På Røros er han engasjert i Røros Rotaryklubb og er leder i Seniorkoret, men noe av det den pensjonerte produksjonsingeniøren og samfunnsforskeren setter mest pris på med stedet er solens fargespill og det fine lyset.
Ivar Brokhaug har jobbet med mange ulike prosjekter og i mange land. En av de første jobbene han hadde etter studiene, var sammen med politiker og samfunnsforsker Ottar Brox.
– Jeg tok jeg kontakt med Ottar Brox, og så sa jeg det at du vet ikke hvem jeg er men jeg vet veldig godt hvem du er, og jeg kunne godt tenke meg å jobbe sammen med deg hvis det var noen ting, husker Ivar, – Og det syntes han var en god ide.
– Så den første ordentlige jobben jeg hadde som nybakt sivilingeniør var å være prosjektleder på en sosiologisk undersøkelse i Nord-Norge.
Veien til Røros
I 1993 kjøpte han eiendom og bygde hytte på Røros, og fra 19997 har han også hatt kontor her.
– Jeg vokst opp i Kongsberg med danskekonger, gruver, tyskere og hele den greia der, så Røros ligner veldig mye på byen jeg vokste opp i, og det er en av grunnene til at jeg trives så godt her, sier Brokhaug.
Men allerede før den samfunnsforskende ingeniøren la kontorvirksomheten sin til Bergstaden, hadde han et forhold til Røros.
– Jeg jobbet en del her, og vært her veldig mye på kurs. I en periode så bodde jeg flere netter på Bergstaden enn jeg bodde i egen seng i trondheim, konstaterer Brokhaug, – for da holdt jeg på med en del kursvirksomhet.
Brokhaug forteller at han hadde kjent John Stav i mange år (tidligere næringssjef i Røros kommune) før han kjøpte seg hyttetomt her.
– Og han sa at – det står i næringsplanen vår at vi skal ha kompetansebasert virksomhet, og siden du driver med det må du få deg kontor her, husker Ivar.
– Vi skal ordne kontorplass, sa Stav, så skal du få en jobb.
Sol og fargespill
Brokhaug hadde kontor delvis på Røros og delvis i Trondheim, og jobben på Røros startet med et ambisiøst prosjekt.
– Det første jeg gjorde var å rigge opp en konferanse for å se på mulighetene for å etablere et rehabsenter her for LHL, sier Ivar, – I ettertid ble jeg bedt om å jobbe med forprosjektet som i neste omgang førte til stortingsvedtaket som gjorde at det ble bygget.
Brokhaug har bodd i Trondheim i mange år og har fremdeles hus der, men Røros har fortsatt noe eget ved seg som han setter pris på.
– Været her er mye bedre på Røros enn i Trondheim. Det ligner mye mer på været jeg vokste opp med. I Trondheim på høsten så gikk du på jobb i mørket, så satt du og så ut gjennom vinduet mens det regnet, og så gikk du hjem igjen i mørket. Sånn var det i tre måneder, og da var det veldig mye bedre å komme hit, sier Ivar, og legger til:
– Det er et fantastisk lys her, og det er så vakkert, sier Brokhaug, – Jeg står på trappa og bare ser rundt meg når sola begynner å lyse. Det fargespillet og lyset. Det er rett og slett fint her.
Stedstilhørighet
Ivar forteller at han er veldig opptatt av sted, og stedstilhørighet, og sier at samfunnsutviklingen har gjort at vi i mindre grad enn før føler tilknytning til stedet vi bor på.
– Fra vikingtida og helt fram til etter krigen så var det et helt annet fokus på sted. Hva skal et sted ha for at det skal være godt å leve der. Hva trenger menneskene der, hvordan skal symbolikken være, forklarer Brokhaug, – Et sted ér noe, og det var det helt fram til sektorene og profesjonene begynte å ta over.
– Derfor er jeg ikke glad for at både meieriet og Samvirkelaget nå ikke styres fra Røros lenger sånn som det ble gjort tidligere, men jeg skjønner at ut ifra den vurderingen som ble gjort så var det kanskje ikke feil, men jeg synes det er leit.
Ivar sier at ting som virker fornuftig fra perspektivet til en sektor, ikke nødvendigvis er like fornuftig sett fra samfunnets side.
– For det er der folk bor, det er der de får tjenestene sine, og det er der de bidrar. Når det forsvinner og sektorperspektivet blir overordnet, så mister du den tilhørigheten, sier Ivar.
