. Røros kommune skal bruke penger på svømmehall og tilbud for barn og tilreisende og det som gir økonomisk bærekraft. Det lokale meglerhuset casher inn på en unik (fritids-) eiendom – med mulighet for nye eiere og skattebetalerer for regionen. Heftelser blir lettet og Falkbergets skrivestue flyttes ut av glemmeboken – slik den står i dag – fra Rugldalen og rett inn i lyset av andre etasje i det nye biblioteket midt i hjertet av Røros.

Det er her regionens stolthet får sin fortjente plass. Det bygges et grunnlag for salg av skrive-artikler, bøker og minner fra Røros samt det tilbys et utstillingsvindu og en interesseskapende virksomhet for en av regionens mest innflytelsesrike personligheter og en av landets mest fremtredende litterære kunstnere. Resultatet av dette valget blir sikkerhet for fremtidig vekst og økonomisk bærekraftighet for hele fjellregionen og “dikterhjemmet” Ratvolden forblir symbolet på Falkbergets fødestue. Med dette får regionen luket bort ‘spille av verdifull tid’ og det kan fokuseres på økt markedsføring og tilgjengelighet. Med Falkbergets skrivestue godt plassert i biblioteket på Nilsenhjørnet får ikke bare frimureren og politikeren Falkberget en verdig eksponering, men flere og nye gjester ville også finne veien til Rørosmuseets guidede turer til Ratvolden. Nils-Arne Eggen ville i sin tid postulert dette som “Godfot-Teori”. Det handler om å øve på det vi er gode på og å spille hverandre gode. Det er dette som gjør regionen unik og samtidig sikrer fremtidig bærekraft.

Målet må da være å vise frem denne kulturelle stolthet og la verdenssamfunnet ta del i en kunstnerisk nasjonalskatt?

Dette gjøres ved å vise frem Rørosingen Johan F. fra sin beste side til alle – også de som ikke kjenner historien – midt i hjertet av Circumferensen – Verdensarven Røros, hvor kampen om de siste ti-årenes lokale Falkberget-entusiaster utvides med fremtidige generasjoner og nye lesere.

Bekymret for konsekvensene av skyhøye strømpriser

De høye strømprisene kan gi utilsiktede konsekvenser når høsten kommer. – Tilstrekkelig varme i hus og hytter er nødvendig for å unngå frost- og vannskader, sier skadeforebygger.

Det varsles om rekordlave vannmagasiner og fare for rasjonering,  som betyr at folk, bedrifter og det offentlige kan tvinges til å spare på strømmen ved blant annet skyhøye strømpriser.  

Allerede nå er strømprisen høy for mange norske husholdninger. Det gir økt risiko for at folk skrur ned varmen for mye, for å kunne håndtere strømregningen. 

– Snart kommer høsten og de første frostnettene. Da blir det helt nødvendig å ha tilstrekkelig med varme i hus og hytter, så vannet i rørene ikke fryser, sier skadeforebygger Therese Hofstad-Nielsen i Fremtind.

Kostbare frostskader

Hvert år utbetaler forsikringsbransjen betydelige summer som følge av frost og sprukne vannrør. I 2021 ble det ifølge Finans Norge er det  registrert over 10 000 frostskader, til en samlet erstatningssum på 552 millioner kroner. Erstatningene har økt de siste årene.  

– Det kan være fristende å spare noen kroner, men det kan gi store kostnader på sikt. Om du får en frost- eller vannskade fordi du har hatt for lite varme i rom med rør, risikerer du å måtte ta deler av regningen selv, sier Hofstad-Nielsen.

Kan gi flere elektriske branner

Skadeforebyggeren er også bekymret for at folk bruker strøm når den er billigst, som ofte er om natten. Brorparten av brannene Fremtind registrerer starter i elektriske apparater og anlegg. 

– Vi oppfordrer på det sterkeste til å ikke bruke elektriske apparater, som å kjøre vaskemaskinen, lade elsparkesykkel eller mobilen når du ikke er våken eller til stede. Det kan gi konsekvenser langt utover et ødelagt batteri, sier Nielsen.

Skadeforebygger Therese Hofstad-Nielsen frykter flere frostskader dersom strømprisene blir enda høyere i høst. Foto: Fremtind.

Elden. Kjære elden

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her. Siste frist for å sende inn er søndag 14. august.

Bidraget er skrevet av Sigmund Ryen Tøndel

Elden. Kjære elden.

Hvor er respekten for de unge som tilbringer hele sin sommer på dette? Hvor er respekten til de eldre som bruker sin sommer på dette?

Jeg blir forferdelig skuffet over at elden består av de proffe og ingen andre. «Elden bæres av de proffe» sies det. Mer feil enn det kan det ikke bli. Elden bæres av de frivillige. De frivillige på 13 år som velger å være på slegghaugan istedet for å være på Kypros. Elden bæres av de eldre som gjerne skulle vært i Spania. Jeg er så lei av at de som står på scenen og skaper det store bildet ikke får nok respekt. «Røkla» har de blitt kalt. De fortjener så mye mye mer. De frivillige på elden skulle gjerne tilbrakt sin sommerferie i varme strøk.

Jeg sier som Elvis en gang sa: «If i dont get anything back, whats the point?». Ja hva er poenget? Hvorfor orker folk å være med på elden? Hvorfor ofrer folk hele sommerferien sin på et spel?

Jo, fordi de elsker det. De elsker teater, de elsker musikk, de elsker å henge med vennene sine. Så vær så snill, sett litt pris på de frivillige, det er tross alt de som bærer elden.

Humoristisk omvisning med Leif Hagen: – Det har aldri vært synd på en rørosing

Leif hagen har i en årrekke guidet nysgjerrige gjennom røroshistorien, og er kjent for å sette ting på spissen og tilby humoristiske omvisninger i Bergstaden.

Dette er del av en serie i Rørosnytt hvor Leif Hagen forteller om røroshistorien og forklarer hvordan han gjennomfører sine populære omvisninger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Hagen på guiding i Bergmannsgata i sommer. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Kulden og elva

– Her ved Hitterelva får du et veldig fint inntrykk av Røros. Rolig, også hører du noe veldig befriende. Det er ikke bare at du hører den, men du ser at den rører seg, og du kan se bunnen, sier Hagen, – Da pleier jeg å fortelle at jeg har vært litt forskjellige plasser, og en gang dro jeg til Wien. Da ble jeg så overrasket, for jeg trodde jeg kunne litt geografi. Jeg fikk høre at elva Donau gikk igjennom Wien. Jeg sto der og glanet ned i en grå groms, og der kom det en død rotte, og da tenkte jeg på elva heme, Hyttelva.

– Det var en gang at det var godt over 30 kuldegrader, og da ble jeg oppringt og spurt om jeg kunne ta en såkalt ledsagertur, og det er jo kvinnfolk vet du. Karene drar på kurs og konferanser og tar viktige avgjørelser, og kvinnfolkene blir jaget ut, fleiper Hagen, – Når jeg treffer dem, så sier jeg at det er jo gørrkaldt ute, og kan vi ikke heller bare sitte inne fremfor peisen og drikke litt kaffe, så kan jeg snakke litt røroshistorie. – Å, nei, vi vil ha sightseeing, sier dem da.  

– Folk mangler kunnskap om hva kulde er for noe, forklarer Hagen, – Dem kom med tynne sko og kom gående opp her, også sto jeg og så utover Røros og sa at jeg syntes det var så synd at det skulle bli så kaldt i dag. Da var det et av kvinnfolkene som så meg rett i øynene med dirrende rødt og sa: – På Røros fryser jeg med glede. Det var godt å høre. Sånne ting er det godt å få tilbakemeldinger om.

 Stakkars Rørosing

– Jeg har snakket om det før at alt skifter så fort, som med været og synsinntrykkene. Nå ser vi det store: Kirka, Smelthytta og himmelen, men så går vi nedover Sleggveien her. Jeg bruker å si at hvis dere har gått her for dere selv, så hadde dere kanskje sagt at: – Endelig kommer vi til Røros, se på husene rørosingen bodde i; stakkars rørosing. Det er godt å høre, for det har aldri vært synd på en rørosing. Vi har bestandig hatt arbeid, og vi fikk betaling for det vi gjorde. Hvis vi tar de 333 årene som Verket var i drift, så var det kun 50 økonomisk dårlige år. De 50 årene er det skrevet bokstabler om. Da som nå så selger elendigheten best. 280 gode år blir ikke nevnt med et komma, sier Hagen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Løssistuggu i Sleggveien på Røros. Den siste beboeren i Løssistuggu var Wilhelm Jacob Tørresen Moe (1857–1937). Han ble kalt Wilse og var urmaker og gravør. Foto: Olsen, Iver. Rørosmuseet/Digitaltmuseum.

– Her bruker jeg å stoppe, og da snakker jeg litt om huset der Wilhelm Moe bodde. Han var urmaker, og det har blitt en slags vits om han at når han fikk in tre klokker og hadde reparert dem, så hadde han plutselig fått fire klokker, for da hadde han lurt unna nok hjul fra de andre klokkene. Huset ble restaurert på nittitallet, og da står det at de fant en mengde hjuldeler i sprekkene under gulvet. Han hadde en last, for han var gørrglad i brennevin, så han brukte hele gata da han gikk oppover her. Men han gjorde noe lurt han Wilhelm, han malte døra slik at han kunne finne den igjen, og du kan se at han ikke traff på samme nøkkelhull hver gang. ler Hagen.