Holder sin første helaftens solokonsert

Vegar Dahl holder releasekonsert for sitt solo-album Spindelsvake strenger i Falkbergetsalen på Storstuggu lørdag 10. september.

Musikeren, sangeren og komponisten Vegar Dahl kan endelig gjennomføre sin to ganger korona-utsatte releasekonsert til utgivelsen av solo-albumet «Spindelsvake strenger» som kom i fjor.

– Planen var å ha release-konsert umiddelbart etter utgivelsen, men da var det jo nedstengt, og det var bare lov til å ha ti personer i publikum. Når de åpnet opp igjen så planla vi en ny konsert, men så stengte det ned igjen, forteller Vegar.

Gjensyn med Save me Barry

På konserten har Dahl med seg Save me Barry, Kirsti sæter med flere, og lover halvannen time med egenskrevne låter.

Vegar vil framføre de fleste låtene fra albumet, et par nye som ikke har blitt hørt før, og noen sanger fra andre artister i Dahls egen oversettelse til rørosdialekt. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra øvinga til konserten. Foto: Privat

Spindelvake strenger

– Det er egentlig en strofe fra en duett jeg gjorde med Ole Paus, og den sangen heter «Sangen om de glemte», og Spindelsvake strenger refererer til teksten i refrenget på sangen. Det henspiller på at livet er skjørt, og at alt kan bikke begge veier, sier Dahl.

Vegar lover et variert program, med alt fra det rolige og varsomme, til musikk med mer fart i.

– Til og med et par uptempo gladlåter kan forventes, ler Vegar.

De som spiller på konserten er

Helge Flatgård på tangenter, Erik Roll på gitar, Morten Brøten på bass, Håvard Dahl på trommer, Simen Nyhus på sopransaksofon og Vegar Dahl, Kirsti Sæter og Ane Linn Haagaas på vokal.

Bergstaden Fotoklubb: Med fokus på foto

I Bergstaden Fotoklubb samles rett som det er fotointeresserte for å ta bilder, utveksle idéer og erfaringer og dele sin felles interesse for fotografi.

Bergstaden fotoklubb ble etablert i 2014. I dag møtes de cirka 20 medlemmene jevnlig, både for møter, utstillinger, kurs og utflukter. 

Ulike interesser

Leder i klubben, Anne Nyrønning, forklarer at fotoklubben består av medlemmer med ulike interesser og preferanser for motiver. Selv er hun glad i å ta naturbilder.

– Formålet med fotoklubben er å samles rundt en felles interesse og utveksle erfaringer, både om utstyr og fotografering, sier Nyrønning. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Motiv fra fotoklubbens nylige utflukt til Vauldalen. Foto: Anne Nyrønning.

Det riktige motivet

Pål Henning Schjølberg har vært medlem i klubben siden 2014, og er selv mest glad i naturmotiver, og da spesielt fugler.

– På vårparten liker jeg å ta bilder av fugler. Du har noen fotografer som ligger i skjul i flere dager og netter for å vente på det riktige motivet, men sånn er ikke jeg. Jeg er mer sånn at jeg bare stikker ut en liten tur, og da hovedsakelig i nærområdet, forklarer Pål Henning. 

Pål Henning Schjølberg gikk av med seieren i månedens bilde-konkurransen i august. Temaet denne gangen var «Grønt». Bildet blir trykket og rammet inn av Galleri Galåen og stilles ut i utstillingsvinduet i RørosBanken. Månedens bilde blir også trykket i papirutgaven av Fjell-Ljom. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fotoklubben på høsttur til Christianus Sextus. Foto: Robin S. Sundt

Lite utstyrsfokusert

Nestleder og sekretær i klubben, Robin Sundt, har blitt en ivrig deltager i klubben, men interessen startet som en enkel måte å ta vare på minner på da han skulle inn til førstegangstjenesten.

– Det startet vel egentlig med at jeg fikk tak i kamera da jeg skulle inn til førstegangstjenesten og ville ta noen bilder mens jeg var der. Etterpå har det bare ballet på seg, og siden har jeg liksom hatt med kamera overalt, sier Robin Sundt. 

I klubben er det mange forskjellige folk, og fotografene har ulike motivkretser de liker å fokusere på. Pål Henning forklarer at klubben er veldig lite utstyrsfokusert, selv om utstyret er en stor del av fotohobbyen.

– I klubben er vi veldig lite utstyrsfokusert. Det er til og med enkelte som er helt anti-utstyr, så hvis du begynner å prate for mye om det, så sukker de bare, ler Pål Henning.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Fra vintertur til Torsvoll hjorteoppdrett. Foto: Heidi Lundstedt.

Pål Henning er glad i å ta makrobilder av små motiver som insekter, og selv om han ikke er typen til å ligge ute i timesvis i påvente av det riktige motivet, medir han at fotointeressen ofte kommer med en god dose frustrasjon.

– Foto handler og en del om frustrasjon. Så får du det fine bilde og ser på skjermen på kamera, men så kommer du hjem og ser det på dataskjermen og så daler motet, sier Pål Henning.

Barnekonsert med Meg og kammeraten min

Røros Konserter AS inviterer til barnekonsert i Falkbergetsalen i Storstuggu søndag 30.oktober.

Meg og Kammeraten min har spilt utallige konserter for barn og unge – på festivaler, i kulturhus, i barnehager og på skoler over hele Norge – og nå kommer de endelig til Røros.

De har hatt sin egen TV-spesial på NRK med Kringkastingsorkesteret og de er en av de mest vitale låtskriverparene i norsk musikkliv, uansett sjanger og aldersgruppe.

Meg, Martin Hagfors, og Kammeraten, Erik Johannessen, har redefinert hva “musikk for barn” er og kan være. Ingen temaer er for små, og ingen er for store for Meg og Kammeraten min.

Å være så tissetrengt at du finner opp en ny dans, å være forelsket men så veldig forvirret blant alle ringeklokkene i naboblokka, å kjenne seg ensom, trøtt, å ha en bestefar som har en kjæreste som ikke er bestemor, eller for eksempel en nestbestekompis som er en robot, eller det å sove som en stein – det er noe av det Meg og kammeraten min forundres over i musikken sin – og som du og dine kan forundres sammen med de om i løpet av en garantert minneverdig konsertopplevelse.

Slutter som kulturkonsulent for å jobbe mer direkte med kultur

Hun har jobbet som kulturkonsulent i kommunen i over ti år, men nå skal Ane Linn Haagaas jobbe mer på Kulturskolen.

Ane Linn har allerede jobbet i en mindre stilling på kulturskolen siden i fjor høst, men har nå tatt valget og slutter som kulturkonsulent for å satse helt jobbe som kulturskolelærer i en deltidsstilling.

Bort fra det administrative

– Det er et ganske stort bytte, for jeg går jo fra en i hovedsak administrativ stilling til en langt mer operativ en. Arbeidet i kulturskolen er mye mer «hands on» og man er mer i direkte kontakt med folk. Det er kanskje vanligere å gå motsatt vei enn hva jeg gjør nå, med start på praksisnivå og overgang til mer administrativ jobb etter hvert, men noen må gå andre veien og, forteller Ane Linn.

I 2017 påbegynte Ane Linn et utdanningsløp som musikkterapeut, og vil nå sikte seg mer inn mot å jobbe praktisk med musikk.

– Jeg liker både teori, planarbeid og strategisk arbeid, men nå kjenner jeg at jeg er veldig klar for å bruke meg selv og mitt interessefelt musikk mer direkte i kontakt med brukere, forklarer Haagaas.

Musikk og terapi

Som kulturskolelærer ønsker Ane Linn å få brukt sin kunnskap innen musikkterapi, et fagfelt hun håper kan få mer oppmerksomhet. 

– Det er det som er litt av tanken med den nye stillingen i kulturskolen, gå inn i musikk- og helsefeltet mer aktivt og bevisst. Musikkterapi bygger mye på sammenhengen mellom musikk og helse. Musikk har så veldig stor betydning for oss, og nesten alle mennesker har et nært og sterkt forhold til musikk. Da handler det ikke om hva som er riktig eller dårlig eller bra musikk, men det handler om hva som funker for deg, og hvilke følelser, minner, responser eller ressurser det bringer fram hos den enkelte, forteller Haagaas.

– Har du hatt noen aha-opplevelser når du har studert musikkterapi?

– Ja, mange! Jeg tror en av de største aha-opplevelsene jeg har hatt var når jeg hadde nevrolog Are Brean, og han snakket om hva som skjer i hjernen når vi utøver og lytter til musikk. Han snakket også om musikkterapi i arbeid med slagrammede. Jeg husker at jeg tenkte: hvorfor vet ikke alle det her?, sier Ane Linn, og utdyper: 

– Jeg har også hatt mange aha-opplevelser når jeg har vært i praksis og har fått observere musikkterapeuter i aksjon med brukere. Det er ganske sterkt å oppleve hva musikken gjør i møte med både pasienter med langt fremskreden demens som kan synge gamle sanger på rams, og barn uten språk, som plutselig gis mulighet til å kommunisere med noe annet enn ord. Det oppleves nesten som noe magisk skjer.

Ressursorientert magi

Ane Linn forteller at musikkterapi handler om å møte folk der de er, på deres egne premisser. Musikkterapi er individuelt tilpasset, og det finnes ikke én løsning som passer for alle. 

– Så er det den forsiktigheten med å si at det er «magi». Det er ikke sånn at det er noen quick fix, og det er heller ikke sånn «one size fits all» innen musikkterapi. Det er ikke sånn at man kan sette på en bestemt type musikk og forvente at noen blir friske. Musikkterapi handler om å styrke det friske i deg, og da må man finne det som en selv synes er spennende, ålreit og bra. For alt i musikkterapi er veldig ressursorientert; Det handler om hva du har, kan, og hva du kan bringe til torgs, og ikke hva du mangler, konstaterer Ane Linn.

Ane Linn har blant annet studert psykologi, sosiologi og musikkvitenskap, og forteller at hun får bruk for alle fagene innen musikkterapien. 

– Selv om musikkterapi er et område i vekst, og det er stor etterspørsel på det, så er det mange som ikke vet helt hva det er. Det forstår jeg. Musikkterapi er et kjempesvært felt, og det oppleves nok litt abstrakt selv om det egentlig er ganske konkret. Det handler nok også om at musikkterapeuter har så mange forskjellige målgrupper og brukergrupper, forklarer Ane Linn, og utdyper: 

– Noen musikkterapeuter jobber med barn med ulike diagnoser og utfordringer, hvor man kanskje jobber direkte med sosial kontakt, språkstimulering og kommunikasjon. Andre musikkterapeuter jobber i geriatrien, hvor de kan jobbe med for eksempel musikk og minner, som igjen kan handle om identitetsarbeid. En annen igjen kan jobbe med låtskriving med ungdommer i barnevernet, som en måte å arbeide med både relasjoner, bearbeiding av opplevelser eller kommunikasjon rundt vanskelige tema. Felles for mye musikkterapeutisk arbeid er kanskje at man bruker musikk for å nå ikke-musikalske mål, avslutter Haagaas.

BlimE! på sørsamisk for første gang

BlimE! er NRK Supers kampanje med mål om å fremme vennskap og omsorg for hverandre. Hvert år lanseres kampanjen med en sang med tilhørende video og dans. Nå har den kommet på sørsamisk.

Endelig har BlimE! kommet i sørsamisk utgave, og det er Ole-Henrik Lifjell (27) som er den nye BlimE-artisten. Teksten har han oversatt selv.

Lifjell er fra Bleikvasslia i Nordland, og er politiker, skuespiller og artist. Artistnavnet hans er Åvla, sørsamisk for Ole/Olav, og den sørsamiske BlimE-sangen har fått navnet “Boerehke”. Lifjel var på Røros i fjor og opptrådte på Raasten Rastah.

Sørsamisk forvaltningskoordinator ved Røros kommune, Ida Marie Bransfjell, håper at så mange som mulig lærer seg sangen for å ta vare på det sørsamiske språket, som står på UNESCOs liste over truede språk, og som snakkes av 500-800 mennesker.

– For det første så er det superartig at BlimE! har blitt oversatt til sørsamisk, og at det i det hele tatt løftes opp på et nasjonalt nivå av NRK. Det er stort i seg selv, og noe vi kan være stolte over, fastslår Bransfjell, og fortsetter:

En ting er at låten er fengende, men så er det også en sørsamisk tekst som alle kan lære seg. Det er noe med å ta innover seg at det er et språk som er i den situasjonen det er i. I tillegg handler det om at de yngre får noen forbilder fra samisk hold, for å kunne identifisere seg med låta og tekstinnholdet, og at de synes at sørsamisk kan være kult, sier Bransfjell. 

Publisert med tillatelse fra NRK.

Ringenes herre: Spiller på verdens dyreste TV-serie

Siden november har Olav Luksengård Mjelva jobbet med å spille inn musikk til soundtracket til Ringenes herre: Maktens ringer, som har premiere på Amazon Prime i dag. 

Ringenes herre: Maktens ringer, er den dyreste TV-serien som noensinne har blitt laget. Første sesong har kostet 4.5 milliarder å produsere. Til sammenligning skal siste sesong av Game of Thrones ha kostet en milliard.

Med hardingfele og nøkkelharpe

Soundtracket til Ringenes herre: Maktens ringer er komponert av den Emmy-vinnende komponisten Bear McCreary, som ved et ønske om å ha hardingfele og nøkkelharpe i musikken, tok kontakt med Olav og bandkameraten Erik Rydvall.

– Jeg synes det er veldig kult. Det er helt klart det største jeg har vært med på med tanke på hvor mange som kommer til å høre det, for det er mange millioner som kommer til å se TV-serien, sier Mjelva.

Med Mjelva på hardingfela og Rydvall på nøkkelharpe, får den storslåtte og dramatiske filmmusikken til Maktens ringer et preg av nordisk folkemusikk.

Mjelva og Rydvall har jobbet sammen i mange år og har gitt ut flere utgivelser sammen. Under innspillingen av filmmusikken jobbet de hver for seg i hvert sitt studio, men spilte på mange av de samme partiene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Ved mixebordet i klangsmia på Os har Olav jobbet med innspillingen av musikken til Maktens ringer siden november. Foto: Svend Agne Strømmevold.

Visste ikke at det var Ringenes herre

Mjelva har jobbet med musikken siden november, og ble ferdig med prosjektet i vår, men fikk ikke vite hvilken TV-serie det var han jobbet med før han fikk en e-post fra komponisten for litt over en uke siden.

– Når vi begynte å spille inn så visste vi ikke hva det var for noe, for det er veldig strengt med at det skal være så hemmelig fram mot lanseringa. Jeg fikk bare vite at det var en ny TV-serie som skulle komme på Amazon Prime. Ingen fra teamet har sagt at det var Lord of the Rings før nå for litt over en uke siden, når jeg fikk en mail fra McCreary hvor han informerte meg om det og takket meg for at jeg hadde vært med på prosjektet. Det er veldig kult å høre det fra han direkte. Han er jo veldig stor, forklarer Olav.

Olav har jobbet med innspillingene i Klangsmia studio på Os. Der har han på egen hånd gjort opptak og spilt inn musikken, men har underveis i arbeidet jobbet med en produsent fra selskapet til komponisten Bear McCreary.

– Jeg jobbet for meg selv, og har gjort alle innspillingene i studio, men nå har teknologien kommet så langt at det finnes program som gjør at jeg kunne ha med en produsent fra Hollywood som satt og hørte på mine studio-sessions inne i programmet, så han hørte hva jeg gjorde hele tiden mens jeg spilte inn, forklarer Olav.  

Stor og dramatisk musikk

Med dramatisk orkestermusikk og innslag av folkemusikk, forsto Mjelva tidlig i prosessen at det måtte være Ringenes herre det var snakk om. 

– Det er ekstremt stor og dramatisk musikk, så jeg kunne nesten se for meg hva det var for noe før jeg visste at det var Lord of the Rings. Det er en veldig heftig blanding av store dramatiske orkester og mer sære soloinstrument-ting, forklarer Olav, og tilføyer:

– Det er sikkert et ganske enormt team som sitter med musikken, for det var ganske mange timer med musikk sånn totalt. Det er orkester, digre kor og enkelt-solister fra mange land, og det er litt kult å være en av dem. McCreary har skrevet egne tema til alle karakterene i serien, også er det flere gjennomgangstema som går igjen i hele serien, forteller Mjelva.

Skal spille Kølfogden i An-Magritt

Sist så vi han i Elden. Nå skal Jo Bjørner Haugom spille Kølfogden i Proletarteaterets oppsetning av An-Magritt.

Forestillingen settes opp av Proletarteateret på Bruket kulturhus i Hommelvik, og spilles i perioden 5-17. november. I tillegg arbeides det med å få tatt med forestillingen til Røros.

Haugom har satt seg godt inn i rollen som Kølfogden, og har blant annet lest «Kølfogden Hedstrøm – Mysteriet i Falkbergets diktning» av Eiliv Grue for å bli bedre kjent med den mystiske karakteren.

– Altså denne skikkelsen var opprinnelig en gammel svensk karolineroffiser som falt, ble gravlagt og sto opp igjen, lenge før handlingen i An-Magritt. Han er en levende-død som både er en ånd og fysisk tilstede, og som er An-Magritts skytshelgen. Han går fysisk inn når An-Magritt er i fare, og gir henne råd og frampek på hvordan hun skal oppføre seg. I tillegg har han en tendens til å dukke opp når han trengs. Det er en veldig underfundig rolle, forklarer Haugom.

Lang erfaring med Falkberget

Haugom har lang erfaring med Falkberget, og har gjort høytlesninger av Falkberget i Røroskirka, Nidarosdomen og ved Falkbergets skrivepult på Ratvolden foran Falkbergetkjennere. Haugom har også spilt flere roller av Falkberget i teatersammenheng.

– Jeg vil jo ære Falkberget, og jeg er stolt over at Falkberget er rørosing, og stolt over at jeg har vært så heldig og har fått ta del i mye Falkberget. Det har gitt meg et helt annet innsyn i Falkberget, og spesielt har jeg lært mye av å jobbe med Unni Ryen og Harald Hauge. Harald har den teologiske tilnærmingen til Falkberget, og selv om jeg ikke er religiøs, er jeg veldig interessert i det, og synes at jeg har fått litt mer oversikt over Falkbergets diktning, sier Jo Bjørner.

En stor rolle å fylle

Regissøren av forestillingen, Torstein Fosmo, ble først kjent med Jo Bjørner når de begge var på turné med Turnéteaterets oppsetning av Bør Børson Jr.

Fosmo hadde planlagt å sette opp An-Magritt allerede før de la ut på turnéen, og det ble mer og mer klart for han at Haugom måtte være den riktige til å spille rollen som Kølfogden.

– Det er en stor karakter å fylle, og man må ha noen som både har pondus som sanger og skuespiller, og det synes jeg at vi har lyktes med i valget av Jo Bjørner. Han er lidenskapelig Rørospatriot, og det er ingen tvil om at det er et poeng at han har stoffet såpass nærme seg, og har så stor forståelse for Falkbergets betydning, både for kulturen og gruvesamfunnet, fastslår Fosmo.

En profesjonell amatør

– Du fikk ikke nok av teater etter Børson?

– Nei, jeg får aldri nok av teater. Det gir alltid mersmak, og det er veldig hyggelig å få en profesjonell rolle igjen. Jeg veksler mellom å gjøre ubetalte roller og profesjonelle roller. Det passer meg helt fint. Jeg er en amatør på papiret, og amatør betyr egentlig at man er glad i det man holder på med, avslutter Haugom.

Proletarteateret er et teater med base i Hommelvik i Malvik kommune. An-Magritt er et teaterstykke av Edvard Normann Rønning, med musikk av Henning Sommerro. Musikalen er basert på Johan Falkbergets firebindsverk Nattens Brød. Proletarteaterets oppsetning har premiere 5. november.

Fotokveld med Frits Solvangs Rørosbilder

Torsdag den 8. september inviteres det til en tidsreise gjennom Frits Solvangs fotografier fra 1964-1965 på Øverhagaen bo-, helse- og velferdssenter.

I et samarbeid mellom Den kulturelle spaserstokken Røros kommune, Rørosmuseet og Røros Frivilligsentral, arrangeres en visning av Solvangs fotografier fra 1964-1965; en periode hvor Rørossamfunnet var på vei til å bli modernisert. Her vil man få et innblikk i alt fra industri til skravling på gatehjørnet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Røros kapell. Foto: Solvang, Frits. DEXTRA photo/Digitaltmuseum

For noen år siden fikk Rørosmuseet digitalisert en serie med foto fra Frits Solvang. Det siste året har Rørosmuseet jobbet med å skaffe flere opplysninger til bildene gjennom fotokvelder i Smelthytta. Den 8. september blir det høydepunkter fra disse visningene.

Frits Solvang er en anerkjent norsk fotograf. Han arbeidet med fotojournalistikk, reklame- og teaterfotografi, og var tilknyttet Nationaltheatret. Solvang er også kjent for å ha illustrert flere bokutgivelser.

Gleie okk okk okk a

Gleie okk okk okk a, har blitt et fast lokalt uttrykk, og i teatermiljøet er det en dårlig bevart hemmelighet at ordspillet stammer fra en folkekjær revysketsj fra 1989.

På slutten av 80-tallet begynte Bergstaden Teaterlag å sette opp sommer-revyer, og den første var “Helt på vidda” som ble fremført i 1988. Året etter arrangerte den samme gjengen revyen “Bank i bolet”.

Bank i bolet

Revyen fant sted i Gymbygget og var iscenesatt som en kaféopplevelse, med taffelmusikk av Tor Espen Aspaas i foajéen, og et sceneshow med elleve-nummers hovedrett og ti-nummers dessert. I salen satt publikum på små bord med lys på.

Blant numrene som ble servert, var et innslag som har blitt en lokal klassiker, Gleie okk okk…..? med Roar Sundt og Sven Erik Dahl.

Innslaget var en framførelse av en humoristisk rap, som spilte på ordlek med rørosdialekta og tullet med lokalsamfunnet.   

Brekkdans og dialektproblemer

Sven Erik Dahl husker at innslaget ble laget som en oppfølger til en sketsj som han og Roar hadde fremført på sommer-revyen året før.

– Da hadde vi noe vi kalte Brekkdansen, og det skulle være en parodi på breakdance, og da husker jeg vi stilte opp i scooterdresser og danset brekkdans i et slags harselas over Brekken. Det ble en suksess, og da fant vi ut at vi måtte gjøre noe videre med den ideen, også var det Roar som kom opp med selve uttrykket “gleie okk okk okk a”.

Artikkelen fortsetter under videoen.

VIdeo av den klassiske sketsjen.

Roar Sundt forteller at det var en dame fra Kristiansand som slet litt med å forstå dialekten, og som hadde lurt på hva – Gleie okk okk betød.

– Det bygde vi videre på, og vi la inn en okk ekstra for å få det til å svinge, og dermed ble det gleie okk okk okk a. Med det utgangspunktet så vridde vi på det og så hva vi kunne gjøre ut av det, husker Roar. – Sven Erik bygde videre på det, og kom opp med “kleie okk okk” om mygg i Femundsmarka og “gruve okk okk”, og ut fra det så kom det en rap som faktisk har stått seg ganske bra. 

Hele sta’en ska bli omstokka

Sven Erik forteller at duoen jobba godt sammen, men kan ikke huske at karakterene var så veldig gjennomtenkte. 

Etter brekkdansen så fant vi vel ut at vi skulle gjøre karakterene til gruveslusker eller noe sånt, men det var ikke så veldig mye tanke bak det, skal jeg være helt ærlig. Men det var veldig artig, og jeg og Roar hadde en veldig god kjemi. Vi var veldig forskjellige men veldig enige om hvordan disse karene skulle være, husker Dahl.

Tekstinnholdet i rap’en består av en rekke ideer på hvordan Røros kan gjøres om og forbedres, med hysteriske forslag på forandringer og kritikk av det bestående samfunnet, som av karakterene oppleves som treigt og konservativt. I teksten skal Røros sentrum gjøres om til en hoppbakke og kirka skal flyttes på Pinsti.

– Hele sta’en ska bli omstokka. Gleie okk okk okk a?, heter det i teksten, og ett av versene går som følger:

– Dokk vet Trångsynte gubba vil ha det som det va

dem vil itj ha nå nytt, det ska vårrå som i sta

turista og pengesterke kaksa overalt

je kjæm ihæu den tida, da ungan mine svalt.

– kess greide okk okk okk a?

Kulturen i hjertet

Gjennom sitt mangeårige virke som regissør, skuespiller og teaterpedagog, har Rulle Smit alltid verdsatt kulturens evne til å frembringe det beste i mennesker. Spesielt setter hun pris på rollen kulturen har for barn og unge.

Smit kommer fra Oslo, men har hatt en lang og aktiv teaterkarriere over store deler av landet før hun flyttet med familien til Røros i 1999. Siden da har hun jobbet med å utvikle kultur lokalt, både som regissør, kulturskolelærer og ildsjel.

Forelsket i Røros

I 2015 mottok hun kommunens kulturpris for sin innsats innenfor teater, for sitt arbeid med barn og unge, og for arbeidet hun gjorde med Elden. Men Rulle hadde i utgangspunktet ingen planer om å¨flytte til Røros.

– Vi hadde bestemt oss for å bo på Røros fra 1999 til 2001, men Røros er virkelig en by man blir forelsket i, og jeg pleier å si til folk at jeg egentlig skulle være her i to år, men jeg har fortsatt ikke kommet lengre, sier Rulle.

Kultur koster

Men Smits forhold til Røros begynte tidligere, nærmere bestemt i 1993 da hun som første regissør av utendørsteateret Det brinner en eld, kom til Røros for å være med og planlegge forestillingen som i dag går under navnet Elden. Det var lenge før Røros fikk sin status som kulturkommune, og på den tiden var det mange som ikke hadde forståelse for hvor omfattende et kulturprosjekt som Elden var.

– Skal man utvikle nye ting så koster det, og det er ofte svært omfattende for det er så mange faser i å utvikle nye ting. Du skal gjøre research, du skal skrive det og sette det sammen. Deretter skal du jobbe med dramaturgien og skuespillerne, og så skal det øves inn. Bare noen minutter på en scene er mye mer gjennomarbeidet enn man skulle tro. Tenk på at Elden ble skapt i 1980 og la grunnlaget for det som først kom som utendørsteater i 1994, 14 år etterpå. Ting tar ofte mer tid og er ofte mer omfattende enn man tror, forklarer Smit.

Kulturkommunens fremvekst

Siden Rulle flyttet til Røros har hun jobbet med teater og kultur, både som regissør og kulturskolelærer, og mye har skjedd på den lokale kulturfronten siden hun først kom til Røros. 

– Jeg tror nok at folk har fått mer og mer forståelse for kulturen, og spesielt nå som det har åpnet gallerier her, og Riksteateret og Turnéteateret stadig er innom og vi har Vinterfestspill. Når jeg først kom hit så var det ikke Elden, det var ikke Vinterfestspill, og det var ikke noen Litteraturfest, så det er ikke så rart at det har blitt Norges kulturby etter å ha bygget opp alt dette sakte men sikkert, fastslår Smit.

Lekens forløsende kraft

I fjor var det urfremførelse av familieforestillingen Mirandas siste stikk, som var Rulles debut som manusforfatter. Der fikk regissøren nok en mulighet til å gjøre det hun liker best, som er å jobbe med barn og unge.

–  Det er helt fantastisk å jobbe med barn og ungdom, og se disse små menneskene som går på med liv og lyst. Det er så viktig at de har det gøy, spesielt i forhold til skolen, hvor du sitter stille og skal inn med matematikken, rettskrivningen, og du skal gjøre alt rett. Hvor er leken? Og den leken er det vi ofte mister. Det gjelder i veldig mye undervisning og mye ellers i livet, og da blir det så traurig, forklarer Smit.

– Når vi i utgangspunktet er skapt for å gå ti timer om dagen, så blir vi bare sittende og bli mer og mer sidrumpa. Også er det så rart at vi bare aksepterer det. Kanskje gjør vi for lite opprør, undrer Smit.

Rulle har alltid ment at kulturen kan ha en sentral og forløsende rolle i menneskers liv, og at den åpner veier til selvutvikling og selverkjennelse.

– For kulturen , så er det så viktig for oss alle at vi er åpne for nye ting, at vi ikke må stagnere, og at vi beholder leken i oss, for da vokser man som menneske. Pablo Picasso var 88 år og ble intervjuet, også sa han at nå må vi avslutte dette intervjuet for nå skal jeg inn og bli enda bedre kjent med Pablo Picasso. Han skulle inn og male, og det å bli kjent med seg selv gjennom at man kan få den inspirasjonen gjennom kulturen, både litteraturen, musikken, teatret og billedkunsten, er så viktig, og man blir så fattig uten, understreker Smit.