Mattis Danielsen er 46 år, er født og oppvokst på Røros og i den sørsamiske reindriftskulturen. Til daglig jobber Danielsen blant annet med formidling, samiske kulturminneprosjekter og som vikar.
Til høsten er det kommunestyrevalg. Vi har snakket med lokale politikere om hvilke politiske saker som betyr mest for dem og om hvordan de tilbringer sommeren.
– Hvis du skulle fått gjennomslag for en politisk sak, hvilken ville det vært?
– At Røros kommune ser verdien av urørt natur i mye større grad.
Naturen er det eneste virkelige bærekraftige vi har. Derfor burde naturens premisser være førende for vår samfunnsutvikling her på fjellet.
Jeg ønsker også at den naturkompetansen som faktisk finnes her, løftes opp, og gis en reell verdi til en medvirkende nasjonal og lokal forvaltning.
Jeg ønsker at våre primærnæringer må få de beste premisser for i sluttende kunne levere våre produkter, i et mye større egenforsyning- og matsikkerhets perspektiv.
– Hva fikk deg til å gå inn i politikken?
– Nå føler jeg det kanskje ikke ennå som om har gått inn politikken. Men jeg tror at vi alle er nødt å tenke helt nytt og annerledes i fremtiden som kommer.
Vi må kraftsamle personer og stemmer som ønsker et reelt bærekraftig, vitalt samfunn. Som tar valg ut ifra en mye mer kollektiv tankegang, men igjen, i størst mulig grad etter naturens premisser.
Og der ønsker jeg gjerne å bidra.
Og det håper jeg at mangle flere ønsker.
For det er det som trengs.
– Hvordan tilbringer du sommeren?
– Sommeren er som regel ganske så planlagt hvert år, og er på mange sett som den perioden en har mest å gjøre.
Jeg er ute i felt(fjellet), leter og dokumenterer både kjent og ukjent historie.
Puslespillene for en mye mer sammensatt og spennende historie legges i fjellet og fjelldalen.
Nå jobber vi særlig i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark, Sylan, og Skardsfjella og Hyllingsdalen verneområder.
En utrolig givende jobb, på så mange måter. En vandring i landskapet blant formødre/forfedre, i fortid, nåtid og fremtid. En kommer tett på de eldre naturverdiene. På levd liv, og det livet som stadig eksisterer der ute, hvor byen og bygda er det perifere.
De samme premissene over tusenvis av år.
Samtidig; ennå viktigere for fremtidens generasjoner.
Så er det jo selvsagt kalvmerkingen som oftest foregår i midten av juli. I Skarpdalen, Tydal for vårt vedkommende, som tilhører Saanti Sijte (Essand reinbeitedistrikt).
Et meget viktig-, både næringsmessig, men også kulturelt møtepunkt, for båatsoe (det mer dekkende ordet enn det norske ‘reindrift’).
Her møtes storfamiliene, man jobber da på natten, før varme og åte gjør reinen mer utilpass.
Et av årets selvsagte milepæler.
Så fortsetter min jobb i «felt» utover høsten til snøen kommer.
Så prøver vi innimellom å smette inn en liten ferietur.
Gjerne ut mot havet, blant annet der Hildes familie har tilhold på Tustna.
Det er noe med havet altså. Med lukta og urkrafta.
Kanskje har jeg vært fisker og/ eller sjøsamisk i mitt tidligere liv.