Ane Noer Korsjøen løftet palestinernes sak i sin appell på Nilsenhjørnet under første maifeiringen i dag. Hun ønsker større engasjement for saken, hun frykter drukner i Ukrainakrigen og andre store internasjonale begivenheter. Under kan du lese Ane Noer Korsjøens appell for dagen.
Kamerater!
I den verden vi lever i nå blir internasjonal solidaritet viktigere og viktigere. Mens barn bombes på Gaza foregår det en stille etnisk rensing på Vestbredden. Den ene grusomheten dekker over den andre. Og situasjonen har blitt så normalisert at den knapt blir omtalt i media.
Det palestinske folket har levd under okkupasjon i flere tiår. Jeg har besøkt Vestbredden mange ganger, og blitt kjent med mange utrolig fine folk der. De forteller om en hverdag der de nærmest er stengt inne i landsbyene sine på grunn av flere sjekkpunkt og blokkerte veier. Det er mangel på mat, vann, arbeid og grunnleggende menneskerettigheter. Palestinske hjem blir jevnet med jorden av israelske bulldosere.
De ulovlige bosetterne brenner ned olivenlunder, og ødelegger dermed levebrødet for mange palestinske familier. Bønder har blitt avskåret fra landområdene sine, og de risikerer å bli angrepet av bosettere, fengslet eller i verste fall drept om de skulle nærme seg jordene sine. Palestinerne er utsatt for nød og urett som vi knapt kan forestille oss fra vår fredelige tilværelse her oppe på fjellet.
Det er viktig å huske på at dette ikke er noe nytt fra staten Israel, det har foregått i årevis men det siste året har det blitt mye, mye verre. Det dem frykter nå er en ny Nakba – en ny katastrofe.
Det palestinske sivilsamfunnet har i mange år oppfordrer til boikott av staten Israel inntil de følger internasjonal lov. Boikott var viktig for å få slutt på apartheid i Sør-Afrika – vi vet det fungerer!
Vi er nok mange som kan føle oss maktesløse til tider, men ved å engasjere oss i politiske partier, organisasjoner og fagforeninger kan vi alle bidra til en politikk som virker.
Og er det én ting arbeiderbevegelsen har lært oss, så er det at ingen er fri før alle er fri. I solidaritet med våre palestinske søstre og brødre må vi stå sammen i kampen for et «Fritt Palestina!»
Jon Are Dahl holdt apell på vegne av Røros SV i Sangerhuset i dag. Hans hovedfokus i talen var inkludering og kamp mot utenforskap. Han tok utgangspunkt i det levende fellesskapet som er Røros. Også i Røros er det mye å gå på når det gjelder inkludering, blant annet for funksjonshemmede. Under kan du lese Jon Are Dahls appell.
Kjære kamerater
Røros er bygget på fellesskap, slit og styrke. På kobber og kull – men også på varme og vilje. Røros er ikke bare historie. Røros er også et levende fellesskap. Og i dag – på arbeidernes internasjonale kampdag – spør vi oss: Hvem får være med i det fellesskapet?
Altfor ofte er svaret: Ikke alle. For la oss snakke sant om virkeligheten: Mange mennesker med funksjonsnedsettelser står fortsatt utenfor arbeidslivet. Ikke fordi de mangler evner. Ikke fordi de ikke vil. Men fordi samfunnet deres ikke vil nok. De møter stengte dører. Lave forventninger. Usynlighet.
Og hva skjer da? Jo, vi mister noe. Vi mister erfaring. Vi mister kunnskap. Vi mister perspektiv. Vi mister ressurser vi aldri en gang tok oss tid til å se. Vi har bygd et samfunn der vi ofte spør: «Hva koster det å tilrettelegge? Hva koster det å inkludere?»
Men vi stiller altfor sjelden det motsatte, og viktigste spørsmålet: «Hva koster det oss å la være?» For det koster. Det koster verdighet for den som blir holdt utenfor. Det koster vekst og innovasjon for arbeidslivet. Det koster fellesskapets styrke – for et samfunn som ikke inkluderer, er et samfunn som svekkes innenfra.
1. mai handler om kampene vi har vunnet – men også om de vi fortsatt må ta. Og dette er en av dem. Vi må snu på hele logikken: Det er ikke den med funksjonsnedsettelse som skal forklare hvorfor de ikke får jobb. Det er vi som skal forklare hvorfor vi ikke har gjort nok. Vi trenger et arbeidsliv som ikke måles i normalitet, men i mangfold.
Et Røros, et Norge, der vi ikke frykter forskjeller, men forstår at de gjør oss sterkere. Så la oss være det stedet. Det stedet som spør: Ikke «hva koster det å inkludere?» – men «hva koster det å la være?» For vi vet svaret. Inkludering er ikke luksus. Det er grunnmur. Det er rettferdighet. Det er styrke.
Så på denne 1. mai – la oss love én ting: At vi aldri skal slutte å kjempe for et arbeidsliv, og et samfunn, med plass til alle. Ikke bare i ord – men i praksis. Gratulerer med dagen, Røros – la oss bruke stemmen vår, ikke bare for oss selv, men for alle som ennå venter på å bli hørt. Takk.
I årets første maitog på Røros var det blant annet fokus på matsikkerhet. Tore Evavold fra Bonde og småbrukarlaget holdt tale for dagen. Han sa i talen, at småbrukere er en naturlig del av arbeiderbevegelsen, og at matprodusenter deler arbeidernes kamp.
Her Kan du lese Evavolds tale på dagen – 1. maiappell 2025 – Røros Bonde- og Småbrukarlag:
Kjære alle sammen, Gratulerer med dagen!
1. mai er dagen for arbeidsfolk. For dem som står på. For dem som holder hjulene i gang – og ikke slår av klokka fire på ettermiddagen. Også vi som kjenner lukta av fjøs bedre enn lukta av parkeringskjeller og kaffemaskin – vi som kan forskjellen på rundball og rundsnakk.
Her i Røros jobber vi med noe av det mest grunnleggende som finnes: Vi produserer mat. Vi tar vare på jorda. Vi holder liv i bygdene. Og vi gjør det med stolthet.
Det finnes en egen stolthet i det å være bonde. Å vite at det du gjør, betyr noe. At du hver dag bidrar til at andre har noe å leve av. Men – stolthet betaler ikke regninger. Stolthet holder ikke hjulene i gang alene. Og det er grenser for hvor lenge vi skal måtte bruke den som valuta.
Landbruket handler ikke bare om mat og produksjon. Det handler om folk. Om dugnader, møteplasser, hjelpsomhet. Vi er en del av lokalsamfunnet – og det sosiale limet som holder bygda sammen. Når bonden gir seg, mister bygda ikke bare matproduksjon. Den mister folk, aktivitet – og framtidstro. Det kan vi ikke tillate.
Vi trenger flere bønder – ikke færre. Flere som kan ta vare på matjorda og utmarka. Flere som kan bruke ressursene – ikke la dem gro igjen. Et levende landbruk betyr at verdiene spres – ikke samles på færre hender. Bærekraftig bruk av ressursene krever folk på bakken – i fjøset, på jordet, i utmarka.
Landbruket er ikke bare grunnlaget for mat. Det er også en nøkkel til bærekraft. Vi tenker ikke bare på høstens avling. Vi tenker på neste generasjon. Vi lager mat i et evighetsperspektiv – med respekt for jorda, for dyra, og for kretsløpet vi alle er en del av. Et levende landbruk er ikke et klimaproblem. Det er en del av løsningen.
Vi snakker mye om beredskap nå. Men hva er vel mer grunnleggende enn evnen til å lage vår egen mat? Beredskap handler ikke bare om at fjøset er fullt i dag. Det handler om at vi har innsatsfaktorene på plass – jord, dyr og såfrø vi trenger for å holde hjulene i gang. I dag gjør avhengigheten av import – både av fôrråvarer og teknologi – landbruket sårbart. Det hjelper lite med fine produksjonstall nå, hvis vi mangler både bønder, mat og jord holdt godt i hevd når det virkelig gjelder.
Norge har et ansvar. Vi må bruke det vi har – jord, beite og kunnskap – til å brødfø oss selv. Vi kan ikke lene oss på import, og kjøpe maten fra dem som trenger den mest. Norge er et gressland. Vi kan ikke dyrke alt, men vi kan bruke gras til mat – via dyra. Melk og kjøtt basert på fjellbeite – ikke soya vi må hente fra andre. Velstand må ikke bli en unnskyldning for å svikte både vårt ansvar – og andres behov.
For uten mat – ingen beredskap. Uten bønder – ingen mat. Så enkelt. Så grunnleggende. Og så altfor lett å overse.
Vi bønder tar ansvar. Vi står opp før de fleste. Vi legger oss senere enn de fleste. Vi driver på når det regner, snør – eller alt skjer samtidig. Og likevel behandles inntektene våre som om vi driver med hobby. Som om småbruk i fjellbygdene er koselig – men ikke viktig.
Og inntektsforskjellene er fortsatt for store internt i næringen. De som bruker beite- og utmarksressurser, som bygger maten vår på naturens egne fornybare grunnlag – de henger fortsatt langt etter på inntektssida. Særlig sau og ammekuproduksjon står igjen med for lite, selv om de gir mye. Skal vi ha liv i bygdene, må vi ha rettferdig fordeling mellom landbruksproduksjonene våre.
Ikke pyntet på. Ikke flikket til. Ikke hentet fra regneark langt unna både fjøs og virkelighet.
Ærlige tall gir ærlige forhandlinger. Ærlige tall gir rettferdig politikk. Ærlige tall gir framtid for norsk landbruk.
Vi tar ansvar for matproduksjon, natur, fellesskap og beredskap. Nå må samfunnet ta ansvar for oss.
Uten bonden – ingen mat. Uten mat – ingen beredskap. Uten beredskap – ingen trygghet.
Vi er beredskapen. Vi er framtida. Og vi krever – ÆRLIGE TALL!
Takk for oppmerksomheten – og gratulerer med dagen!
Hovedtaler i Årets første mai-arrangement i Sangerhuset på Røros i dag, Hanne Moe Bjørnbet, hadde fokus på situasjonen i verden, og muligheten til å få en Rørosing på Stortinget. Krigen i Ukraina og folkemordet på Gazastripen fikk mye plass i talen. Verden polariseres, og det kan påvirke valget også i Norge. I denne valgkampen er Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet hovedkonkurrentene om statsministerposten.
Hanne Moen Bjørnbet er gruppeleder for Arbeiderpartiet på fylkestinget i Trøndelag. Hun ble møtt av mye folk og en veldig stor kake i dag.
Hanne Moe Bjørnbet intervjuet av Tore Østby
Under kan du lese Hanne Moe Bjørnbets tale til de som feiret første mai i Sangerhuset i dag:
Gratulerer med dagen
Tusen takk for invitasjonen til å få komme hit til Røros og feire dagen sammen med dere.
Man blir ærbødig, føler seg litt liten, og samtidig som en del av noe stort, når man ser fanene som henger rundt oss her.
Jeg har ofte sagt i 1. mai-talene mine at vi kjenner på historiens sus på denne dagen. Da gjerne i litt overført betydning. Men her på Røros kjenner vi det bokstavelig.
Lukker vi øynene og tenker oss 350 år tilbake i tid, så er det nesten så vi kan høre lyden av sinte arbeidere jekke og løfte tømmerstokkene i arrestlokalet Mørkstuggu, rett oppi gata her, fra hverandre, for å få fri Spell-Ola. Han var fengsla av verksledelsen, som ble skremt av at han hadde gått til kongen i København for å klage over at arbeiderne ikke hadde fått lønna de hadde krav på. De demontere laftekassen, i stedet for å bryte opp hengelåsen som var preget med kongens segl. Og kongens segl hadde de respekt for, det ville de ikke ødelegge, etter som kongen hadde gitt mehold til arbeidernes krav om betaling.
Sjøl danskekongen skjønte at det ikke var lurt å legge seg ut med en samla arbeiderklasse.
Og det er det også mange som har fått skjønne etterpå.
For historiens sus her, det er suset fra et av de aller første eksemplene i Norge på arbeiderorganisering.
Men historia om Spell-Ola er ikkje bare historie.
Det er et hav av forskjell på verden for 350 år siden og verden nå. Men det å være menneske er i bunn og grunn det samme. Det de var opptatt av, arbeiderne som samla seg på isen på Hittersjøen den gangen. Arbeiderne som samla seg på isen i Sulis 237 år senere. Alle som har stått opp og tatt viktige kamper i historien til bevegelsen vår. Det er trygghet. Trygghet for seg og sine. For mat på bordet, tak over hodet.
Og selv om premissene er helt annerledes, så er den kampen like aktuell for oss i dag.
Økonomisk trygghet i dag
Ja, kanskje mer aktuell enn på lenge.
Når folk i Norge nå blir spurt om hva de tenker om fremtida, så ser vi at de er mer utrygge både på vegne av seg selv og familien sin.
Flere enn før må ta vanskelige avgjørelser i hverdagen fordi økonomien rett og slett ikke strekker til. Høye renter og høye matpriser gjør at flere enn før er bekymra for om de har nok mat på bordet og kan betale for tak over hodet.
Og uroen for egen økonomi henger tett sammen med at verden har blitt mer urolig og uforutsigbar. Og det bekymrer også mange.
Ukraina
I går var jeg på besøk til min farmor – på 95-årsdagen hennes. Farmor er opptatt av det som skjer i Ukraina. Det er vi jo mange som er. Men for henne har det en ekstra dimensjon – hun vet hva det handler om. De barndomsminnene som nå skapes i Ukraina, ligner på hennes.
Farmor tilbrakte deler av barndommen sin på Steinkjer, som ble bomba sønder og sammen under krigen.
For farmor er det barndomsminner.
For min generasjon er det historier fortalt på besteforeldrefang.
Men jeg tror verken farmor sin generasjon, min generasjon, eller genrasjonene i mellom oss hadde trodd at dette igjen skulle utspille seg i Europa.
Det har gått over tre år siden vi første gangen så de uvirkelige bildene fra Russlands fullskala invasjon i Ukraina.
Ukraina kjemper for landet sitt og friheten sin mot et brutalt og aggresivt Russland. Alternativet deres til å kjempe er ikke fred, men ufrihet, og at Ukraina slutter å eksistere.
Og for alle oss andre betyr det en farligere verden. Hvor små land ikke får bestemme over sine egne grenser, sine egne allianser.
Den britiske avisa the telegraph lanserte en annonsekampanje denne uka.
«Ever heard of Riga, Tallin or Vilnius?”
«If we abandon Kyiv, you will»
Tillater vi det som skjer i Ukraina, kan andre være neste i rekken.
Derfor må vi fortsette å støtte Ukraina, uansett hvor lang tid det tar.
Det handler om vår trygghet, og det handler det om hvilken verden våre barn, barnebarn og oldebarn skal arve og vokse opp i.
Gaza
I skyggen av Trump, EU, Russland, Ukraina – stormaktspolitikken
Så utspiller det seg en katastrofe i Gaza. Antall drepte er så høyt, ødeleggelsene så enorme at det er vanskelig å ta inn over seg.
Så jeg har lyst til å dele en personlig historie med dere.
Tidlig på 2000-tallet så reiste jeg til Gaza med AUF, og hadde kurs for vår palestinske søsterorganisasjon.
Så, noen år etterpå kom Facebook. Verden ble mindre. Folk lette opp gamle klassekamerater.
En av venneforespørslene jeg fikk var fra Samy – en ung mann fra Gaza, som deltok på kurset vi holdt.
Vi hadde sporadisk kontakt, sendte en bursdagshilsen innimellom.
Før jul 2023- 2,5 mnd etter Hamas sitt brutale angrep på Israel kom ei melding fra Samy.
En dypt fortvila melding, en bønn om hjelp fra en pappa til fire barn, fanga i et helvete. Og et raseri. Mot Israel ja. Men også mot Hamas. Han var ikke i tvil om at de visste hva de satte i gang med sitt brutale angrep 7. oktober, da de drepte og tok hundrevis av Israelere som gisler. For Samy og alle andre som levde på Gaza-stripen, betød Hamas sitt angrep, og Israel sin respons at livene deres ble lagt i grus.
Det tok meg lang tid å svare på den meldinga. Samme hvordan jeg prøvde å uttrykke å uttrykke meg så føltes ordene hule og verdiløse.
Og da jeg endelig fikk sendt et svar, og han svarte meg tilbake, var det nærmest han som trøsta meg. Og forsikra om at all støtte og omtanke var verdifull. At det hjalp å vite at noen der ute visste hva som foregikk, at de ikke var glemt.
Det er dårlig nett på Gaza – oppdateringene sjeldne. Men jeg har fått med meg at huset ikke finnes lenger, familien bor i telt. Overleppa sydd pga granatsplint. Tann trukket uten bedøvelse. Alle barna rammet av Hepatitt B. Teltleiren herja av storm i januar. Broren hans drept i et missilangrep nå i april.
Da skrev han følgende ord:
«Til dem som fortsatt har luksusen med trygghet
Vær så snill, ikke bli vant til at vi dør
Husk at bak hvert tall er et ansikt, en historie, en stemme, en drøm, akkurat som din.
Takk for alle som har sendt hilsener. Ordene deres betyr noe. Solidariteten deres gir oss styrke.»
Få ting får meg til å føle en sånn maktesløshet, som det som skjer i Palestina.
Og det fortvilende er at også verdenssamfunnet virker maktesløse
Den norske regjeringa har gått langt. Vi har gått foran og anerkjent Palestina. Vi bruker sterke ord, senest i FN i går – hvor vi gikk langt i å kalle det folkemord.
Mange kjenner nok på at man burde gå enda lenger.
Samtidig prøver vi å utrette noe som hjelper. Lønn til palestinsk offentlige ansatte. Humanitær hjelp
Å balansere på den tynne linja er det beste vi kan gjøre nå. Være så tøffe og tydelig som vi bare kan – samtidig som vi fortsatt er i posisjon til å nå palestinerne med hjelp og med støtte.
Og når bildene fra Gaza fyller oss med fortvilelse, og kanskje også resignasjon – la oss huske Samy sine ord. «ordene deres betyr noe» «solidariteten gir oss styrke». Når ordene og solidariteten er det vi har. La oss i alle fall bruke dét i fullt monn.
Urolige tider krever trygg styring
Verden har ikke vært mer ustabil og uforutsigbar siden 2. verdenskrig.
Og i urolige tider er det ekstra viktig med trygg styring.
Jeg vet ikke med dere, men jeg er veldig glad for at det var Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg som representerte Norge i det hvite hus i forrige uke, og ikke Sylvi Listhaug og Bård Hoksrud.
Valgkamp
I den tida vi er inne i nå, så er det viktig hvem som representerer oss i verden, men dette valget handler om så mye mer enn det.
Vi står nå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet – og en regjering ledet av Fremskrittspartiet.
Det blir en regjering med tyngdepunkt til høyre for Høyre, der Fremskrittspartiet vil bruke 34 milliarder kroner på å fjerne formuesskatten.
Det er altså like mye som det koster å drifte alle videregående skoler i landet.
Vi forstår at det går ikke an å gjøre et sånt grep, uten at det merkes.
I ei tid hvor folk kjenner på utrygghet, og mange strever med økononomien, så er det altså sterke krefter som trekker i retning av økte forskjeller. Som vil flytte makt fra arbeidstakerne til arbeidsgiverne og gjøre arbeidshverdagen utrygg for mange. Som ikke bygge ut velferden fordi de prioriterer skattekutt til de som har mest fra før.
Vi har en bedre løsning.
Vårt svar er trygg økonomi for vanlige folk. Få ned renta og prisveksten, sørge for at folk får bedre råd.
Om du jobber i industrien, eller i det offentlige, om du er bonde eller pensjonist – det handler om det samme, du skal ha trygghet for at du kan betale regningene dine.
Skape flere arbeidsplasser, sørge for at flere kommer seg i arbeid.
Et tryggere arbeidsliv – ikke mer utrygt.
Vi må rydde MER i arbeidslivet, ikke mindre
Bygge velferdsstaten videre, ikke plukke den ned.
Gratis SFO og lavere barnehagepriser, viktig for økonomien til folk, men også for at alle skal kunne delta i fellesskapet.
Vi har økt barnetrygda – færre fattige barn!
Satsing på tannhelse, mye takket være SV.
Høyre mener mange kan betale tannlegeregningene sine selv. Ja, mange kan det, men mange kan det ikke.
Sykelønn – barnehagelærer utsetter seg for smitte, vs en som kan sitte på hjemmekontor
Det er mye som står på spill.
Og hvis vi er i tvil om hvem som vil tjene på at Frp og Høyresida kommer til makta, så kan vi se på hvem som nå hjelper dem for å komme dit. Høyrepartiene får drahjelp fra PR-byrås milliardærfinansierte annonsekampanjer og strategiske mediecaser, aggressive influensere og anonyme fenomener som Aksjon for borgerlig valgseier – en økonomisk bidragsyter til Frp.
Det kommer til å kreve mye av oss å stå imot dette. Men vi kan klare det.
Vi har det som sjøl danskekongen ikke kunne stå mot – krafta i en samla arbeiderbevegelse.
I tillegg til alle politiske grunner
Så må jeg nevne at vi nå, med Isak Busch, for første gang på mange, mange år kan få en fast møtende rørosing på Stortinget.
En solid representant for Røros, fjellregionen og Trøndelag.
Avslutning
1. mai er en dag hvor vi hedrer de kjempene vi står på skuldrene til.
De som sto opp mot urettferdighet. Som skjønte at solidaritet og fellesskap var helt avgjørende, selv om de hadde lite
De som turte å drømme om en annen verden
Nettopp det med drømmen skal vi holde fast ved i et tid hvor mange føler bekymring, håpløshet og resignasjon.
Det har aldri vært lett
Ikke for Spell-Ola som gikk til Danmark for å kreve si rettmessige betaling
Ikke for de som kjempa for 8-timersdagen
For de som sto opp mot fascismen i Spania, og etter hvert i resten av Europa og Norge
De som gjenreiste landet etter krigen
De som bygde velferdsstaten med alle ordningene vi nyter godt av i dag. Det kom ikke uten kamp.
Vi er ikke bevegelsen for de lette oppgavene, men for de tøffe kampene. Og i de tøffe kampene skal man aldri undervurdere krafta i fellesskap og samhold.
Nok en gang, gratulerer med dagen, og tusen takk for oppmerksomheten.
I vår arrangerer Røros kulturskole to Vårslepp. Det første vårsleppet ble arrangert på Ungdommens Hus tirsdag kveld. Da var det konsert med band og samspillsgrupper og utdeling av Bergljot og KES Lunds minnefond. Det var mange, både barn og voksne som tok turen til Ungdommens Hus denne april-kvelden og fikk oppleve konsert med flinke kulturskoleelever som viste frem hva de har jobbet med dette skoleåret.
Avdelingsleder for Røros kulturskole, Nils Graftås forteller at band og samspillsgrupper er noe som kulturskolen har jobbet mye med de siste årene for å skape enda mer tilhørighet. Elevene spiller sammen slik at det ikke bare blir enkelttimer på musikk. På teater, dans og billedkunst har kulturskolen store grupper. Men musikkelevene kan av og til føle at det blir en del alenetimer.
– Det har vi jobbet mye med de siste årene, og nå presenterte vi åtte-ni innslag med samspillsgrupper. Noen av dem er litt viderekommende som har jobbet i samspill over en stund, og det er noen av rett i band prosjektene som er ganske ferske, sier Nils Graftås.
Elevene starter rett i band på ulike instrument, turnerer litt og får prøve seg på litt forskjellig. Det er en egen metodikk som lærer ved Røros kulturskole, Rune Aalberg Alstad jobber med. Elevene starter direkte med samspill og det er sjeldent. Noen av gruppene lager også sine egne låter.
Røros kulturskole har stort fokus på vårslepp i år og arrangerer to kvelder. Tirsdagens konsert var starten, onsdag neste uke skal det være stor forestilling i Storstuggu. Der blir det presentert et innslag med folkemusikk, felespill og folkedans gjennom rekrutteringsprosjektet Folkrekrutt som kulturskolen har på folkemusikk og folkedans siden. I tillegg blir det billedkunst, samisk kunsthåndverk, håndverksløft, 4.trinn-prosjekt, teater og masse musikkinnslag.
Her er noen glimt fra kulturskolens vårslepp tirsdag 29. april:
Foto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyFoto: Tove ØstbyKristine Tronsmo Gjemse ble tildelt stipend av avdelingsleder ved Røros kulturskole, Nils Graftås. Foto: Tove ØstbyAvdelingsleder for Røros kulturskole Nils Graftås. Foto: Tove ØstbyKonfransierer. Foto: Tove Østby
Det var stor oppslutning om årets første maitog på Røros. Mange deltok på markeringene. Dagen startet med gratis frokost på Bergstadens Hotel. Etter frokosten var det taler og bekransninger på Øvre Kirkegård. Talere her i år var Vegar Dahl og Tabita Berglund.
Markeringen på Nilsenhjørnet ble leder Astrid Reistad. Det hele startet med arbeidersanger ved Andreas Sandnes og appeller ved Ane Noer Korssjøen, Charlotte Elisabeth Hicks og Tore Evavold.
Etter appellene gikk Røros Janitsjarorkester i spissen for et folksomt demonstrasjonstog fra Nilsenhjørnet til Sangerhuset.
I sangerhuset var det Christian Elgåen som ledet arrangementet. Årets hovedtaler var Hanne Moe Bjørnbet. Hun er gruppeleder for Arbeiderpartiet på fylkestinget i Trøndelag. Stig-Arvid Leinum fra Rødt, og Jon Are Dal fra SV holdt dagens andre appeller i Sangerhuset.
Under årets første maiarrangement på Røros var hovedfokus på krigen i Ukraina og folkemordet som pågår på Gazastripen. Det var også lokale paroler i toget, som «Elektrifiser Rørosbanen», og «Styrk norsk matproduksjon».
Fremst i toget gikk Christer Tronsmed, Arne Drøyvollsmo og Røros Janitsjar.
Foto: Tore ØstbyHovedtaler Hanne Moe Bjørnbet
Foto: Tore ØstbyAstrid Reistad ledet arrangemnetet på Nilsenhjørnet.
Foto: Tore ØstbyAndreas Sandnes dri i gang allangefmentet på Nilsenhjørnet med arb eiders anger.
Foto: Tore ØstbyStig-Arvid Leinum på talerstolen i Sangerhuset
Foto: Tore Østby
