Gunnar Holmsen var født og oppvokst i hyttemesterens hus. Og endte opp som statsgeolog og pioner innen norsk geolgisk historie. Kona Hanna var samtidig en av landets første naturvernere, fotopioner og en pioner innen botanikken.
Gunnar Holmsen ble født i 1880, og var sønn av hyttemester ved Røros Kobberverk, Hans Elias Peter Andreas Holmsen og Hilda Stengel. I Stengelgården, oppkalt etter Otto Christian Stengel (1794-1890), holdt familien hus. Storbroren Andreas, som ble født i 1869, ble etterhvert bergmester i Østlandske distrikt fra 1932 til 1937, mens Gunnar altså ble en pioner innen geologisk arbeide.
Møttes i nord
Hanna Marie Resvoll ble født i Vågå i 1873 og ble blant de første som skrev en botanisk hovedfagsoppgave i Norge. I 1907 reiste Hanna til Svalbard på feltarbeid, som deltager på fyrst Albert I av Monacos ekspedisjon, og som første kvinnelige norske forsker på Svalbard.
I 1908 dro hun tilbake til Svalbard igjen og denne gangen finansierte og utstyrte hun sin egen ekspedisjon. Hun reiste dog sammen med den første norske Svalbardekspedisjon, ledet av Adolf Hoel. Hanna samlet planter og undersøkte vegetasjonsforholdene nøye. Hun var også fotopioner og tok fargebilder fra turen.
Med på lasset var en kar som også var interessert i bakken og det som ligger under. Gunnar Holmsen gjorde viktige fysisk-geografiske studier over ørkendannelser i polarstrøk, jordbunnsis og jordflytning.
Hjalmar Johansen og Adolf Hoel
Med på turen var også ikke ukjente Hjalmar Johansen og leder for kompaniet var polarpioneren Adolf Hoel, som var tidligere studiekamerat med Hanna. Året etter, i 1909, ble Hanna og Gunnar gift, så Svalbardekspedisjonen hadde ført med seg langt mer enn vitenskaplige resulater.
Gunnar startet i 1914 sitt arbeide ved Norges Geologiske Undersøkelse som assistent. I mellomtiden hadde Hanna publisert sin hovedfagseksamen i 1910, og hovedresultatet Spitsbergenstudiene ble publisert i 1913 som en del av fyrst Alberts omfattende vitenskaplige verk om Svalbard. Etter ekspedisjonen brevvekslet hun i mange år med fyrsten, og ble personlig invitert til åpningen av det oseasnografiske museet i Monaco i 1910.
Bredemte sjøer i Nord-Østerdal
I 1918 blir Gunnas statsgeolog og han var også universitetsstipendiat i fysisk geografi fra 1916 til 1921. Gunnar hadde også manbge turer ”hjem” det andre tiåret på 1900. Han ble den første i landet som gjorde en grundig undersøkelder og detaljer kartlegging av merkene etter de bredemte sjøene etter istiden. Gudbrandsdalen, Østerdalen, Rendalen og Femundstraktene ble alle gjenstand for grundige undersøkelser.
Bredt engasjement
Gunnar Holmsen har også utført undersøkelser over snøgrensen i sin samtid, og som statsgeolog hadde han som spesielt arbeidsområde studietav torvmyrene i landet vårt. Gjennom dette arbeidet har han blant annet bidratt med viktige bidrag til forståelsen av skogstrærnes innvandringshistorie.
Han var også opptatt av leirterreng som er utsatt for ras, og ble brukt som ekspert på dette området. Han ble også benyttet som sakkyndig for utredning av forandring og skadevirkning på løsmaterialet forårsaket ved innsjøreguleringer.
Han får også æren for å ha innført hydrogeologi som disiplin ved NGU allerede før krigen, som et resultat av hans rådgiving i geotekniske saker, og siden arbeidsstedet var NGU ble det der faget først fikk fotfeste. Gunnar Holmsen ble tildelt æresmeldskap i Norges Geoteknisk Forening. Han var statsgeolog fram til 1950 og døde i 1976.
Grønnstrømpen
Kona Hanna var forøvrig minst like pioner og foregangskvinne som sin mann. Hun ble en av våre første naturvernere, vår første kvinnelige dosent i plantegeografi, forfatter, fotograf og lyriker. Hennes engasjement for å bevare Gjende, Bygdin og Sjoa på 1920-tallet ga henne tilnavnet «den første naturverner»
På Svalbard har Hanna fått oppkalt en elv, en slette og et vann etter seg: Diesetelva, Diesetsletta og Diesetvatnet som alle ligger vest for Krossfjorden. Hanne døde i 1943.
