Kultur

Nils Gaup om Sulis: – Det er en historie jeg har hatt lyst til å fortelle veldig lenge

av

For omlag 100 år siden gjorde gruvearbeiderne opprør mot tyranniske arbeidsgivere ved Norges nest største arbeidsplass i Sulitjelma. Den kommende storfilmen Sulis omhandler det historiske opprøret, og deler av filmen spilles i disse dager inn på Røros.   

Nils Gaup hadde sitt gjennombrudd som regissør med filmen Veiviseren i 1987, og har siden hatt regi på filmer som Hodet over vannet og Kautokeino-opprøret. Manuset på Sulis begynte Gaup å skrive for ti år siden, og etter mye om og men er han endelig i gang med filminga sammen med produksjonsselskapet Storyline NOR. 

– Det er veldig fint å komme i gang selvfølgelig, for det er jo en historie jeg har hatt lyst til å fortelle veldig lenge, og det er ikke mange sånne filmer som tar opp arbeiderklassens kamp fra begynnelsen av. 

Produksjonen har et budsjett på rundt 50 millioner, og for å få til de historiske scenene har teamet spilt inn på Slegghaugan, Storwartz og i Olavsgruva. Gaup mener lokasjonene gir filmen de rammene den trenger.

– Det å komme ned i gruva er fantastisk. Der tar historien tak i oss og vi forstår hvor hardt det må ha vært den gangen. Det hjelper oss også veldig å lage de bildene vi har lyst til å lage. Røros er fantastisk, for det er omtrent bare her de har de store gruvene vi trengte, forteller Gaup og fortsetter.

– I Sulitjelma er besøksgruva for liten og de største gruvene er for farlig. Vi kunne ikke ta med team og skuespillere ned dit, men på Røros føles det trygt. Rørosmuseet er der hele tiden og passer på at vi følger de sikkerhetsreglene som de har og følger løypene for å bevege oss. Det er et godt samarbeid mellom museet og teamet.

Artikkelen fortsetter under bildet

Nils Gaup under innspilling. Foto: Trond Eliasen, Storyline NOR

Videre forteller han at det å finne passende steder å filme har vært den største utfordringen med prosessen.

– Altså, du kan ikke bygge en gruve, eller interiøret av en gruve. Det er ikke mulig, det er alt for svært. Det finnes ikke det studio som er stort nok til det, så da må man finne en gruve hvor man kan jobbe, ta med barn, og hvor man kan ta med seg et team. Det har vært en utfordring, men så fant vi jo Røros, og her var det jo veldig trygt.

Regissøren forteller at filmen betyr mye for ham, både på grunn av den viktige historien, relevansen for samtiden, men også med tanke på hans egen historie.

– Faren min var jo gruvearbeider og jeg hadde min første sommerjobb der i to år da jeg var ungdom. Det hadde jeg veldig sansen for. Så når jeg tar på meg hjelmen og går ned i gruva så er det ikke helt fremmed for meg ihvertfall.

Hva er forholdet ditt til Røros?

– Mitt forhold til Røros er veldig langt, for en av mine klassekamerater kommer fra Røros, og han tok meg med hit på besøk for 50 år siden i 72 eller 73. Vi sto på slalom husker jeg, og siden det har jeg alltid vært innom Røros. Jeg var også i vei og så på Elden, så jeg har vært her ganske ofte og har vel på et vis røtter her fra min ungdomstid.

Er det viktig når du lager historiske filmer at det har en relevans i dag?

– Ja for meg er det veldig viktig at det er relevant i dag, ellers så kan jeg ikke se poenget med å fortelle historien, fastslår Gaup og fortsetter

– Sulitjelma ble kalt tsarveldet, hvor det står en tsar og bestemmer alt, og sånn var det. Nå som vi har en tsar i Russland som bestemmer, blir vi ofre for hans luner og hans greier. Tyranner har en tendens til å sette vanlige mennesker i forferdelige situasjoner. Det skjer i dag, det kommer til å skje i fremtiden, og det skjedde den gangen. 

Sulis er en av flere historiske filmer Nils Gaup har regissert, og siden historien foregår i det som har blitt kalt Nordens ville vesten, er det kanskje ikke rart at det nettopp er en western-film han har bestemt seg for å lage. 

– Ja det er jo western. Western handler jo om hvordan grensene i USA først og fremst flyttet seg vestover. Dette er jo også en sånn situasjon hvor vi hadde et land som kun var bebodd av samer som drev reindrift i området. Så var det noen som kjøpte området og satt i gang med å bygge gruve. Dette foregikk jo i Norge, mens de som bygde og eide gruva var svensker, og de hadde sine egne regler. De behøvde ikke å følge norske regler, så da kunne de skalte og valte som de ville med de som jobbet der, om ressurser og alt sånn. Hele ideen for dem var jo å ta ut mest mulig malm på kortest mulig tid og betale minst mulig for det, avslutter Nils Gaup.

Nils Gaup fra innspillingen av Sulis. Foto: Trond Eliasen, Storyline NOR

Nærmer seg premiere på Oliver Twist

av

Førstkommende fredag, 6. mai er det premiere på teaterforestillingen Oliver Twist i Storstuggu. Det er Røros kulturskole og Bergstaden Teaterlag som setter opp forestillingen. Dette er andre gangen kulturskolen og teaterlaget samarbeider om ei teaterforestilling.

Mellom 30 og 40 barn og unge gleder seg til å vise forestillingen for publikum. Skuespillerne er i alderen fem til 16 år. Det er Rulle Smit som har regien. Oliver Twist er en roman skrevet av den engelske forfatteren Charles Dickens i 1838.

Skuespiller

En av skuespillerne er Thea Marie Røsten Randen (7). Hun har flere roller, blant annet som tyv. Hun skal også synge i forestillingen. Thea Marie synes det er gøy å være med i Oliver Twist.

Prosjektgruppe

Anne Nørbech i Bergstaden Teaterlag sin prosjektgruppe for Oliver Twist, synes det er veldig artig å være i gang igjen med teater etter koronapandemien. Bergstaden Teaterlag og Røros Kulturskole hadde teateroppsetningen «Jungelboken» i januar/februar 2020. Planen var å sette opp Oliver Twist i 2021, men det ble utsatt på grunn av pandemien.

Teaterstykket handler om Oliver Twist som bor på et fattighjem, et slags barnehjem. Han rømmer fra der, og blir kjent med noen rike folk. Så forsvinner han derifra, og blir kjent med en røverbande. Anne forteller at det er snille og hyggelige røvere, men de lever av å stjele ting som klokker og pengebøker av folk som har litt mere enn de. Det blir litt frem og tilbake med å rømme hit og rømme dit. Forestillingen inneholder også litt sang og musikk.

-Litt spennende er det også. I andre akt er det veldig mye spenning. Det er et fint stykke både for de som er på scena og for de som skal se på, sier Anne Nørbech.

Samarbeid

Kulturskolen og teaterlaget deler på arbeidet og markedsføringen. Kulturskolen har regi, musikk og en del tilrettelegging, mens teaterlaget har kostymer, rekvisitter og scenografi.

Øvingene til stykket startet etter jul. På fredag er de klare med premiere.

-Da er sminken på plass, kostymene på plass, og myggene på plass. Alle vet hvor de skal gå inn hen, og vi har veldig flinke foreldre som er inspisenter, og scenearbeidere. Så dette går veldig bra, sier Nørbech.

Foreldre

Kirsti Elina Nieminen Hage er en av de som har vært med å lage scena. Hun holdt på med finpussen da Rørosnytt var på besøk. Kirsti Elina har ei datter med i forestillingen, og er dermed en av foreldrene som hjelper til med forestillingen.

-Jeg synes det er fantastisk fint å få være med på dette. Elsker teater, og alt som har noe generelt med kultur å gjøre, så jeg sier ja til å hjelpe til, sier Kirsti Elina Nieminen Hage. Det er Rulle Smit som har planen for hvordan scena skal se ut, og hvordan den skal bygges.

Kirsti Elina Nieminen Hage. Foto: Tove Østby

Kostymer

Kostymegruppa gjør en viktig jobb til forestillingen. De planlegger kostymer til alle barna i Oliver Twist. Det er en del skift underveis, så kostymegruppa har laget rundt 80 kostymer totalt. Logistikk og planlegging rundt kostymer er gruppa sin oppgave.

-Vi har godt samarbeid med Rulle. Rulle er sjefen hun, så vi må høre på hva hun ønsker. Så planlegger vi ut ifra det, sier Solfrid Ødegård i kostymegruppa.

Det er Oliver Twist som skal spilles, og tidsbildet er på slutten av 1800-tallet. Kostymegruppen prøver så godt de kan å holde seg til det. En gjeng har sydd kostymer på dugnad. I tillegg har de en god del ting fra før som kunne brukes om igjen.

-Det gjelder å sette sammen ting på en litt ny måte slik at vi får et riktig tidsbilde med ting som vi har fra før. Da må vi tenke litt, finne ut litt, jukse litt, snurre litt, og se hva vi får til. Til sammen så blir det forhåpentligvis et bra tidsbilde. Barna er i hvertfall fornøyde, og det er veldig hyggelig da, sier Inger Klæboe i kostymegruppa.

For å få til riktig kostymer til det aktuelle tidsbildet har kostymegruppa blant annet studert gamle bilder.

-Vi må jo se litt på hva de hadde på den tiden. Det var nok slik også at i 1900 så hadde ikke alle maken klær. Noen hadde noen som de hadde fått av bestefar, som de fremdeles brukte fra en tidligere epoke. Noen var veldig moderne og hadde moderne klær. Det er på en måte mange tidsepoker i en tid, sier Inger.

Å lage kostymer starter med en lang tankeprosess og planlegging. Så skal manus leses, og så skal de finne ut hvem karakterene er, og hvordan de skal se ut.

-Vi har nok tenkt på det veldig lenge, og så har vi jobbet intenst siden påsken, sier Klæboe.

-Vi har mange spennende plagg å vise frem. Barna er så flinke. De er veldig flinke med tekstene sine, de går inn i rollen med stor innlevelse så det er veldig gøy å se på det. Det er alltid morsomt å få på plass både scenografi, kostymer, og komme inn i Storstuggu så blir det en sånn ekstra piff for alle sammen som har jobbet med dette i forkant. Den uken som kommer nå blir veldig gøy. Veldig artig, sier Solfrid og Inger.

Inger Klæboe og Solfrid Ødegård med noen av de fine kostymene som de har laget til Oliver Twist forestillingen. Foto: Tove Østby

Gjentar fjorårets suksess på Frøya

av

Rolf Ericson og Jonas Kuraas fra Røros Kunstformidling planlegger nok en gang å gjennomføre ei utstilling på Frøya Hotell. I mai pakker de med seg og viser malerier av kunstnere som Håkon Bleken, Hariton Pushwagner, Jacob Weidemann, Kai Fjell og mange fler.

Røros Kunstformidling flytter store deler av inventaret for en langhelg og stiller ut mange av godbitene sine på Frøya. De har planlagt et stort program som blant annet inkluderer kunstsamtale mellom Marvin Wiseth og Håkon Bleken, og kunstvandring med Øyvind Storm Bjerke, professor i kunsthistorie ved UIO. 

Utstillinga går fra 12.mai til og med 16.mai, og Kuraas og Ericson tror de kommer til å overgå fjorårets utstilling, for da var det litt mer usikkert hva de gikk til.

– Det var jo litt nerver ute og gikk, om det skulle komme folk eller ikke. Treffer vi på spikeren eller treffer vi ikke i det hele tatt? Så ble det den stjernetreffen, og det er klart at da har det skapt store forventninger for i år, men vi har et mye større program i år enn det var i fjor. Det blir nesten litt som Royal Albert Hall for oss, med ti mann som er engasjert til å være med på arrangementet, forklarer Ericson

Malerier skal fraktes til Frøya og noen skal hentes i Oslo. Store malerier som ikke kan fraktes på en hvilken som helst måte, men som må stå og monteres fast før de skal på veien.

Kuraas og Ericson har jobbet med å planlegge prosjektet siden etter nyttår, med en intens planleggingsperiode de siste 3-4 ukene. Kuraas mener at utstillinga klart er et høydepunkt i året.

– Vi flytter jo hele galleriet vårt omtrent. Vi skal jo ha noe igjen her, men vi har plukka ut godbitene og skal presentere det beste vi har på et annet område enn Røros. Vi har også tenkt å gjøre det til et familievennlig opplegg, så folk kan ta med seg ungene sine og få en hyggelig dag, sier Jonas Kuraas

Publikumsreaksjoner på Bør Børson Jr.

av

Det var mange som koste seg under turnepremieren på Bør Børson Jr. Vi snakka med noen av dem i pausen. Les deres reaksjoner fra forestillinga i går kveld.

– Det var eventyrlig. Veldig gjennomført og mange høydepunkter. Jeg forventa mye, men det her gikk over all forventning. Brungot klarte å være både Bør og John Brungot. Så var det veldig artig å se Jo Bjørner som spiller stødig og bra, sier Frank Norvik

Frank Norvik. Foto: Svend Agne Strømmevold

– Jeg koste meg. Det er alltid spennende å se nye varianter av Bør Børson Jr. Jeg har sett det ganske mange ganger gjennom årene, sier Falkbergetkjenner Åse Berg

Åse Berg. Foto: Svend Agne Strømmevold

– Det er fantastisk. Jeg vil spesielt trekke fram musikken. Brungot er en stor komiker og jeg flirer meg ihjel, også var det artig å se en lokal aktør. Beste Bør ever, sier Vegar Dahl

Vegar Dahl. Foto: Svend Agne Strømmevold

– Falkberget skrev en roman som har blitt en musikal i europaklasse, og hvis Bør Børson Jr. hadde blitt skrevet på engelsk ville det nok havna på Broadway. Dette er helt fantastisk, og det beste Norge kan by på. Brungot var tro mot konseptet. Brungot er ingen ironiker, og er den ærligste og folkeligste humoristen i Norge, sier Gard Erik Sandbakken

Gard Erik Sandbakken. Foto: Svend Agne Strømmevold

Full sal og full jubel for Bør Børson Jr.

av

Med en omfattende og ambisiøs turneoppsetning på plakaten har aktørene i Bør Børson Jr. endelig inntatt Falkbergetsalen. Teatermusikalen er produsert av Turneteatret, Opera Trøndelag og Fylkesmusikerne i Trøndelag, og med seg har de John Brungot som Bør Børson Jr. og Jo Bjørner Haugom som Gammel Bør.

Onsdag var det premiere på Bør Børson Jr. i Storstuggu og på torsdag settes det opp igjen. Røros er det eneste stedet hvor forestillinga blir spilt to kvelder, og fortsatt har alle billettene blitt solgt ut. Etterspørselen har vært enormt stor mener Kinoansvarlig Joe Hage:

– Vi kunne solgt ut flere forestilllinger. Folk har ringt rundt og prøvd alt for å få tak i billetter.

John Brungot spiller rollen som Bør med hele kroppen og mer enn det. Han spiller på et bredt spekter fra det sjarmerende og komiske til det storslåtte og dramatiske. Det må være litt av en utfordring å spille en rolle som Rolv Wesenlund har udødeliggjort, men Brungot virker ikke særlig plaga av det, og har gjort rollen til sin egen.

Den godtroende og målbevisste Bør kan knapt bevege seg uten at det blir problemer, og da må Gammel Bør trå til. Jo Bjørner Haugom overbeviser i rollen, og det er tydelig en god kjemi mellom de to.

Publikum ler høyt, applauderer og klapper i takt underveis, og det er aldri lenge mellom høydepunktene. Haugom spiller på hjemmebane, og det merkes i mottagelsen fra tilskuerne.

– Det var fantastisk å spille på Røros, og strålende å få jubel. For et herlig publikum, sier Jo Bjørner

Artikkelen fortsetter etter bildet

Et fargerikt og fantasifullt scenebilde i stadig forandring. Foto: Øyvind Malum

Prima vare – sekunda ikke

Scenebildet sender oss rett inn i Børsons fargerike univers, musikken av Egil Monn-Iversen i Christian Aftret Eriksens arrangement sitter som et skudd og regien treffer spikeren på flosshatthodet.

Scena er full av gjennomarbeidet spill og bevegelse, og det virker som hver bestanddel av produksjonen er nøye gjennomtenkt og skreddersydd til det folkekjære manuset. Kvaliteten på aktørene, sangen, dansen og scenekunsten er gjennomgående høy og imponerende.

Det varmeste publikumet

John Brungot var storfornøyd med forestillinga, og syntes det var spesielt å spille i Falkbergetsalen femti år etter at musikalen kom og litt over hundre år etter boka ble skrevet av Johan Falkberget.

– Det var veldig artig, rett og slett helt fantastisk. Kjenner vel på litt ærefrykt. Falkbergetsalen er ikke den største scena vi har spilt på, men har det varmeste publikumet. Det har rett og slett vært en skikkelig kremtur, fastslår John Brungot

John Brungot strålende fornøyd etter forestilling. Foto: Svend Agne Strømmevold

Lokal påskehit en av norges første rapsanger (+)

av

Kjeften full tå fluggu ble laget av Ove Røste og Martin Aune på midten av 80-tallet. Lokalt har raplåta blitt en kjent og kjær påskehit, men duoen hadde egentlig aldri noen planer om å gi den ut.

Rap-sjangeren kom til Norge på slutten av 80-tallet, og det første rap-albumet kom ikke før i 1991. Før det hadde det vært noen rapsanger her og der, og den aller første skal visstnok ha vært “This is your walkman talking” av Mr.Walker and the Walkmen fra 1985. Året etter kom rørosrappen “Kjeften full tå fluggu”, og det er ikke utenkelig at det kan ha vært blant de aller første norskspråklige rapsangene i Norge.

Saftige gloser

Røste og Aune hadde allerede spilt sammen flere år i pop-orkesteret The game, som markerte seg med flere hits på starten av 80-tallet og som var backingbandet til Terje Tysland.

Etter at bandet ga seg i 1984, hadde de en mimrestund i Trondheim og bestemte seg for å lage en låt. – Vi må lage en rap, mente Martin, og den skulle være på rørosdialekt. De ville gjøre noe som aldri hadde blitt gjort før, og låta skulle handle om en fisketur.

– Martin var veldig opptatt av rap. Han var litt forut for sin tid og fulgte jo mye med på hva som skjedde i USA og sånn, så han sa at skal vi skrive en sang så må vi rappe, for det er på full fart inn nå. Så vart vi enig om at kanskje vi skal rappe på rørosdialekta, og prøve å finne noen saftige gloser. 

Røste hadde ikke hatt rapmusikk på radaren da de skrev låta, men fulgte med på nye ting som skjedde i musikkverden og var inspirert av flere ulike sjangere og stiler.

– jeg var jo nysgjerrig på ting som kom selvsagt, men jeg hadde ikke oppdaga rap den gangen. Det var jo midt i verste trønderrock-tida for oss, siden vi ble dratt med inn i trønderrocken da vi begynte som backing band for Terje Tysland. Vi var jo egentlig ikke inspirert av trønderrocken. The game var mye mer inspirert av The Police, ska og reggae-musikken, kan du si. 

Kjeften full tå fluggu har egentlig aldri hatt en offisiell utgivelse, men har blitt mye spilt på Nea Radio siden starten av 90-tallet. Røste kan huske at det ble en del etterspørsler på den etter at han sendte med ungene en kopi på kassett til barnehagen, men vet ikke hvordan det hadde seg at det ble en lokal hit.

I 2017, mer enn 30 år etter at låta ble innspillt, gjorde Røste et intervju på Nea Radio om låta i anledning at det hadde vært den mest etterspurte og spilte sangen på radiokanalen den sommeren.

Kåre Wessel, som jobbet i Nea Radio fra begynnelsen av husker den godt – Ja den er vanskelig å glemme, for den ble spilt dag ut og dag inn.

Musikken 

Martin Aune gikk bort i 2011 og var sønn av filmskaperen Kine Aune. Han var kjent for å lage jingler og reklamemusikk for radio og TV, og var pianist i bandet Bjølsen Valsemølle.

Kompet på Kjeften full tå fluggu ble programmert og arrangert av Aune og musikken er skreddersydd til teksten. Skarptromma som slår med dypere og dypere tone i starten på sangen skal høres ut som teltpluggen som blir slått ned. Teksten lagde de sammen, mens Ove skrev refrenget og sto for rappinga.

Skjult skatt ved Hitterelva (+)

av

I vinter har Nedre maskinhus på Malmplassen blitt istandsatt innvendig. Maskinhuset ble oppført i 1887 i forbindelse med ny smelteteknikk som innebar overgang til vannkappeovner og konvertorer. I maskinhuset står fortsatt blåsemaskinen som skaffet luft til konvertoren. Maskineriet var i drift til juni 1953, da en brann i smeltehytten satte sluttstrek for smelting på Røros.  

Det har vært både sopp og råte i deler av konstruksjonen. Bygningsvernsenteret har skiftet ut råtne deler, men de gamle gulvåsene fra 1887 og det gamle gulvet er der i hovedsak fortsatt. 

-Det er veldig for seg gjort når man kommer inn her. Nede under gulvet i mørket er det ordentlig murte velv, og store gode sluttsteiner som man egentlig kan bli ganske imponert over at er i så god stand, med tanke på at det må jo ha vært en viss form for rystelse i konstruksjonen selv om maskinene står på et veldig veldig godt separat fundament, sier Sophie Gjesdahl Noach som bygningsantikvar hos Bygningsvernsenteret.

I innslaget hørte vi intervju med Sophie Gjesdahl Noach og Bygningsvernhandverker Magnus Ambrosius Heltboe.

Oljeveker

Maskinen i Nedre maskinhus er godt bevart. Vekene i oljefyllingsrommet er der fortsatt. Det er Trondheim Mekaniske Verksted som har levert maskinen. 

-Det hadde vært fryktelig artig å kjørt den en dag. Vi får se om det kan bli til virkelighet en gang. Det er som en liten skjult skatt som ligger her nede, rett nedenfor Smelthytta, sier Sophie. 

Simen Flaten Svisdal, som er student ved NTNU sitt studie for kulturminneforvaltning har i en måned i vinter vært hospitant hos Rørosmuseet, og blitt godt kjent med Nedre maskinhus og det unike anlegget det rommer. 

Prosessen som de startet med på slutten av 1800-tallet i maskinhuset var med frem til brannen i Smelthytta i 1953. 

-Det var behov for å tilføre større mengder med  luft inn i smelteprosessen for å øke effektiviteten og varmen, og dermed få en mer effektiv og moderne smelteprosess, sier Simen Flaten Svisdal. 

 Tegninger

Det er funnet frem originale tegninger, maskintegninger, tegninger av huset og grunnmur tegninger som viser at huset er så godt som urørt kontra slik det var da det ble bygd. Det er noen mindre endringer, men hovedtrekkene er helt like. 

Simen tror at årsaken til at maskinen er så godt bevart skyldes at den står litt bortgjemt, og at ingen har brydd seg så hardt om den. Den ble bare forlatt da Smeltehytta ble stengt ned etter brannen. Simen er imponert over anlegget, og hvordan det er konstruert. 

-Jeg vil påstå at det er tilnærmet unikt i Norge. Så god stand som dette er i, sier han. 

Brann

Det er spor i huset som viser at det har vært brann innvendig i Nedre maskinhus. Brannen var i 1925. I branntaksten står det at det ble lite skader på huset. Men Nedre maskinhus har tydelige spor etter brannene i Smelthytta som var i 1888, 1953 og 1975. Det kunne gått skikkelig ille med huset. Gavlveggen mot Smelthytta, deler av gulvet og hele takkonstruksjonen er forkullet.

-Vi kan nå være glad for at ikke hele huset forsvant, men at det fortsatt står her bevart selv med sine spor etter brannene. Oppe på loftet kan man bli litt forskrekket, men det har stått siden siste brann i 1975 så det holder dette, sier Sophie. 

Selv om maskinhuset er godt bevart, har det vært rammet av brann i tidligere tider. Bygningsvernhandverker hos Bygningsvernsenteret, Jørn Solli er med på restaureringsprosjektet, og forteller om tydelige spor etter brann.

Det er ikke bare innvendig maskinhuset er blitt restaurert.

På kontoret sitt har Sophie Gjesdahl Noach gamle tegninger og sort-hvitt-bilder av nedre maskinhus. 

Kraftverk

På slutten av 1800-talet kom elektrisiteten til Røros. Fra Nedre maskinhus ble det produsert strøm tidligere enn fra Kuråsfossen kraftverk. Strømmen som ble produsert lyste opp Malmplassen, området rundt, Smeltehytta, og trolig nedre maskinhus. 

Under gulvet i maskinhuset er det rester etter en gammel turbin som fikk vann fra samme rørgate som turbinen til kompressoren i maskinhuset. Turbinen var koblet opp mot en generator, som ble montert i 1896. Det førte til at deler av Røros fikk strøm før Kuråsfossen Kraftstasjon ble åpnet.

– Dette var nok det første kraftverket som forsynte Røros med strøm, sier Simen.

Han har ikke funnet noe dokument som viser når kraftverket ble tatt ut av drift, men når Kuråsfossen Kraftverk kom i drift ble det trolig en gradvis utfasing. Kraftverket i nedre maskinhus stod kanskje som ei reserve maskin.

Her er noen glimt fra inne i Nedre maskinhus vinteren 2022:

Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
I nedre maskinhus er det fortsatt hull på veggen etter montering av diverse ledninger. Foto: Tove Østby
Oljeveker. Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Foto: Tove Østby
Spor etter brann. Foto: Tove Østby

Fra restkitt til kulturpris (+)

av

For Per Sverre Dahl var det nesten medfødt å forme figurer. Det startet med modellkitt i barndommen. Familien så den enorme interessen, og det var mange bursdags- og julegaver som inneholdt det Per Sverre aller helst ville ha.

Det var mange som mente det var på høy tid, og vel så det, da Formannskapet i Røros kommune, 2. desember i fjor vedtok at årets kulturpris skulle tildeles Per Sverre Dahl.  Dahl mottar prisen for sitt arbeid som kunstner og som innehaver av atelieret i Mørkstugata, der han siden 1984 både har hatt sitt verksted, butikk og utstilling av sin kunst. 

Per Sverre har utviklet sin helt egen stil. Imponerende presise karikaturer kommer på løpende bånd. Alle figurene har to ting felles. Det er lett å se hvem de skal forestille, og det er lett å se at de er laget av Per Sverre. Hele tiden er det verden rundt ham som gir inspirasjon. Det er mange kjente Rørosinger, som er beæret med en liten skulptur.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det er mange som har Per Sverres små rørosinger på hylla. Foto: Tore Østby

I tiden rundt kulturprisutdelingen, var han svært opptatt av Donald Trump og  folkene rundt ham. Det kom jevnlige scener, som ble presentert på Facebook. Scenene avslørte at interessen for Trump ikke var basert på begeistring, snarere tvert i mot.

– Donald Trump er nok ikke så begeistret for meg heller. Jeg har aldri møtt ham, men jeg har gjort meg noen tanker om hvordan det ville gått, sier Per Sverre Dahl til Rørosnytts påskemagaqsin.

Tankene har selvsagt blitt til kunst, der kunstneren tydelig viser hvordan han tror et slikt møte ville utartet seg.

Inspirert av Falkberget

Per Sverre har hatt flere utstillinger både på Røros, andre steder i regionen vår og nasjonalt. Flere av utstillingene har vært inspirert av Johan Falkbergets diktning. Karakterer fra Falkbergets univers har stått Per Sverre nært, og han har hatt en helt egen evne til å formidle sjel og særpreg i disse figurene.

Det er også grunn til nevne utstillingen «Vaskarryss og berser» som fant sted på Rørosmuseet i 2017. Her satte han fokus på barnearbeid og det harde livet ved gruvene på Røros. Denne utstillingen ble i helhet kjøpt av en privatperson, som senere donerte den til Røros kommune.

Det startet med modellkitt, og det første møtet med leire, var med rester fra isolatorproduksjon.  Det var leire som ikke var av høy nok kvalitet til å lage isolatorer av, Per Sverre modellerte sine første figurer. Produksjonen av isolatorer foregikk i Kvennhuset, som ligger ved elva  i boligfeltet Mælan på Røros.

I 1984 rigget Per Sverre seg til i barndomshjemmet i Mørstugata, som ligger i forlengelsen av Bergmannsgata. Folk ble invitert inn, for å drikke kaffe og spise pjalt. Per Sverres keramikk tjente som pynt i kafeen. Per Sverre sier han var litt i tvil om keramikken var fin nok, men så viste det seg at de få klagene som kom ikke var på kunsten, men på pjalten. 

– Det er mange sterke meninger om pjalt, og det var noen damer som hadde innvendinger. Det er mer enn en måte å lage pjalt på, men for noen er det bare en rett måte. Hva som er den rette måten varierer, sier Per Sverre Dahl med et glimt i øyet.

Lossius og Aasen. Foto: Tore Østby

Med en arm i sirkusbransjen (+)

av

Rørosingen Mikael Kristiansen har turnert verden rundt som profesjonell balansekunstner i over 10 år. Ved siden av sjonglerer han flere interesser og holder på med breakdance og japansk papirbretting, men det hele starta med karate.

Mikael Kristiansen hadde mye vondt i ryggen når han var liten. Han hadde aldri vært særlig fysisk aktiv i oppveksten, men fikk høre at kampsport skulle være bra for holdninga. Det var etter at han slo følge med en kompis på trening at han bestemte seg for å gå helhjerta inn i karaten. 

– Karaten var den første greia jeg starta med som ga meg mestringsfølelse og en forståelse av at du må øve på ting for å bli flink. Det hadde jeg ikke skjønt før. Når jeg så gutta som var flink på fotball, tenkte jeg alltid at de bare var i god fysisk form, at de bare var sånn og at jeg var sånn som jeg var. I karaten var det et system, og en bestemt måte å gjennomføre alt på. Det var litt trygt på den måten. Så hadde vi lærere som var veldig flinke til å motivere oss. Det eneste jeg tenkte på gjennom hele videregående var karate. 

Interessen for karate fikk Mikael til å flytte til Oslo for å fortsette å trene karate etter videregående. Der begynte han å studere til bachelorgrad i antropologi ved Universitetet i Oslo. Samtidig ble han mer og mer interessert i breakdance, og håpet på å komme inn i et breake-miljø når han kom til hovedstaden.

Artikkelen fortsetter etter bildet

Mikael trener breakdance. Foto: privat

Med begge beina godt planta i løse lufta 

Han kom kjapt inn i et miljø, og begynte å henge på X-ray ungdomskulturhus og trene sammen med blant andre Adil Khan, som kom i rampelyset etter han vant Dansefeber på TVNorge i 2006. Interessen for breakdance tok etterhvert mer og mer over for karaten.

Mikael begynte å undervise i breakdance på skoler og kulturhus, mens han fortsatte å studere til bachelor. I perioden 2006-2014 arbeidet han også som lærer i breakdance for Den Norske Ballettskole. Sammen med kollegaer i miljøet gjorde han flere opptredener, bl.a som oppvarming for legendariske Wu-Tang Clan på Summer Soul-festivalen på Frogner stadion i 2006.

Etter å ha fullført bachelorgraden i sosialantropologi, ble den da 23 år gamle studenten oppslukt i enda en ny interesse, og påbegynte løpet mot det som skulle bli en karrierevei.

– Jeg hadde holdt på med breaking noen år, men det var vanskelig å se for seg at det var noe jeg kunne jobbe med. Jeg var ferdig med bacheloren i antropologi, så jobba jeg med å undervise i breaking på forskjellige skoler. På et oppdrag traff jeg på noen folk som holdt på med sirkus, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var noe jeg måtte prøve ut. 

Han bestemte seg da etterhvert for å spesialisere seg i håndstående, og med sin bakgrunn i breakdance tok det ikke lang tid før Mikael ble flink. I 2012 tok han bachelor i Cirkus Arts på DOCH(school of dance and cirkus) i Stockholm, og der fikk han mer enn nok å sette seg inn i.

 – Vi hadde jo mye om teater, dans og scenekunnskap. Det er så utrolig mye mer som går inn i det å jobbe som moderne sirkusartist. Det handler mer om å være en tilpasningsdyktig scene-artist enn det handler om å være best på en eller annen ferdighet. Det er bra det og, men om de plutselig spør deg om du kan synge så svarer du – Ja-nei, jeg vet ikke, men jeg kan jo prøve. Du må være veldig villig til å teste og prøve nye ting. 

Etter bacheloren i Circus Arts begynte Mikael å jobbe for det kanadiske sirkus-selskapet Seven fingers. Han fikk en drøy uke på seg til å lære en forestilling i Montreal, så reiste de ut og turnerte tre måneder i Frankrike og en måned i USA.

Mikael har siden da drevet med nysirkus, eller moderne sirkus, som er en form for sirkus hvor det helhetlige kunstneriske uttrykket står i fokus. Nysirkus blander gjerne sirkusferdigheter med dans, teater og performance art, og handler ofte om å flytte grenser for å utfordre mulighetene man har i scenerommet. Nysirkus kjennetegnes ofte ved at man er på utkikk etter noe unikt: – etter hva du som artist har å by på, hvem er du for noen, forklarer Mikael.

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Mikael fra premieren på forestillinga Wald i Portugal. Foto: J.P Martins

Eget selskap, egen forestilling

I 2015 begynte Mikael å samle en gjeng og utvikle ideen til sirkus-selskapet Right way down, som ble opprettet i 2018/19. Sammen skapte de forestillinga Wald som hadde premiere i Portugal i fjor sommer.  

– Det var jeg som starta prosjektet. jeg hadde en ide. Jeg inviterte noen folk til et verksted på 9 dager hvor vi jobbet med preproduksjon for å se om det var potensialet i det. Så valgte jeg 5 av dem som passet best som gruppe.

Forestillinga Wald er basert på Kristiansens ide, men ble laget i samarbeid med alle utøverne i Right way down. Det er en forestilling som er inspirert av skog, planter, celler, mutasjoner, vekst, forfall og gjenfødelse.

Wald stiller spørsmål om naturens evne til å balansere seg selv mot harmoni, og vårt potensial til å manipulere den. Utøverne er alle handstand-artister, og i forestillinga utforsker de hvordan scenebildet kan formes med utgangspunkt i håndstående stillinger; Og det kan by på utfordringer siden det er begrenset hva man kan gjøre når man står på en hånd. – Vi jobbet mye med å skape et spesifikt bevegelsesspråk opp-ned. måter å kommunisere på opp-ned, utdyper Mikael.

Japansk papirbretting 

Ved siden av alle de fysiske aktivitetene holder Mikael aktivt på med origami, en japansk form for papirbretting. Det er noe han pleide å pusle med sammen med mora si når han var liten, og Mikael kan godt huske en gang han ble fly forbanna da de skulle prøve å brette en pingvin som de ikke fikk til. Kristiansen har også holdt kurs og undervist i origami.

– Jeg har vel bretta siden jeg var 7 kanskje, men ble mer seriøs i 20-åra. En gang brukte jeg et helt år på å brette en drage av et 2×2 meter papir, ler Mikael.

En origamifigur brettet av Mikael Kristiansen. Modellen heter Tyrannosaurus Rex fossil og er brettet av et 1×1 meter ark. Foto: Mikael Kristiansen

På Røros med sin egen himmel (+)

av

I mer enn 30 år har Dag Ingebrigtsen tilbrakt så mye tid som mulig på hytta på Røros. Den populære artisten sier Røros er han, og familiens lille paradis. Det er stedet der de finner ro. Mye ro ble det i lange tunge covidår, da Dag Ingebrigtsen og kona Margrethe Gudny Knudtzon gikk oppå hverandre hele tiden.

Ut av det kom de i følge den glade trubadur mer glad i hverandre enn noen gang. Det er bakteppet bak Dag Ingebrigtsens nyeste singel Du er himmelen for meg. Nå blir det påskekos på Røros.

Vi arbeider etter Vær varsom plakatens regler for god presseskikk.

Rørosnytt har ikke ansvar for innhold på eksterne nettsider som det lenkes til. Kopiering av materiale for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.