Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her>>
Først ut er Ragnar Kokkvoll med novellen «Den første formannen».
Den første formannen
En gammel mann kommer gående langs veien i det frodige, sørlandske sommerlandskapet. Han går møysommelig, føttene er såre etter mange dagers vandring. Klærne er loslitte, en velbrukt hatt er trukket ned i panna for å beskytte mot det blendende sollyset. Ansiktet har dype furer, under buskete øyenbryn glimter et skarpt blikk.
På en bakketopp må han stanse for å hvile. Han setter ned veska han bærer med seg, og tørker svetten med et lommetørkle. I veska har han kammer, børster, sakser og annet som han byr fram for folk i bygdene han går igjennom. Et par bøker og noen brosjyrer er lagt slik til at de er lette å få tak i. Etter en stund går han videre. Han er godt kjent, her har han vandret hver sommer i mange år. Nettene tilbringer han som oftest i uthus og i løer. Noen ganger blir han bedt inn i hjem der han får mat og overnatting, og muligheter for en vask før han går videre neste dag. Når handelsturene er over, vender han tilbake til huset han har leid, innerst i dalen. Her bor han høsten og vinteren igjennom, alene, blant bøkene sine, på aller enkleste vis.
Av og til besøker han mannskapsbrakkene ved gruvene. Her er han blant sine egne. «Der kommer Formannen», sier folk, og lyser opp. De setter pris på han som i sin ungdom var fagforeningsleder, – kanskje var han den aller største, sier noen. Han var forbundets første formann, og brukte hele sitt unge liv til å arbeide for gruveslusk og anleggsarbeidere. Blant bedriftslederne var han fryktet. – Sørgelig at det gikk som det gikk, tenker de eldste som kjenner ham fra før.
Karene setter over kaffe og byr på det de har av mat. Han får vite nytt om forholdene ved gruva, han gir gjerne råd hvis noen spør. Snart blir han bedt om å fortelle om gamle dager. Folk vil gjerne høre disse historiene, og det er ikke vanskelig å få ham på gli. Talegavene har han i behold, og folk rives med når han maner fram de mange kampene som ble ført ved århundreskiftet. Han forteller om den store gruvestreiken på Røros i 1901, den de tapte. «Kapitalkreftene ble for sterke», sier han, «arbeidsfolket ble til slutt sultet ut». Når han forteller om fyrstikkarbeiderskene som kjempet sin kamp mange år tidligere, får noen en klump i halsen.
«Men vi må også følge med på det som skjer i dag!» Han ser skarpt på mennene rundt bordet. Han har lagt fram et opprop, denne gangen er det mot atomvåpen. Mennene leser, de fleste skriver under. En ungdom stiller et litt for nærgående spørsmål om hans fortid. Da glimter det til i øynene på den gamle, og den ubetenksomme tier skamfull. Noen setter ei flaske på bordet, så kommer også et par av kokkene og slår seg ned sammen med dem. Sannelig blir det ikke en liten fest der formannen enda en gang er midtpunktet. Inntil han sier at nå er det på tide å karre seg videre. Da lar karene ei lue gå rundt, slik at han kan få med seg noen kroner ekstra. Når han protesterer, får han høre at det skulle bare mangle, såpass har han sannelig fortjent.
Olav Strøm 1866-1963. Født på Grue i Solør. Den første formannen i Norsk Arbeidsmandsforbund. Viktig i arbeidet med å opprette fagforeninger, blant annet ved Røros Kobberverk. Sentral under Storstreiken på Røros i 1901. Falt i unåde på grunn av økonomisk rot. Fikk oppreisning på sine eldre dager. Bodde i mange år i Kvinesdal. Eneboer og skreppehandler.
