Filosofen og forfatteren Anders Indset har skrevet et leserinnlegg om forvaltningen av Falkberget.
Dette er et leserinnlegg. Leserinnlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
For en lokalpatriot ligger det mye følelser rundt en liten eiendom på Rugldalen med dens heftelser og et krampaktig forsøk på å ivareta alle interesser rundt en nasjonal kulturskatt. Men Falkbergets verk og virke fortjener så mye mer enn subvenering til vedlikehold av en manglende bærekraftig modell av et skriverom og et par tøfler fra et allerede stramt kommune-budsjett. Den litterære arven må bli til en samlet stolthet for en fjellregion som lever av profilering av historier og tradisjoner samtidig som det skapes økonomiske modeller som tjener en hel region.
En mulig relasjon til debatten om skriverommet til Johan Falkberget, er navnebror Johann Wolfgang von Goethes kjente hus og turistattraksjon i Weimar hvor han bodde i 50 år – og hans fødested Frankfurt – 275 km fra Weimar – hvor i dag menneskemassene strømmer til byen for å se Goethes Museum, hvor gater, kapeller og botaniske hager er symboler på en innflytelse langt utover Tysklands grenser, og hvor man finner det renommerte Goethe universitetet. Fellesnevneren for alt rundt Goethe er at det jobbes med en samlet interesse for å profilere Goethe og ikke lokale meninger og følelser.
Med en slik tilnærmelse tjener alle til og av samme sak. Dette bør også være veien for alle videre avgjørelser rundt Falkbergets arv og historie. Utfordringen i fjellregionen, og her er det viktig å stikke finger’n i jorden og være ærlig, er at Rugldalen ikke er Weimar – en by med 65.000 innbyggere – og at et hus med 7-8 rom med fasjonable gjenstander midt i sentrum av en middels stor (i norsk målestokk) by, ikke kan sammenlignes med et lite rom på vei inn i glemmeboken i en privateid hytteeiendom med behov for renovering oppe på vidda.
Parallellen derimot ligger i at Johan Falkberget representerer så utrolig mye mer enn lokale meninger og følelsesladede argumenter. Johan Falkberget var «bergarbeidernes forfatter» og han symboliserer kjernen av hele fjellregionens fremtid og historie, enten det gjelder økonomi eller økologi. Goethe et et verdenshistorisk unikum og han var “Frankfurter”. Falkberget var folkets mann, språkøret og knutepunkt for historier og meninger langt utover Norges landegrenser, og han var Rørosing. ‘Christianus Sextus’-Trilogien og ‘die vierte Nachtwache’ (den fjerde nattevakt) må nå finne nye hjem utenfor fjellregionens circumferens.
Den eneste måten dette kan gjøres på er å øke eksponering, fortelle historien til nye mennesker samt finne økonomiske modeller som gjør det mulig å markedsføre regionen og Falkbergets verk og virke. “Det var da her han skrev og jobbet” kan man mene om rommet på Rugldalen, men Falkbergets ti år i Oslo hvor han blant annet i villaen Fløifjell i Kirkesvingen på Grorud skrev Bør Børson jr. og hans politiske- og samfunnsengasjement for regionen gjør Falkberget til noe mye større, og etter manges mening fortjente han Nobelprisen i Litteratur. Det som er sikkert, er at han var nordmann og et nasjonalt symbol vi skal være stolte av og flest mulig bør bli kjent med. Likevel er det først og fremst Bergverksregionen og en del av den utvidede Verdensarven som Johan Falkberget representerer.
Ratvolden skal forbli Ratvolden – et symbol for hans fødested – men utover dette er Falkberget en del av merkevaren Røros. Det er her han ligger begravet, det er ved stasjonen statuen står, og det er fra Røros at et samlet engasjement må fremdrives. Et samlet engasjement for eksponering av kunst, kultur og historier som hele regionen drar nytte av – positiv progresjon og samlet læring og et sted for å møtes må være fellesnevneren. Eller med Falkbergets egne ord: «Søk kontakt med de en kan lære noe – og aller helst de en kan lære noe av. Alt anna er spille av verdifull tid.»
Etter ei ferieuke på Røros med innblikk i lokal media-debatt er min dom klar: Regionen sitter på en unik kulturskatt som sårt trenger eksponering. Det er en voksen og riktig avgjørelse av ordfører Busch å gi slipp på et ukjent sted med navnet “Trondalen”. Røros kommune skal bruke penger på svømmehall og tilbud for barn og tilreisende og det som gir økonomisk bærekraft. Det lokale meglerhuset casher inn på en unik (fritids-) eiendom – med mulighet for nye eiere og skattebetalerer for regionen. Heftelser blir lettet og Falkbergets skrivestue flyttes ut av glemmeboken – slik den står i dag – fra Rugldalen og rett inn i lyset av andre etasje i det nye biblioteket midt i hjertet av Røros.
Det er her regionens stolthet får sin fortjente plass. Det bygges et grunnlag for salg av skrive-artikler, bøker og minner fra Røros samt det tilbys et utstillingsvindu og en interesseskapende virksomhet for en av regionens mest innflytelsesrike personligheter og en av landets mest fremtredende litterære kunstnere. Resultatet av dette valget blir sikkerhet for fremtidig vekst og økonomisk bærekraftighet for hele fjellregionen og “dikterhjemmet” Ratvolden forblir symbolet på Falkbergets fødestue. Med dette får regionen luket bort ‘spille av verdifull tid’ og det kan fokuseres på økt markedsføring og tilgjengelighet. Med Falkbergets skrivestue godt plassert i biblioteket på Nilsenhjørnet får ikke bare frimureren og politikeren Falkberget en verdig eksponering, men flere og nye gjester ville også finne veien til Rørosmuseets guidede turer til Ratvolden. Nils-Arne Eggen ville i sin tid postulert dette som “Godfot-Teori”. Det handler om å øve på det vi er gode på og å spille hverandre gode. Det er dette som gjør regionen unik og samtidig sikrer fremtidig bærekraft.
Målet må da være å vise frem denne kulturelle stolthet og la verdenssamfunnet ta del i en kunstnerisk nasjonalskatt?
Dette gjøres ved å vise frem Rørosingen Johan F. fra sin beste side til alle – også de som ikke kjenner historien – midt i hjertet av Circumferensen – Verdensarven Røros, hvor kampen om de siste ti-årenes lokale Falkberget-entusiaster utvides med fremtidige generasjoner og nye lesere.
