Etter å ha hisset på seg makthaverne med en kritisk artikkel om kronprisregenten, måtte rørosingen, anarkisten og avisudgiveren Kristofer Hansteen flykte til England for å unngå politiforfølgelse.
1899 måtte Kristofer flykte til England for å slippe politiforfølgelse etter en kritisk artikkel
om kronprinsregenten i ”Anarkisten” nummer 4 samme år. Kristofer skrev at når gamle kong
Oskar dør, så burde Norge gli helt naturlig ut av unionen. Ingen nordmenn skulle behøve å
sverge til, eller anerkjenne den nye kongen, som allerede som ”kronprins” hadde gjort seg
forhatt.
Vennene hadde imidlertid luktet lunta, og skjønte at øvrigheten ville reagere på dette. De
hadde samlet sammen reisepenger. Etter ett års opphold i London kom han tilbake til Norge
og starten utgivelsen av nok et blad. Dette fikk navnet ”Til frihet”, og ble utgitt helt til 1904.
Kristofer ga også ut en rekke brosjyrer blant annet ”Til proletariatet”, ”Det frie samfund”,
”Undervisning uten dogmer”, og oversatte Peter Kropotkins ”En oprørers ord”. I 1898 ga
«Libertas» ut den tyske anarkisten Johann Mosts brosjyre ”Det frie samfund”, med et lengre
etterord av Hansteen. Et samfunn med størst mulig individuell frihet var målet.
Foregangsmannen Kristofer
Tidlig på 1900 ble det drevet en sterk ungsosialistisk, til dels anarkistisk, kampanje.
«Libertas»-gruppen, var foregangsmenn og Kristofers idéer fikk først en betydelig tilslutning
i den sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen da ungdomsforbundet begynte å utgi ”UngSocialisten” i 1906.
Kristofer så imidlertid at det var vanskelig å dra nytte av en organisasjon som på denne tiden
var mest opptatt av drive ”sosialistisk forkynnelse” enn av den tydelige kraftige kampen mot
sosialdemokratenes moderate politikk som han selv drev i hvert nummer av ”Til frihet”.
Staten ut av verden
Kristofers anklager mot Det Norske Arbeiderparti var klare: de unnlot å avskrive statskirken,
de begrenset seg til politisk kamp for 8-timersdagen, de sviktet generalstreiken ved å godta
forliksråd og voldgift i arbeidskonflikter, de satte staten over fagforeningene ved å godta
statlig registrering og lovbeskyttelse av disse. Og ikke minst; deutvannet hele
arbeiderbevegelsen ved å godta smågevinster ved valget heller enn en virkelig seier i den
økonomiske kamp.
I Kristianialaget (Kristiania socialdemokratiske Ungdomslag) var Kristofer meget aktiv, og
han holdt en rekke fordrag og innledet mange ganger massemøter blant annet om
arbeidsløsheten, naturligvis vinklet fra sitt anarkistisk-kommunistiske ståsted.
Kristofer så bare en løsning; å bryte med det nåværende samfunnssystemet. Staten måtte
avskaffes i samme sveip som kapitalismen og det anarkistiske byttesystem måtte innføres. En
internasjonal generalstreik måtte forberedes for å komme inn på det nye spor.
Kristofer agiterte også for kamp mot religionen, avstandtagen fra parlamentarismen og kom
stadig tilbake til generalstreiken.
Ungsosialistene arver tankegodset
De fleste av disse tankene ble senere videreført av Ungsosialistene. Perioden fra 1906 til
1909 kan karakteriseres som den «ungsosialistiske» periode i Norges Socialdemokratiske
Ungdomsforbund historie. De første årene var ikke ungsosialistene fastlåste i noen enhetlig
ideologisk retning, men var en blanding av ulike revolusjonære sosialistiske retninger:
marxisme, anarkisme og syndikalisme.
Kristofer dør
I 1906 dør Kristofer Hansteen i tuberkulose. Anarkistisk-Communistisk Gruppe «Libertas»
døde med ham, men ideene Kristofer ivret for ble ført videre, i første rekke tok Sigwald Lian
ansvaret med å trekke lasset videre.
Lian hadde møtt Kristofer etter å ha slått seg ned i Kristiania, og var en fremragende
organisator. Han fortsatte utgivelsen av Peter Kropotkins «En oprørers Ord» som Hansteen
hadde startet opp, og besørget utgivelsen av «Anarkismens katekismus», en oversettelse av
«A catechism of Anarchy» fra Social Science Club i Philadelphia, i 1906.
Kilde: www.wikipedia.org, Norsk biografisk leksikon, Fagerhus, Harald: Anarkismen og
syndikalismen i Norge gjennom 150 år
