Slider

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.

Bidraget er skrevet av Anne Marie Pedersen.

Fly-toget til Røros

Dette har vi hatt lenge! Eget Fly – Tog eller heller tog for fly.

Etter noen flotte dager på Kreta skulle vi hjem til Røros.
Alt gikk fin helt til vi kom på Widerø-flyet. 12 personer var vi om bord, samt en hyggelig flyvert og flyvere.

Litt urolig vær var meldt og vi så opp mot himmelen at det var mange svarte skyer både her og der.
Vi forberedte oss til en litt turbulent tur, selv om kapteinen ikke sa noe om det i høytaleren. Bare ønsket oss alle om bord.

Opp mot skyene steg vi, noen svinger hit og dit. Vi så også et annet fly under oss. Det var sikkert på vei inn til Gardermoen.

Så kom det plutselig noen rare lyder. Noen banket? Flere bank! Hva var det for lyder??
Flyverten strakte litt hals bakover i flyet. Var det noen unger som sparket i veggen eller noen på taket eller i bagasjerommet?

Så gjorde flyet noen skarpe svinger og deretter en helomvending.
– Vi er på vei tilbake, sier min mann.
– Nei, jeg tror han bare svinger unna de svarte skyene, sier jeg.

Så kom stemmen i høytaleren.
– Dette er kapteinen igjen. Som dere sikkert har merket så har vi snudd. Vi har fått varsel om at noe er galt med hydroliken og vi tar ikke sjansen å fly helt til Røros.

Vi var kommet over Mjøsa. Ikke så veldig langt igjen, men sikkerheten går jo først.

Vi kom oss tilbake til Gardermoen og parkerte flyet. Fikk beskjed om å vente i flyet til vi fikk høre hva som skulle skje videre.

Så kom flyveren ut i cabinen og fortalte at vi skulle få nytt fly. Det ville ta litt tid å få klarert og vi måtte bare vente i flyet.
Bare hyggelig det. Vi var alle glade for å få et nytt fly.

Det gikk 10 minutter, kanskje 15. Ny beskjed.
– De får ikke opp porten til hangaren, hvor ekstraflyet står!! GÅR DET AN!
– Vi kan hjelpe til, sa flere sterke karer som var om bord.
Vi måtte le.
– Dere må overnatte og får nytt fly i morgen.
Det gikk et sukk gjennom cabinen.

Ut igjen, hente bagasjen og finne bussen til hotellet vi hadde fått rom på. Heldigvis alle sammen samlet. Vi kom til hotellet og ble sjekket inn. – Er det noe mat å få her, spurte en av oss.
– Jada, vi har restaurant med buffet.
– Hvor lenge er den åpen?
– Til kl 22.00!
Den var 21.55! Vel, de holdt buffeten åpen en halv time ekstra. Flott. Vi fikk nydelig mat og alle var fornøyde. Fant rommene våre og satt klokka på vekking 04.15. Vi hadde fått fly kl 06.00.

Trøtt og fortumlet kom vi alle til Gardermoen neste morgen med bussen og gikk til billettautomatene. Fikk boardingkortene, men ikke bagasjelapper. Prøvde mange ganger.
– Vi må til skranken å få hjelp, sier jeg.
Vi fant skranken. Der var det lang kø. Nå var det jo ikke bare vi fra flyet dagen før, men også de andre som skulle med 06.00 flyet til Røros.
Alle stod i køen, ingen hadde fått ut bagasjelapper. Det var heller ingen bak skranken! Noen spurte de i naboskranken hvor personalet var i Widerø skranken.
– De begynner ikke før 06.00.
Flyet skulle gå 06.00!
Vi protesterte og sa at de måtte skaffe noen som kunne hjelpe oss. Det ble fart og en ung hyggelig mann kom.
Han beroliget oss med at alle skulle få plass og flyet gikk ikke før alle var om bord. Et lettelsens sukk gikk gjennom køen.

Vi ga plass først til de som skulle reise alene og de med barn. Alt vel så langt.
Så ble det snart vår tur. Da stoppet det opp.
– Flyet er kansellert, dere må ta toget til Røros.

Vi var alle oppgitte og frustrerte. De hadde fortsatt ikke fått om porten til hangaren eller ikke funnet nøkkelen, sa vi!
Ble jo også litt morsomt.

Vi fikk omsider hver vår togbillett. Fikk med oss bagasjen vår og fant perrongen i 1. etasje.
Vi kom oss hjem til Røros, tross 15 timer forsinket. Vi to ble enig om at neste gang skal vi ta toget både frem og tilbake til Gardermoen!
På Rørosbanen har vi Fly – tog! Vi har hatt det lenge – i flere år. Har det ikke vært vektproblemer så er det noe annet, men vi har TOGET- heldigvis.

NB Noe positivt kom ut av dette. Vi ble kjent med flere hyggelige Rørosinger.

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.

Bidraget er skrevet av Hjørdis Almelid Vikenes.

Rørande Røros

Rehab – det var ein gong ein rehab som låg fint til i historisk landskap og med tilsette som møtte dei tilreisande med faglege blikk og rause hjarta.

Moan gård – ein helsefremjande stad med leilegheiter som var rotfesta i dette med hardt arbeid og fokus på det etelege som grunnpilarar for framtida si helsebringjande utsikt.

Røros – med plass for gruvehistorikk og nybygde dragar, og kyrkja der det var så trygt å vere at den yngste i flokken sovna medan presten heldt kveldspreika.

Butikkfolket – som møtte dei tilreisande med hjelpsame og løysingsorienterte svar. Ein fekk til og med rabattar i fleire butikkar når ein var bebuar på rehaben. For ei genial ordning altså.

Fyll – ja det opplevde ikkje vi akkurat, men feilfylling fekk vi med oss på eine ferda til Bergstaden. Det å ha to bilar med to ulike motorar som treng to ulike typar drivstoff, kan ein varm sommardag gå litt skeis. MEN – fantastisk sørvis på ein bilverkstad på Røros som stilde opp også etter ordinær arbeidstid for å hjelpe ein tilreisande familie. Nett i det toget rulla avgarde og kjerringa og borna hadde sett seg tilrette i togseta, kom familiebilen vår seg på vegen att. Dermed fekk kallen ein roleg tur sørover, og i toget var det eit herleg liv.

LHL – den gongen var det LHL som dreiv rehaben på Røros og det gjorde dei på gode måtar. No er det Unicare som tek i mot dei tilreisande, og det er flott at det framleis er mogleg å komme til Trøndelag for å få gode innspel til ulike sider av livet.

Seterliv – å ta seg ein tur til seters, kan ein gjere mange stadar. Å ta seg ein tur til Dalsbygda og komme til ei seter der det var dyr og ein kunne kjøpe fersklaga ost, ja det er ikkje kvardagskost, men dessto gledelegare.

Skodespel – altså det å vere føresette til born som er på rehab, ja det er tidvis å strekkje sine eigne grensar slik at strikken slitnar og ein faktisk må dumme seg litt ut. Det var ikkje i tankane at vi foreldra skulle verte skodespelarar i løpet av familieopphaldet, men sjølv om vi øvde for lite, var det moro å visualisere litt medan vi var samla til helsefremjande arbeid. Latter – e kje det ein faktor i dette arbeidet også?

Rørande – ikkje berre var det rørande å få oppleve ulike sider av landskapet i Bergstaden, men det var også rørande å sjå dei vennskapa som vart knytta hjå dei unge og hjå oss føresette. Vi i foreldregruppa har framleis kontakt sjølv om det er mange år sidan vi var på Røros no, og dei unge finn kvarandre raskt i den digitale verda når dei vil det. 

Oppsummerande – det å verte tatt ut av si “daglegdagse tid” som familie og ha fokus på seg sjølv, er ein luksus som ofte kjem av at ein har ei helseutfordring eller to. Like fullt har det hjelpt oss fleire gongar å mimre til dei gode opplevingane vi alle hadde på ein rehab i hine hårde dagar. Det å leve i eit velferdssamfunn, kan gje oss slike goder. La oss ikkje ta godene heilt som sjølvsagde. Velferdsstaten er noko som kvar generasjon må forme og ta vare på. Røros er ein flott stad å ha rehab på.

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her.

Bidraget er skrevet av Bodil Morken.

Plutselig sto du der, midt i hjertet mitt. Og du bare tok det.
Og du tok meg med til et sted jeg ikke visste fantes. Der hvor blomstene hadde en litt klarere farge.

Der hvor vinen smakte enda mer sødmefylt. Der hvor bekken glitret litt ekstra i solskinnet.
Der hvor jeg trodde du var bare min, og at hun bare hadde deg til låns.

Jeg fikk plutselig så mye på hjertet, og alt av det var ditt. Det var røde flagg overalt, og jeg ønsket de skulle endre farge med tiden. Siden rød aldri har vært min farge.

Du hadde, uten å vite det selv- postert en vakt utenfor hjertet mitt. Slik at ingen andre kunne komme inn.

I stjålne øyeblikk og bak lukkede dører, var du bare min.

Det føltes som øyeblikket mellom pistolkulen og forbrytelsen. Du etterlot meg med en god og vond smerte i bringen hver gang du dro.

Jeg hadde så enormt mye å stille opp med, bare ikke mot deg.
Så mange møter og så mange av dine framtids kort holdt tett inntil brystet. Du skjønte vel at jeg ville mer…?

Du fikk meg til å savne noe jeg ikke visste at jeg savnet.
Du spilte de fineste tonene i livets musikk for meg, men det viste seg at du ikke spilte min sang.

Kanskje jeg glemte å si at du måtte være forsiktig med hjertet mitt?
Jeg måtte tilslutt be deg om å gå. Munnen min sa ordene, mens hjertet mitt protesterte lydløst.

Det hjertet du ikke hadde vært så forsiktig med, og som du leverte tilbake i tusen knas. Kanskje det hadde mistet stemmen sin da du var uforsiktig?

Jeg ville være sukkeret i ditt liv, ikke kanelet. Aldri hadde jeg trodd jeg skulle bruke så lang tid på å tape en kamp.

Jeg ville så inderlig det skulle være deg.

Den rette personen, bare på feil tid.
Det var bare på lånt tid, innleveringsfristen var ikke på min side. Det var det kjærlighetens sorg som var. Det var enda et sted du viste meg, som jeg ikke visste fantes.

Der hvor du hadde tatt bort stjernene fra natthimmelen min. Der hvor skogens duft hadde forsvunnet. Der hvor jordbærene ikke smakte like søtt som før.
Der hvor du var hennes, og jeg bare hadde deg til låns.

I ei lita hemmelig og ubrukt lomme bak det knuste hjertet mitt, vil jeg alltid bevare minnet om deg. I det hjertet som du trampet rundt i, med piggskoene på.

Om jeg skulle velge ett minne fra livet å ramme inn, ville det være øyeblikket mellom da jeg fløy og da jeg falt. Falt for deg.

Tårene ble med ett så tunge å bære på. Jeg ga de fritt spillerom for å lette på børen, ned i puta, ute i regnet, på en venns skulder. Det hjalp ikke.
Jeg må bare ta ett pust av gangen. Det er ikke plass til mere sorg i hjertet.

Du har fått alt du vil, selv om du ikke har fått det slik du vil.
Jeg ba deg om å gå. Hvorfor gikk du? Kunne du ikke snudd deg og sagt: det er da her jeg hører til.

Bare rive ut de falmede sidene i boka fra ditt andre liv, og skrive det siste kapitlet sammen med meg?
I stedet har jeg tyllet meg inn i kjærlighetssorgens pledd, hardhendt vevd av skarpe nagler.

Kanskje skal jeg bare bli her?
Kanskje jeg skal slutte å kjenne etter.
Kanskje jeg skal velge meg over deg.
Kanskje jeg ikke skal være lei meg over å ha mistet noe som egentlig aldri var mitt.
– eller kanskje du egentlig bare kan bli.

Politiet mottok melding om at det befant seg en truende mann på Glåmos i Røros kommune i dag kl 14.19 og at mannen skulle være i besittelse av våpen.  Politiet rykket ut til stedet med flere patruljer og det ble gitt bevæpning. 

Mannen ble pågrepet uten dramatikk kl 14.26 og politiet har kontroll på stedet. Det var ikke fare for andre personer. 

Det ble gjort funn av flere våpen og mulige eksplosiver på stedet. 

-Vi har fått bistand av bombegruppa for å søke etter eksplosiver på flere private adresser og i omkringliggende område, opplyser politiadvokat Anne Haave i en mail til Trøndelagsnytt.

Mannen har status som siktet og er i politiets varetekt. 

Haave opplyser videre at siktede ikke er hjemmehørende i Trøndelag.

Det gamle verkstedet på Storwartz har i en lang tid trengt å repareres. Nå er arbeidet endelig i gang.

Saken ble første gang publisert i vår samarbeidsavis, Trøndelagsnytt. Tekst, video og foto: Tore Østby

Da gruvedriften gikk for fullt, var det mye som måtte repareres. Slik kan man si at verkstedet på Nedre Storwartz holdt gruvedriften i gang. Den stor reparasjonen av Røros kobberverk, som måtte til for å redde det 333 år gamle gruveselskapet fra konkurs, fikk ingen til.

Etter at det ble slutt på gruvedriften, er det leirskole på Nedre Storwartz, og Bygningsvernsenteret ved MIST har ansvaret for å holde gruveanlegget i stand. Nå er det det gamle verkstedet som må repareres, og reparatører er Johannes Brabandt og Daniel Klemisch.

https://youtu.be/jncgR-ZRMrw

Dette er et bidrag til sommerens skrivekonkonkurranse hos Rørosnytt hvor man har mulighet til å vinne 10.000 kroner. Send inn ditt bidrag her>>

Elvine Claussen har skrevet brev til ordfører Isak Busch om et tema som hun brenner for.

Kjære Ordfører.

Først og fremst håper jeg det er ok at jeg sender dette skrivet. Å at du virkelig tar deg tid til å lese dette. Jeg vet hvor mye befolkningen og menneskene som rommer Røros kommune betyr for deg, men det er vel akkurat derfor jeg skriver også.

I min barndom ble jeg puttet ned med hvem som faktisk bygde opp ikke bare landet vårt, men også plassen vi bor på. Det er i dag 2 til 3 generasjoner over meg. Mange av disse lever i dag. Noen på sykehjemmet vi har i Røros, mens andre i sine egne hjem. Visste du at mange av disse, faktisk sitter alene uten hjelp fra kommunen? Jeg mener jo ikke at du ikke vet, for det skjønner jeg at du gjør, men mitt poeng er. Mange eldre sitter i dag, gjerne i rullestol  helt alene hjemme. I går besøkte jeg som frivillig gjennom frivilligtjenesten en eldre dame. Hun hadde ingen hos seg lengre. Støttekontaktverket hennes har blitt fratatt at «behovet var ikke stort nok» Absurd! Damen jeg snakker m hadde sittet i  rullestol alene, i 3 dager hadde hun ikke hatt melk og brød FOR INGEN KAN HJELPE

Mitt ønske for kommune er at du går ut, ber folk stille opp for naboen i sommer, en tur i butikken eller bare en kopp kaffe på trappa. Det er noe alle har tid til. Det håper jeg du også har. For den dagen du selv blir gammel, ønsker du deg vel hjelp selv? Jeg vil nevne at givergleden for de nye Rørosinger fra Ukraina har vært RØRENDE OVERVELDENE OG FANTASTISK .

Men nå er det på tide å våkne opp for naboene være hjemme her på sta å. Vi må få hjelp av deg som folk har en gedigen respekt av til å faktisk se hverandre, lytte å vise empati for hverandre. Så håper jeg, du som ordfører tar deg tid i sommer til å reise rundt til de gamle, som faktisk bygde opp Bergstaden som vi er så stolte å lever i, i dag. Hadde ikke disse, igjen fått familie, altså deg og meg.. å du igjen ditt barn… SÅ har vi ikke hatt en plass å ønske mennesker fra verden , eksempel  Ukraina velkommen med alt det vi kan tilby dem.

 For meg, gjør du en kjempe jobb. Jeg setter genuint stor pris på, det du og dine gjorde under pandemien, så jeg kunne føle meg trygg å frisk under hele perioden. Da hørte jeg på deg. HOLDT AVSTAND, BRUKTE ANTIBACK, HOLDT MEG HJEMME VED LOCK DOWN OG SYKDOM. Så jeg håper at denne gangen kan du høre på meg

Elvine Claussen