Elisabeth Irgens kunne være den reddende engel for arbeiderne, med kontroll over provianten. Om direktørene kom og gikk var Elisabeth til stede hele tiden.
At direktørene kom og gikk, og at Henning Irgens i tillegg var fengslet i perioder styrket nok også Elisabeth Irgens sin posisjon. Hun var der hele tiden, og var en viktig brikke uansett om lønningene ikke kom. Med sin kontroll over provianten kunne hun være den ”reddende engel”, selv om det kostet flesk.
Elisabeth blir folkelig
Elisabeths bror fikk avskjed året før, i 1669, og var i følge Peder Hiort ”meget hidsig og ubesindig, samt behandlede arbeiderne med Hug og Slag meget uchristelig, hvilket undertiden gav Anledning til Opløb”. Elisabeths bror ble dypt fornærmet over avskjedigelsen og levde sine siste år i dyp ensomhet i en egen stue på Rørosgård.
Henning Irgens fikk ”den første rebellionen” rett i fanget av sin onkel, med andre ord. Henning hadde heller ikke allverdens tillit blant arbeiderne, og måtte nesten bøte med livet i de harde tumultene på 1670-tallet. Krig og uår gjorde heller ikke arbeidernes situasjon bedre, og at svenskene etterlot det meste av Bergstaden i aske gjorde det hele til en sann katastrofe for ledelsen ved verket.
Det er sannsynligvis også på denne tiden at Elisabeth bestemmer seg for å ”skifte stil”. Kan det være et valg som ga henne et viktig fortrinn i kampen om å unngå arbeidernes vrede. Arbeiderne måtte gå i kjerka, og fikk dermed oppleve Doktorinnen på nært hold. Den noe overdådige, overklassestilen hun hadde på det gamle maleriet var kanskje ikke egnet til å skape et image som ”den fromme”, som spilte på lag med arbeiderne. Den nye stilen til Elisabeth gir helt klart signaler om at Doktorinnen ville framstå som et menneske arbeiderne og allmuen lettere kunne identifisere seg med.
Det opprinnelig maleriet
Irgensepitafiet, minnetavlen over Henning Irgens og hans kone Elisabeth, har hatt en sentral plass i den gamle Røroskjerka, slik at den lutherske menigheten ikke skulle glemme de to sentrale skikkelsene. Maleriet er etter all sannsynlighet bestilt fra en utenlandsk maler, da få kunstnere av dette kaliberet holdt til i Norge på denne tiden. Ekspertene gjetter på at det er malt i Tyskland eller Nederland, hvor Irgensfamilien hadde sterke bånd. Irgensepitafiet er lagd i 1668, nesten ti år etter at Johannes døde. Antageligvis har hun straks bildet ankom Røros blitt misfornøyd med eget utseende.
Undersøkelser gjort under restaurering av Irgensepitafiet av Niku (Norsk institutt for kulturminneforskning), forteller oss mye om hvordan Elisabeth ble framstilt på det originale maleriet. Og om arbeiderne allerede følte seg knuget av klasseforskjellene, og var på randen til opprør, ville ikke den malte Elisabeth bidra til å roe gemyttene.
Her fremstilles Elisabeth som en yngre, slankere og vakrere kvinne. En elegant og lekker overklassekvinne med utringet kjole, nakne skuldre og naken hals. I en moderne kjole, med kragen og mansjettene rikelig utstyrt med blonder. Fingrene var utstyrt med dyre ringer og rundt håndleddene bar hun kostbare armbånd.
På bordet ligger et eple eller et garnnøste. Elisabeth lener den høyre hånden på bordet og det venstre over brystet. I den venstre hånden holder hun noe som kan ligne på en lyserød nellik. Ofte et symbol på Kristi lidelse, og ofte som et symbol på kjærlighetspant på forlovelsesbilder fra renessansen. Et bilde en hver overklassekvinne i Europa ville vært stolt av, og som hun kunne vise fram til resten av fiffen. Elisabeths bruksområde for bildet var ikke helt det samme.
Det er også mulig at maleriet opprinnelig har vært i to deler, og at de ble ”sydd sammen” da kjerkeinventaret ble flyttet til den nye kjerka i 1784. Menigheten husket da ingen av de to med gode minner og nektet visstnok å ta i bruk den nye praktkjerka hvis epitafiet skulle henge synlig. Det henger derfor den dag i dag bak altertavla i Røroskjerka.
Den nye Elisabeth
Man regner det som sannsynlig at det er Peter Kontrafeier, eller Peter Andersen Lilje som har fått oppdraget med å modernisere portrettet av Elisabeth. Dermed kunne hun også overvåke prosessen selv, for å sikre seg det riktige uttrykket. Lilje var nemlig i en periode omkring 1670 på Røros for å utsmykke kjerka, naturligvis på oppdrag for den mektige Irgensfamilien.
Det er annen Elisabeth vi kjenner gjennom det endrede portrettet. Hun har blitt eldre og ansikt og kroppsform er endret. Elisabeth ser ut til å blitt høyere, og ansiktet ligner mer en arbeidende landsbygdas kvinne enn en sminket og forfinet overklassekvinne. Et svagt smil på leppene hennes er erstattet av en litt tilkneppet munn. Hun bærer en enkel kjole av et stoff som minner om tradisjonelle tekstiler, ull eller kanskje lin. Kjolen er tilkneppet langt opp på halsen, armbåndene er borte og kun en finger på venstre hånd bærer ring. Eplet på bordet, eller garnnøstet, har blitt erstattet med en hodeskalle.
Elisabeth har blitt myndig, streng og langt mer folkelig. Et ”image” som passet langt bedre for en kvinne i hennes posisjon. Og om portrettendringen kanskje ikke skal tillegges mye effekt, så ble de neste årene enklere for Elisabeth enn for svoger Joachim og sønnen Henning.
Mens Joachim, som døde i 1675, og Henning ble anklaget for en rekke mislighold, fikk arbeideropprørene tett innpå livet og en ødeleggende krig som herjet bergstaden, folket og kobberverkets lønnsomhet. Henning ble sågar sparket og fengslet, til og med flere ganger de kommende tiårene. Elisabeth mistet sikkert også mer og mer av sin tilnærmede monopolhandel etterhvert som verkets grep om handelen ble svakere.
Elisabeth døde på Røros i 1694, mens Henning døde 5 år senere i Trondheim. En av Elisabeths andre sønner, oppkalt etter onkel Joachim, var blant kandidatene til den nye bergverksdirektørstillingen, men valget falt på Theodorus Bergmann. Snart ble det også utdelt handelsprivilegier i Bergstaden, og selv om arbeiderne fremdeles levde under harde kår, var maktfordelingen og rollespillet omkring rikdommene gruvebyen på Rørosvidda genererte endret for bestandig. En ny tid var kommet til fjellet.
Kilder: Rørosboka bind 1 og 2, Røros kobberverk 1644-1974 (Gunnar Brun Nissen), Mellom lys og mørke (Olav Gynnild), Niku publikasjon 118 (Jørgen Solstad).
