Saken om Gjøsvikmoen ble tatt opp i kommunestyret i mai.
Gjøsvikmoen opp til behandling igjen
Sen Nyhus fylte 90 år.
Bergrosas far 90 år
Gågate-saken preget sommeren.
Folkets mening om gågate
I juni åpnet det nye helsebygget på Øverhagaen.
Åpning av Øverhagaen
Vi har spurt ansvarlig redaktør for Arbeidets Rett, Guri Jortveit, om å kommentere fire store saker fra nyhetsåret 2022.
Det er umulig å kommentere nyhetsåret 2022 uten å løfte blikket først og nevne krigen som raser i Ukraina, og i så alt for mange andre land på kloden. Den preger hverdagslivet også her i vår vesle krok av verden, og med det kan det være at folk er mer slitne, blakkere, og mindre rause enn de virket å være for ett år sia, da vi levde i trua på at pandemien snart skulle slippe taket.
I den lille andedammen har det vært nok av ordskifter, politiske vedtak og prosesser, kultur og ukultur, å dekke for redaksjonene våre. Rørosnytt utfordrer konkret på fire temaer og de har alle preget nyhetsbildet på hvert sitt vis.
Endelig (!) var det spaden i jorda for nytt bibliotek. Hvor mange spaltemeter som er skrevet om dette temaet opp gjennom åra er uvisst. Sikkert er det at det er ikke få. Valg av tomt og plassering, innhold og utsyn, mål og mening med et nytt bibliotek, har vært gjenstand for diskusjoner nesten så lenge vi kan huske.
Media har forsøkt å henge med i vedtakene og kostnadsoverslagene like mye som meningene. Kulturkommunen Røros trenger et nytt bibliotek.
Det fortjener rørosingen og det fortjener de ansatte. Det fortjener også alle tilreisende, alle forfatterstemmene, ildsjelene og kulturaktørene i Røros. Vi i Retten gleder oss stort til å bli nærmeste nabo til det vi håper blir et åpent, romslig og inkluderende møtested for folk flest. Vi håper vi vil høre og se det både i huset og i gatene i sentrum!
Neste på lista er fylkesvei 30. Til det er det bare å si det blir spennende å følge veien videre for veien, mente journalistene her. Dessverre er det i skrivende stund vanskelig å se hvor veien videre går. Alle som bor og ferdes langs veien kjenner på et konkret behov for økt rassikkerhet, veitrygghet og økt vedlikehold.
Hans Vintervold meldte i forrige uke fra møte i Trøndelags fylkesting at veien «vår» er ute av alle prioriteringslister, og diskusjonene går på hvem som rykker opp i stedet. Veien går der og vi trenger den. Diskusjonene og de politiske prosessene fram til der vi står nå, har i grunnen hatt alle elementer av fakta og følelser i seg.
En bompengefinansiert utbygging griper sterkt inn i hverdagene til folk og avler naturlig nok engasjement deretter. Det i ei tid med store kostnadsøkninger og trangere økonomi for mange. Den har også i seg elementet av bygdekamp og kommunekamp. Et forslag gikk ut på å dele Holtålen i to, med Ålen og Haltdalen på hver sin side av en av bommene.
Rørosingene uttrykte større positivitet enn holtålingene, og ble beskyldt for å ikke se lenger enn egen nesetipp. Ordskiftet har vært saklig og usaklig. Media har dekt saken utrolig bredt i høst, og siste ord er garantert verken sagt eller skrevet om fylkesveg 30.
Så har vi kommet til «Gågatesaken» som i grunnen er motpolen til biblioteksaken. Der behovet for bibliotek har vært belyst og behandlet i årevis, kom vedtaket om å opprette helårs permanent gågate i Røros sentrum som et forslag på bordet i et formannskapsmøte.
Det måtte kanskje bare gå som det gikk.
Vedtaket var ikke forankret i administrasjonen, det var ikke konsekvens-utredet, de berørte partene som bor, lever og virker i Gata var ikke spurt, og de som ville bruke litt lenger tid på et slikt vedtak ble ikke hørt. Rettens journalister kjørte blant annet en runde med bil og avdekket et mildt sagt forvirrende trafikkbilde med en midlertidig skiltjungel fra et sted ingen ønsker være.
For journalistene som skulle formidle saken, ble det et maraton i gamle og nye dokumenter, leserinnlegg og ytringer, mens kommentarfeltene sydet og karakteristikkene av de involverte haglet. Dårligere politisk håndverk skal en lete lenge etter, og det fikk avgjørende betydning for en beslutning som kanskje de aller fleste egentlig ser langt mer positivt på enn det som kom fram.
Politikerne måtte rykke tilbake til start, og det er bare å håpe at neste runde gatelangs på brettet blir mer konstruktiv og får et godt konkret resultat som beboere, næringsdrivere og tilreisende kan leve godt med.
Til sist har vi saken om nytt destinasjonsselskap. Finnes det noen kortversjon? Nei, vi tror ikke det. Røros og regionen hadde et selskap og et styre som trenger tilreisende og turister, mer midler og flere medlemmer, og gjorde et ærlig forsøk. Noen nye har kommet til, men i skrivende stund er det fortsatt uavklart om den «andre store kommunen» i regionen vil gå inn i selskapet. Da Tynsets tre største overnattingsbedrifter heller vil ha et Visit Savalen og Tynset enn å gå inn i et fellesskap, er det også omtrent umulig for Tynset kommune å gå inn som eier og aktør med store penger.
Omstruktureringen burde kanskje vært bedre forankret, samtidig så hastet det antagelig å tenke nytt. Tynsetingene er sure på den gjeldende strategien, men takker også nei til å delta i selskapet og starte nyåret med å legge en ny strategi. Gæli ble det uansett hva selskapets styre sa og gjorde.
Journalistisk har saken i seg drakampen mellom Tynset og Røros, utfordringene ved at det går aller best dersom alle blir med, og den utrolig krevende oppgaven det er for destinasjonsselskapet å manøvrere i nasjonalt og internasjonalt farvann og like fullt ta vare på bittesmå enkeltmannsforetak så vel som store reiselivsbedrifter.
Framtida blir spennende dersom ikke flere slutter seg til, da fylkeskommunale og nasjonale reiselivsstrategier er tuftet på regionalt samarbeid. Kampen om kronene og kampen om kundene står slett ikke i Fjellregionen, men det greier tydeligvis ikke alle aktører å se. Også i denne saken har kommentarfeltene ledet an i ordskiftet vel så mye som mediebedriftene, samtidig som media på Røros også har fått både æren og skylda for at det går som det går.
Tynsetingene synes å ha tilegnet seg mange rørosingers overdrevne tru på å greie seg sjøl. Slik sett kan kanskje ikke Røros – og Holtålen for den del – som betakker seg for å delta i et regionråd med de på sørsida av fylkesgrensa, og sistnevnte har da også avsluttet samarbeidet med det regionale destinasjonsselskapet, vente annet enn å få den i retur av og til.
Godt er det da å se at reiselivsbedriftene, som antagelig tufter sin avgjørelse på fakta og faglige argumenter får vi tro, velger å delta, mens politikere og mange av folk flest legger mer vekt på følelser.
Året som har gått har for Rettens vedkommende vært preget av at hele konsernet ble utsatt for et angrep fra organiserte kriminelle i romjula i fjor. Det førte til at flere av våre sentrale datasystemer måtte settes ut av drift, og det påvirket arbeidet vårt i måneder etterpå. Det har kostet dyrt i kroner og øre og det ga oss noen dyrekjøpte erfaringer, men det er også gledelig å se alle ansattes ståpåvilje og ukuelige optimisme i ei tøff tid, og oppleve at abonnenter og kunder viste forståelse for situasjonen.
Det blir likevel smått i forhold til året som har vært preget av pandemi og krig i Europa, økende internasjonal uro og mer økonomisk krevende tider. Vi tror at året vi har i vente vil by på mye av de samme overskriftene om alt fra smittepress til strømpriser, nye flyktninger til regionen vår og at behovet for den fantastiske organisasjonen «En hjelpende hånd i Fjellregionen» dessverre vil være der i 2023 også.
De store utfordringene som lokalsamfunnene, Norge og resten av verden står overfor, gjør at redaktørstyrte medier og behovet for å ivareta demokratiet vårt er større og viktigere enn noensinne.
Med det takker vi Rørosnytt for utfordringen og ønsker alle alt av godt for jula og det nye året!
Guri Jortveit, ansvarlig redaktør og daglig leder i Arbeidets Rett
Observasjoner av planteliv og dyreliv fikk dagene til å gå, og endelig, på julekvelden sto observatoriet ferdig. Dette måtte markeres. Astronomene og rørosingen inviterte de mest fornemme i Vardø til middag for å feire begivenheten. Det ble ikke spart på noen ting. Hovedretten besto av makaroni i oksebuljong med avkokt høns, reinsdyrtunge, okseskjøtt med karse i mandelmelk, posteier av to ryper, reinsdyrstek med smør, rødbeter, saus med oliven og melk, stekt høns, rype og and med gresskarsalat. Til dessert spiste de multer og terte med rosiner.
Måltidet ble servert i to omganger, først med fem asjetter, andre gang med seks.
Rikelig med rødvin og to flasker hvitvin gikk med, og etter maten ble de servert søt drikke, svart kaffe og sjokolade.
Det er ikke bare middagen som har internasjonalt snitt. Vardø har det også, et Europa i miniatyr. Her omgås daglig nordmenn, dansker, samer, finner og russere i tillegg til hollendere, franskmenn og engelskmenn som er faste innslag.
For Jens Finne Borchgrevink må reisen ha fortonet seg som et eventyr, sjøl om han var godt vant med elitens levesett både fra sin hjemby og fra Trondheim.
Den 7. januar kommer posten, som har vært underveis fra Trondheim siden 11. november.
Sikkert nok en stor glede for reisefølget, som også skrev brev og sendte motsatt vei. I et brev Maximilian sender tilbake til en venn er både gleder og utfordringer beskrevet. Blant annet plages de med at musene spiser opp samlingene de har utført på turen.
De har slett ingen respekt for sin fiende Apropos, som forfølger dem stadig. Men har intet hell og får ikke fanget en eneste en.
Hell fungerer også som ekstra lege i Vardø, og skriver at ”min ankomst til Vardø blir allerede nå ansett som en merkverdig epoke i lapplendernes tidregning”.
Den 3. juni opprinner endelig. Kikkertene var gjort i stand og pendeluret tikket stødig i observatoriet. De tre vitenskapsmennene, fra Wien og bergstaden Røros har innbudt flere gjester, blant andre kjøpmann Holders. Holders hadde med seg tre trompeter, men alt var avhengig av været. Hele reisen ville være fånyttes om det var overskyet. Noe det naturligvis var til å begynne med.
Pater Hell, pater Hell, skyene driver bort, Herren vil se til at alle våre prøvelser og
anstrengelser ikke var forgjeves. Jens Finne Borchgrevink var over seg av begeistring, det gikk mot en malerisk midtsommernatt i Vardø.
Forsamlingen kunne dermed tydelig se solskiven da Venus begynte å gli innover den gule sirkelflaten. Det gjaldt å registrere to tidspunkter, det øyeblikk hele silhuetten av Venus ble synlig på solen og det øyeblikk den begynte å forlate skiven.
Greide de å måle vinkelen og avstanden mellom de to observasjonsstedene kunne Maximilian beregne avstanden mellom solen og Venus. Alt gikk etter planen og kjøpmann Holders markerte den store begivenheten med å blåse fanfarer så det ljomet over hele Vardø. Noen dager etter ble det sendt kurer til København med det glade budskap og vitenskapsmennene feiret med å by hele byen på middag.
Den 22. juni 1769 forlater ekspedisjonen Vardø og vender nesen hjemover.
Over 150 astronomer over hele verden var ute i samme oppdrag som våre tre venner denne sommeren. Observasjoner ble byttet, og det hele forløp seg som et stort internasjonalt forskningsprosjekt, dog uten noen koordinert ledelse.
Maximilian ga imidlertid ikke fra seg sine observasjoner så raskt som alle i samtiden ønsket seg. Han ville at oppdragsgiveren i København skulle få resultatene først. Han tok seg dessuten god tid på reisen hjem for å samle informasjon om et planlagt trebinds verk om Norge.
Etter en uoverenstemmelse med mannskapet på jekta gikk følget over på biskop Gunnerus sitt skip i Havningsberg og seilte derfra den 19. juli. Den 30. august var ekspedisjonen tilbake i Trondheim.
For en mottagelse de må ha fått. Framfor alt den lokale deltageren Jens, som ganske sikkert måtte bruke time på time til å fortelle om ekspedisjonen og opplevelsene det siste året. Ikke bare til sin krets i Trondheim men også til sine slektninger og venner i bergstaden.
Utrustningen ekspedisjonen hadde ble solgt på auksjon 27. september. Auksjonslisten har gått tapt så men vet ikke hvem som kjøpte utstyret, men i Trondheim stift og amts arkiv fins det en nokså detaljert oversikt over utstyret. De to jesuittpaterne ankom København 17. oktober, etter flere opphold underveis.
På grunn av den sene hjemreisen og Maximilans samvittighet ovenfor oppdragsgiveren, kong Christian VII, ble han mistenkt i astronomikretser for ikke å ha oppnådd tilstrekkelige observasjoner til at beregningene hans stemte.
Det skulle faktisk gå mange år før hans beregninger ble bekreftet som riktige. I 1772 ga han ut en bok med sine og andres resultater, og nok en milepæl i opplysningens århundre var nådd.
Riktignok ble ikke Maximilians beregninger endelig bekreftet som riktige før i 1883.
Et sitat i Adresseavisa fra juli 1769, en drøy måned etter Venuspassasjen hadde funnet sted sier litt om hva Jens fikk være med på; I Aaret 1874 vil man ikke i Europa faae noget at see deraf; men derimot vil Venus viise seg udi vores Part af Verden i en meget fordeelagtig Stilling
i Aaret 2004.
Jens fikk nok mye oppmerksomhet for sin deltagelse på denne turen, og gjorde seg erfaringer som preget ham både faglig og personlig. I 1771 gifter Jens seg med Christine Bagge i Stoense, og fikk etterhvert barna Magdalene, Søren Nicolai, Leonard Christian og Thomas
Lyngbye.
Jens ble senere (i 1793) ansatt som sogneprest til Norderhov på Ringerike. Norderhov kirke er sannsynligvis den mest betdningfulle kirken på Ringerike, med en historie som skriver seg tilbake til 1170. Her tjente han fram til sin død i 1819.
Kilder: Forskningspolitikk nr. 2/2002, Historien om Europa, bind 2 av Karsten Alnæs,
www.arkivverket.no, www.wikipedia.org
Ole Peder Svendsen står bak søknaden, og har altså fått positivt svar fra kommunen.
– Kommunen finner at det omsøkte tiltaket tilfredsstiller plan- og bygningslovens bestemmelser, og kan godkjennes. Kommunen finner at det omsøkte tiltaket også tilfredsstiller forurensningslovgivningens bestemmelser, og kan godkjennes, heter det i svaret fra kommunen.
– Søknaden om utslippstillatelse godkjennes, under forutsetning at anleggets renseeffekt skal tilfredsstille § 12-8 punkt a i henhold til forskrift om begrensing av forurensning og utføres av godkjent ansvarshavende, heter det videre.
Eiendommen omfattes av kommunedelplan for Vauldalen planID KD19940001 der formålet er fremtidig forretning.
Det viser Månedensfolkenes avlønningsbok fra 1690, som er bevart i privatarkiv 211 hos Statsarkivet i Trondheim. ”Maanedsfolkens Aflønnings Boeg ved Røraas KaaberWerch Pro Anno 1690” er den eldste lønningsbok fra Røros Kobberverk, og den har et alfabetisk register over nesten 500 arbeidstakere.
Her finner man en side med regnskap for hver person, hva han har utført og hva han har fått i betaling. Boken er trukket med pergament og er trolig laget av kalveskinn. Tittelen på boken er utført med praktfull håndskrift.
13 bergmåneder
Folio 163 viser innledningens omtalte verksarbeider, smelter Jens Jensen Åsen. Året var inndelt i 13 bergmåneder på 28 dager, og Jens mottok sju riksdaler i lønn for hver måned. Årslønnen blir dermed 88 riksdaler, noe som skal tilsvare 108.000 kroner i dagens kroneverdi.
Det meste av lønna til Jens gikk imidlertid til å betale gammel gjeld. Fordelt på matvarer som var tatt ut på forhånd og annen gjeld. Dermed ble lønningsposen ganske slunken, bare omlag tre riksdaler ble utbetalt kontant.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Bedre lønn til ”storkaran”
Mens Jens både hadde lav lønn og mye av lønna var brukt opp på forhånd, var det andre som hadde det bedre. Smelteren var en underordnet arbeider i verkets hierarki, og de som jobbet lenger opp i systemet hadde naturlig nok bedre forhold på lønningsdagen.
Av regnskapet kan vi se at hytteskriver Rasmus Schelderup er oppført med en årslønn på 265 riksdaler, mens hyttemester Oluf Poulsen fikk 249 riksdaler. Begge fikk det meste i kontanter.
Opptøyer og protester
Det fins ikke lønningsbøker fra før 1690, men gjennom andre kilder og litteratur vet vi at det tidlig i verkets historie var både protester og opptøyer på grunn av manglende lønnsutbetalinger.
I 1666 reiste hele 200 arbeidere til Trondheim for å forhindre at et parti kobber ble sendt ut av landet før de hadde fått betaling. At det ikke var noen enkel tur for et slikt oppbud sier seg sjøl med de veiforholdene vi hadde på den tiden.
Det må ha vært litt av et syn å se de 200 arbeiderne traske nedover Gauldalen med sinne i blikket, og sult i sinnet. Etter åtte uker fikk bergfolket gjennomslag for kravene sine, og det ble tatt arrest i kobberpartiet inntil lønn ble utbetalt.
Vel hjemme på Røros ventet nye vansker for arbeiderne. Direktør Arnisæus nektet nemlig å ta dem tilbake i arbeid, men han ble tvunget av bergmester Tax til å ta dem inn igjen.
Den første rebellionen
I 1670 ble det nok en gang stopp i lønnsutbetalingene, og da sendte arbeiderne fire mann, deriblant den i ettertid ”berømte” Spell-Ola, direkte til København for å ta opp saken direkte med kongen.
Sørover Østerdalen var vegforholdene enda dårligere enn til Trondheim. Selv om det var sommer, kan vi neppe forestille oss den slitsomme vandringa til Oslo, der de straks måtte ordne seg båtskyss til København. Der ble de tatt vel imot, og fikk lovnad om hjelp. På hjemveien var de innom vicestadtholder Ove Juel i Oslo, som skrev til Irgens og ba ham sørge for at de fire gesellene skulle få beholde arbeidet sitt når de kom hjem. Han oppnevnte også en kommisjon som skulle undersøke forholdene ved Røros Kobberverk. Joachim Irgens ankom verket 8. oktober, og ennå hadde ikke arbeiderne hørt noe fra myndighetene. De trodde Danmarksferden hadde vært forgjeves, og besluttet å sende Spell-Ola til kongen en gang til. De begynte å samle inn reisepenger, men dette fikk Joachim Irgens greie på. Han ba Henning Irgens arrestere Ola. Spell-Ola ble arrestert 10. oktober og lagt i jern. Gruvearbeiderne ble rasende da de fikk høre dette, forlot gruvene og samlet seg på isen på Hittersjøen. De var 150 mann, deriblant Christoffer Vaaghals, Jørn Sjursen, Jørn Selbygg og Lange Anders Kolbrenner. De ble enige om å stå sammen til Spell-Ola ble satt fri. Så utstyrte den store flokken seg med økser, prygler (kjepper), børser og stokker, og satte av sted til Joachim Irgens hjem på Røros. Der var også Henning Irgens. Arbeiderne ba om å få snakke med bergmesteren. De ville be ham sette Spell-Ola fri. De hadde dannet en halvsirkel ved huset, for at ingen skulle kunne slippe fri. Joachim fryktet for nevøens liv, og fulgte ham derfor ut.
Irgens får svi
Stemningen var ladet med opphisselse og hat, og for å spre mengden gikk Joachim og Henning løs på de nærmeste med blottede kårder. Denne gangen lot arbeiderne seg ikke skremme. De klarte å splitte kårdesvingerne, trengte seg sammen om Joachim og dengte løs på ham. Joachim falt om, og hadde sannsynligvis blitt drept om ikke arbeiderne hadde respekt for hans gravide kone. Hun trengte seg fram og kastet seg over sin halvdøde ektemake. Noen slag rammet også henne før arbeiderne trakk seg tilbake. Også Henning hadde fått såpass bank at han ikke lenger kunne yte motstand. Oppglødet over seieren stormet bergmennene til “mørkstuggu” (arresten), men døra var stengt, og de turte ikke bryte kongens lås. Derfor sprang Nils Romsdal og Erik Simonsen til smia ved smelthytta og hentet en donkraft. Med denne jekket de opp arresten fra grunnmuren, hogg jernbolten ut av jerna som Spell-Ola hadde om føttene, og førte ham hjem i triumf.
Treg postgang
Dette opprøret kom egentlig som en følge av treg postgang. Kongen hadde nemlig i et brev 8. september gitt arbeiderne medhold på så og si alle punkter. Joachim Irgens forlangte at arbeiderne skulle straffes, og det ble nedsatt en kommisjon som skulle se på saken. Kommisjonens konklusjon var at arbeidernes aksjon måtte sees i lys av at verket ikke hadde overholdt sine lønnsforpliktelser. Likevel slo den fast at de som var skyldige i overfallet, burde straffes for å statuere et eksempel. Da kom den dansk-norske kong Frederik III nok en gang arbeiderne til unnsetning, og løste dem fra straffen. Sinnene falt etter dette til ro, men det økonomiske rotet fortsatte og manglende lønnsutbetalinger førte også senere til opptøyer. Mange kjenner kanskje igjen lignende episoder gjennom Falkbergets diktning i ”Nattens brød”.
Kilder: Gunnar Brun Nissen: Røros Kobberverk 1644-1947 (1976), H. Dahle: Røros Kobberværk 1644-1894 (1894), Ole Øisang: “Røros Kobberverks historie” fra Rørosboka, bind 2 (1942), Dokumentene forteller, Riksarkivaren – Skriftserie 20.