Dag: 8. april 2023

Kristoffer har akkurat returnert fra en tredagers-tur i Femundsmarka med sin turglade to og et halvt år gamle sønn Isak: – Det har vært en kjempeopplevelse, og det er verken den første eller siste turen i marka for Isak.

Kristoffer Sundt Sandnes er født og oppvokst på Glåmos. Nå bor han på Stormoen med familie, to barn og en Irsk setter. Til daglig jobber han som sveiser, og fritiden, forklarer han, går mye med til fuglehund, friluftsliv, laksefiske og jakt. 

Tidlig krøkes
Selv har han fått et sterkt forhold til Femundsmarka, og i likhet med sin egen sønn ble det noen turer da han selv var ung. 

– Jeg har fått et sterkere forhold til Femundsmarka når jeg har blitt litt mer voksen. Men jeg var noen turer til Femundsmarka på jakt med noen onkler allerede som liten gutt, sier Kristoffer. 

Sundt Sandnes forteller at det er tungt å legge ut på tur når han går med to pulker og har med seg gutten og hunden Faun. Som ekstra underholdning tok han med seg Ipad.

– Da ser vi litt på serier, og han kan sitte og se på den mens jeg kokkelerer litt, forklarer Kristoffer. 

Artikkelen fortsetter under bildet.

Trodde de skulle gå tom for bleier
Turen startet i Synnervika, og gikk oppover Nesset, passerte Nordvika og forbi Gubbtjønnbuene før de kom til Svartsjøen og så til Langmyrbua. 

– Etter det kom vi til nedre Muggsjøen hvor vi var i to dager. Der fisket vi litt. Det var ikke noe fisk å få, men vi koste oss, stekte noen pannekaker i teltet og var på ekspedisjon i nærområdet, forteller Kristoffer. 

Etter to dager gikk turen videre til Fautbua, som ligger omtrent halvannen kilometer fra svenskegrensa. 

– Da begynte det å skorte litt på bleier, og jeg ble usikker på om vi skulle ta en natt til eller ikke. Jeg tror det hadde gått bra, sier Kristoffer, og sier at han innså at han burde ha tatt med flere, spesielt siden det ikke veier noe særlig. 

Robuste småtasser
Isak har tidligere vært på flere turer, blant annet til Bersfjellet med pappa i sommer. Men helgens tur var den lengste så langt. 

– Han var vel et og et halvt år gammel første gang han sov i telt på vinteren. Det har aldri vært et problem, og teltet har han hele tiden opplevd som en trygg plass, sier Kristoffer. 

Sundt Sandnes sier at han tror toåringer kan få mye ut av å være med ut i marka

– Jeg tror det kan skape en robusthet på småtassene, og selv om han ikke kommer til å huske alt av turen, så lærer han konstant nye ting og oppdager noe nytt hele tiden, forteller Kristoffer, som forteller at det ikke går lenge mellom hver gang han må svare på et nytt spørsmål fra en engasjert og nysgjerrig Isak.

– Toåringer kan være utfordrende nok til vanlig, så hvordan er det å ha med en ut i marka?

– Jeg føler nok det at når vi er på tur så har vi riktignok noen utfordringer og små kriser, men jeg synes kanskje det er færre når vi er på tur enn i hverdagen ellers, sier Kristoffer, og forteller at han merker at gutten sover bedre i telt enn han gjør hjemme på soverommet. I teltet sover han gjennom hele natten, mens hjemme hender det at han våkner og er urolig i løpet av natta. 

Dette er andre del av serien «Fra urtid til Hans Aasen».

Bøndene inntar vidda

Steinalderfolket på Rørosvidda var nomadefolk og jegere, og ble sent påvirket av bronse- og jernalderens fremskritt i resten av Europa. Men etter hvert kom også bondekulturen til fjellet. Det første sporet etter ur-bonden på Røros er funnet på Aasengården, midt i hjertet av verdenskulturminnet Røros.

Klimaet på Rørosvidda fristet nok ikke steinaldermenneskene til å oppholde seg her på vinterstid. Redskapene var begrenset og det var tungt å skaffe seg nødvendig brensel, store vinterforråd og andre nødvendigheter. Men etter hvert som våre forfedre fikk byttet til seg redskaper som den nye kulturen i bronse- og jernalderen brakte med seg, ble også mulighetene til å livnære seg her oppe på vidda bedre.

Samfunnet endres
Det første funnet som tyder på at jordbruket er i ferd med å etablere seg på Røros, er altså skafthulløksa som er funnet ved Aasengården, og som sannsynligvis stammer fra bronsealderen. Det er også funnet ei dobbeltegget skafthulløks i området rundt Aursunden. Enkelte andre mindre funn tyder også på at de første bøndene begynte sitt virke i Rørosområdet mot slutten av jernalderen eller i løpet av bronsealderen. Pollenprøver, som viser endringer i vegetasjon og lignende, viser ikke spor etter jordbruksvirksomhet så tidlig. I tillegg ble klimaet kaldere og våtere ved inngangen til jern-alderen, noe som ville vanskeliggjort et eventuelt påbegynt jordbruk. Etter funnene å dømme, har det lille jordbruket fra steinalder og bronsealder opphørt i yngre steinalder da klimaet ble hardere.

Utvinning av kobber kan ha funnet sted allerede i bronse-alderen i distriktet vårt, men metallutvinningen har satt flest spor etter seg i jernalderens siste tid. Det er funnet en rekke spor både i Røros og nabokommunene etter jernutvinning på denne tiden.

I overgangen fra bronsealder til jernalder er det altså fremdeles nomadekulturen som har satt sterkest spor etter seg, og flere funn tyder på at den samiske kulturen også var sterkt tilstede på denne tiden. 

I Øvre Norrland er det gjennom pollenprøver registrert spor etter etablert reinsdyrhold som er datert til eldre jernalder. I Ridalsområdet er det også dokumentert spor etter samisk aktivitet siden jernalderen. En rekke av dyregravene er datert til eldre jernalder, lenge før de første sporene etter fast bosetting finnes. Forskerne antar at fangstgropene ble brukt av et folk som enten videreførte de gamle jegertradisjonene fra steinalderen eller som lærte seg å utnytte byttedyrene ved å temme dem.

Det finnes i tillegg tolv gravfunn i Røros som er datert til yngre jernalder. Det er registrert om lag 900 konkrete funn fra denne perioden. Spyd og pilespisser og spor etter jakt og fangst dominerer. Og fremdeles finner folk gjenstander fra denne tiden. Senest i år har Rørosmuseet fått overbrakt gjenstander man antar er fra jernalder og vikingetid.

Som nevnt i første artikkel er mange av dyregravene og fangst-anleggene i Rørosområdet datert til jernalder og middelalder, selv om man antar at mange var i bruk mye tidligere enn dette. Tyvoldanlegget (mellom Sundet og Galåen, vest for Glomma) er et av de mest kjente anleggene fra eldre jernalder. Enkelte av dyregravene som ligger litt nord for det omfattende anlegget, er datert til periodens begynnelse om lag 490 år f.kr. Tyvoldområdet har fra naturens side blitt velsignet med gode grunnforhold som gir gode vekstmuligheter og en rik flora,og har vært et naturlig sted for bosetting.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Bosettingen øker
Sporene fra vikingetiden finnes tydelig på norsk side av grensen og på svensk side. Den store konsentrasjonen av mennesker i Rørosdistriktet på denne tiden var samlet i de to jernalderbygdene som etter hvert vokste fram. Begge eksisterer den i dag i dag og bærer navnene Brekkebygd og Røros. Det er mye som tyder på at menneskene i jernalderen begynte å sette bo på den ugjestmilde Rørosvidda. Tettheten i funnene er en av indikatoren på dette og markerer overgangen fra nomadeliv til fastboende jordbruk. De helt store endringene kom imidlertid ikke før i vikingetiden. Pollen-prøver har påvist en nedgang i furuskog og en svak økning i verdier for gress, halvgress, einer og trekullstøv.

Det er først i vikingetiden forskerne med en viss sikkerhet tør anslå at det har blitt fast bebyggelse på Rørosvidda. Et funn ved Øya i Feragen tyder på fast bosetting i yngre jernalder, og er et sjeldent funn i den heller ugjestmilde naturen og jordsmonnet sør i Røros kommune.

Det er gjort en rekke rike vikingefunn og det er påvist en rekke gravhauger i Rørosområdet. En del av disse gravhaugene kan stamme fra tidlig jernalder, men de fleste er datert til vikingetiden, altså om lag 900 e.kr. Det er Røros og Brekken som byr på de rikeste funnene fra denne tiden. På Stenvollen og Borgos i Brekken er det gjort rike våpengravfunn i tillegg til at det er funnet en rekke enkeltgjenstander rundt om i bygda. Sør i bygda, ved gården Ryen, ligger haugformasjoner som kan stamme fra jernalderen.

På Aasengården er det funnet en bronsespenne og en ringspenne fra en kvinnegrav. Vevsverd og spydspisser er også funnet omkring Bergstaden. Det er også funnet flere sverd og en skjoldbule i området. Pollenprøvene som er gjort gir klare indikasjoner på endring i bruken av naturen, med skogrydding, beitevirksomhet og slått. Noe som sammen med de rike gravfunnene tyder på fast bosetting. I tillegg er det funnet flere kvinnegraver. De fleste funnene stammer dessuten fra brannbegravelser, noe som gjerne er et tegn på fast bosetting. Branngravlegging kostet mye arbeid og ritualene knyttet til en slik begravelse antas å ha vært mer omfattende. De første tidsfestede funnene fra jernalderen i Rørosområdet er datert til omlag år 500, og forskerne antar at det har vært fast bosetting i området i jernalderen, i hvert fall i yngre del av epoken.

Det er som nevnt funnet mange spor etter samisk virksomhet i Rørosregionen i jernalder og i vikingetid, og i Funäsdalen, 3 mil nord for Aursunden, er det funnet et omfattende flatgravsystem og spor etter samiske bosettinger. Dette funnet er datert til år 1000 e.kr. Også i Ridalen er det påvist spor etter samisk virksomhet i jernalderen. Enkelte forskere antar at kvartsittfolket (som folket som brukte regionen i steinalderen blir kalt) gikk sammen om fangst, og at denne kulturen ble videreført i eldre jernalder parallelt med økende fangstbasert reindrift både av den norrøne og den arktiske (samiske) befolkningen som brukte området.

Landskapet våre forfedre hvilte øyet på var ganske annerledes enn vårt. Rørosvidda var skog-kledd og artsfattig og furuskogen dominerte de tørre sandmoene og løsmasseavsetningene. Bjørka holdt til ved vassdragene og fuktige områder. Pollenmålingene viser at det i første rekke var furuskogen som ble ryddet. Kanskje ble den i tillegg brukt i en av mange blæsterovner, hvor den tidlige bosettingen i Rørosregionen utvant jern. Man må anta at jernutvinningen var et viktig bidrag til husholdningen hos de første gårdene som ble etablert på Rørosvidda, mer enn 600 år før kobberbyen Røros ble etablert på samme sted. Ved slutten av vikingetiden avtar imidlertid

virksomheten. Pollenprøvene tatt i Doktortjønna viser opphold eller stagnasjon i bruken av området i perioden tidlig middelalder ca. 1150 e.kr. Svartedøden herjet Norge og la også sin klamme hånd over samfunnet på Rørosvidda. Få spor er funnet etter menneskelig virksomhet i denne tiden. Etter at menneskene har satt spor etter seg gjennom over seks tusen år, utraderer den menneskeskapte sykdommen samfunnene oppe på Rørosvidda. Noen hundre år senere er imidlertid aktiviteten i området igjen økende.

Kilder: Bergverksbyens omland (Niku), Rørosboka, universitets- og forskningsrapporter, div. Historiebøker. Artikkelserien har tidligere blitt publisert i Kulturavisa Breidablikk.

Etter 50 år har nå NRK frigitt lydopptaket av «Fjellvett-sangen». 

Sangen ble en slager på NRK i påska da den utkom i 1973.

3. april ‘23 ble den nye versjonen av «Fjellvett-sangen» for første gang kringkastet av NRK i P1-programmet «Utakt».

Fjellvett-sangen  

Tekst og musikk og fremførelse: Tore Magnus Pettersson 

Skal vi gå tur…? – Ja…!!!

Gå ikke ut på større turer uten at du er i god form

Selv om du er i god form, må du aldri gå alene

Tro ikke at du vet alt om fjellet, Lytt til erfarne fjellfolk

Vær rustet mot uvær selv på korte turer

Glem aldri kart og kompass, nei, nei,

Glem aldri kart og kompass

Selv om dere er mange som går sammen: Husk å si hvor dere går

I kritiske situasjoner; husk og atter husk; at dere holder sammen

Hør på radio vis respekt for været og værmeldingen

Vend i tide  Det er ingen skam å snu

Husk at hjemme er det varmt og godt – godt, godt !

Husk at hjemme er det varmt

Syng denne sang når du skal ut på tur; 

sе vil du få en trygg tur! 

Historien bak sangen
Det hele begynte med en undervisningstime for 50 år siden da tekstforfatter og melodikomponist Tore Magnus Pettersson fikk ideen.

– Siste året ved Bodø lærerskole i 1973 var studentgruppen, som jeg tilhørte, ute i «praksis» i barneskolen. Mot min stemme hadde gruppen vår bestemt at emnet for den integrerte undervisningen skulle være «fjellet». Og derved fikk jeg ansvar for å gjennomføre en undervisningstime i musikk om «fjellet», sier Pettersson.

– Neste formiddag sto jeg foran skrivebordet. – Om to timer skulle musikktimen avholdes. – Nå måtte der skje noe. Øynene mine gled over papirene, som lå spredd utover hybelen, forteller Pettersson, og legger til:

 – så ble jeg stående og glo ned på Røde Kors sin brosjyre om «De 9 fjellvettreglene». 

Jeg grep gitaren og sauset sammen en melodi, som kunne fungere til fjellvettreglene og så hastet jeg bort til skolen, oppsøkte stensilmaskinen og sveivet opp et klassesett av «Fjellvett-sangen». Nå fikk det bære eller briste.

– Til min store forbauselse ga øvings-skolelæreren meg skryt for undervisningstimen! – «Dett var dett» tenkte jeg, som vi pleide å si det den gangen, husker Pettersson. 

Det var begynnelsen på historien om sangen som etter mye om og men fant veien til radiorotasjon i NRKs påskeprogram.

Mange år senere ble endelig en ny versjon av sangen for første gang kringkastet av NRK, 3. april i 2023.

Sammen med dyktige Svein Hansen i «Ola Narr Studio» har jeg frisket opp lyden – uten å destruere det upolerte skrangel-preget – for lansering på strømmetjenester påsken 2023, sier Pettersson.

Vi har tatt påskepraten med russepresidenten, William Wessel Dahl.

Hvilke tradisjoner har du i påska? 

– Tradisjonen er at jeg feirer påsken hjemme på Røros. Får påskeegg, spiser lammelår, går alltid på ski i løpet av påsken og er med på gaukrenn i Kojan skjærtorsdag sammen med mor, far, søster, bestefar og bestemor. 

Hvor tilbringer du årets påske og hvilke planer har du?

– For meg er det Røros påsken som gjelder. Planen er å jobbe, slappe av, sole meg, være sammen med venner og familie, og sikkert noen turer ut på byen. 

Hvem ville du blitt sittende fast med på påskefjellet bortsett fra din egen familie?

– Den jeg ville ha blitt sittende fast med på påskefjellet er Arne Drøyvollsmo (persa).

Hvorfor denne personen?

– Fordi da blir det aldri stilt og man blir alltid i godt humør. Dessuten kjører han løypemaskin så vi kommer oss hjem igjen på ski.

Hvis du skulle brutt påsketradisjonen din, hvordan ville du feiret påska da?

– Hvis jeg skulle ha brutt påsketradisjonene mine ville jeg feiret påsken i England og fått med meg ett par tre store fotballkamper og forhåpentligvis sitte ute på en pub og nyte solen.  

Hva er ditt beste påskeminne fra når du var yngre?

– Mitt beste påskeminne fra da jeg var yngre må være da vi vant den store fruktkurven på gaukrennet i Kojan og de fine skiturene til nordgruvefeltet ved kongens sammen med venner og familie.