Kronikk av Widar Skogan, direktør for avdeling reindrift i Landbruksdirektoratet. I debatten om vindmøller på Fosen har det blitt vist til at reindriften bruker 40 prosent av landarealet i Norge og at dette er til hinder for videre nærings- og samfunnsutvikling i disse områdene.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ja, arealet på 40 prosent er riktig dersom en regner inn alle områder innenfor ytre grenser for reindriftsområder så utgjør det om lag 40 prosent av landarealet, men det betyr ikke at 40 prosent av landarealet er tilgjengelig for reinbeite.
Dette skyldes at det innenfor 40 prosent-andelen er det;
* elver, vann, isbreer og fjell som ikke er egnet til reinbeite.
* veier, vindmølleparker, industriområder, hyttefelt og boligfelt.
* vedtatt høye bestandsmål for rovdyr som er en kontinuerlig utfordring for reindrifta.
* en god del jordbruk på dyrkede områder som reindrifta skal holde reinsdyrene borte fra.
* mye utmarksaktivitet som er forstyrrende for reindriften.
Å drive reindrift handler om å flytte reinsdyrflokkene til ulike beiter gjennom årets 365 dager. Reindriftsutøverens jobb er å flytte rein slik at den har tilstrekkelig mat gjennom hele året. I tillegg trenger rein ro under krevende forhold på vinterbeite. Reinsdyrsimla med kalv trenger ro for å kalve og die kalven. Kalven trenger ro og gode beiter for å få en god tilvekst. Alt dette handler om å ha en god bærekraftig drift med en god kjøttproduksjon. Reinsdyrkjøtt er et etterspurt produkt i markedet på grunn av produksjonsform og unik smak av fjell og vidde. Kjøttet er magert og rikt på mineraler og vitaminer. Reindriftsnæringa bidrar også med verdiskapning innenfor reiseliv og samisk husflid.
Reindrifta har over mange år tilpasset seg inngrep i opprinnelige beitearealer. Lite tyder på at presset på reindriftsarealene vil bli mindre i årene som kommer. I alle slike saker er det viktig å starte med en god planprosess. I noen saker kan en finne arealer som er mindre viktig for reindriften og at en finner fram til avbøtende tiltak. I andre saker vil det ikke være mulig å finne gode nok avbøtende tiltak og inngrepet må avvises. For ei beitebruksnæring så kan en ikke bare se på inngrep enkeltvis, men hvordan summen av alle inngrep i et område påvirker reindriftens mulighet til å drive bærekraftig året rundt, og under skiftende klimatiske forhold gjennom året og mellom år.
Dette flyttemønstret utfordres i takt med endringer i klimaet og endringer som gjøres i beiteområdene. I sum så reduseres beitearealene årlig. I tillegg ligger store deler av arealene i nærheten av installasjoner som gjør at reinen endrer atferd og beitebruk. Arealbruk til industri, energiproduksjon, byer, veier, boliger og hytter har vært under kontinuerlig utvikling og reindrifta har ikke hatt noen vetorett mot denne utviklinga. Tvert imot, så har det foregått mye nærings- og samfunnsutvikling i reindriftsområdene, og reindrifta har over år måttet tåle mer krevende driftsforhold for sin næringsaktivitet. Denne utviklingen har funnet sted til tross for at samene som urfolk har rettslig beskyttelse mot arealinngrep som negativt påvirker grunnlaget for å drive samisk reindrift. Dette er en forpliktelse etter folkerettens bestemmelser om urfolks rettigheter. I fortsettelsen blir det derfor svært viktig å ha gode respektfulle arealprosesser for å finne en god balanse mellom reindriftens interesser og andre samfunnsinteresser.
