For omlag 100 år siden gjorde gruvearbeiderne opprør mot tyranniske arbeidsgivere ved Norges nest største arbeidsplass i Sulitjelma. Den kommende storfilmen Sulis omhandler det historiske opprøret, og deler av filmen spilles i disse dager inn på Røros.
Nils Gaup hadde sitt gjennombrudd som regissør med filmen Veiviseren i 1987, og har siden hatt regi på filmer som Hodet over vannet og Kautokeino-opprøret. Manuset på Sulis begynte Gaup å skrive for ti år siden, og etter mye om og men er han endelig i gang med filminga sammen med produksjonsselskapet Storyline NOR.
– Det er veldig fint å komme i gang selvfølgelig, for det er jo en historie jeg har hatt lyst til å fortelle veldig lenge, og det er ikke mange sånne filmer som tar opp arbeiderklassens kamp fra begynnelsen av.
Produksjonen har et budsjett på rundt 50 millioner, og for å få til de historiske scenene har teamet spilt inn på Slegghaugan, Storwartz og i Olavsgruva. Gaup mener lokasjonene gir filmen de rammene den trenger.
– Det å komme ned i gruva er fantastisk. Der tar historien tak i oss og vi forstår hvor hardt det må ha vært den gangen. Det hjelper oss også veldig å lage de bildene vi har lyst til å lage. Røros er fantastisk, for det er omtrent bare her de har de store gruvene vi trengte, forteller Gaup og fortsetter.
– I Sulitjelma er besøksgruva for liten og de største gruvene er for farlig. Vi kunne ikke ta med team og skuespillere ned dit, men på Røros føles det trygt. Rørosmuseet er der hele tiden og passer på at vi følger de sikkerhetsreglene som de har og følger løypene for å bevege oss. Det er et godt samarbeid mellom museet og teamet.
Artikkelen fortsetter under bildet
Videre forteller han at det å finne passende steder å filme har vært den største utfordringen med prosessen.
– Altså, du kan ikke bygge en gruve, eller interiøret av en gruve. Det er ikke mulig, det er alt for svært. Det finnes ikke det studio som er stort nok til det, så da må man finne en gruve hvor man kan jobbe, ta med barn, og hvor man kan ta med seg et team. Det har vært en utfordring, men så fant vi jo Røros, og her var det jo veldig trygt.
Regissøren forteller at filmen betyr mye for ham, både på grunn av den viktige historien, relevansen for samtiden, men også med tanke på hans egen historie.
– Faren min var jo gruvearbeider og jeg hadde min første sommerjobb der i to år da jeg var ungdom. Det hadde jeg veldig sansen for. Så når jeg tar på meg hjelmen og går ned i gruva så er det ikke helt fremmed for meg ihvertfall.
Hva er forholdet ditt til Røros?
– Mitt forhold til Røros er veldig langt, for en av mine klassekamerater kommer fra Røros, og han tok meg med hit på besøk for 50 år siden i 72 eller 73. Vi sto på slalom husker jeg, og siden det har jeg alltid vært innom Røros. Jeg var også i vei og så på Elden, så jeg har vært her ganske ofte og har vel på et vis røtter her fra min ungdomstid.
Er det viktig når du lager historiske filmer at det har en relevans i dag?
– Ja for meg er det veldig viktig at det er relevant i dag, ellers så kan jeg ikke se poenget med å fortelle historien, fastslår Gaup og fortsetter
– Sulitjelma ble kalt tsarveldet, hvor det står en tsar og bestemmer alt, og sånn var det. Nå som vi har en tsar i Russland som bestemmer, blir vi ofre for hans luner og hans greier. Tyranner har en tendens til å sette vanlige mennesker i forferdelige situasjoner. Det skjer i dag, det kommer til å skje i fremtiden, og det skjedde den gangen.
Sulis er en av flere historiske filmer Nils Gaup har regissert, og siden historien foregår i det som har blitt kalt Nordens ville vesten, er det kanskje ikke rart at det nettopp er en western-film han har bestemt seg for å lage.
– Ja det er jo western. Western handler jo om hvordan grensene i USA først og fremst flyttet seg vestover. Dette er jo også en sånn situasjon hvor vi hadde et land som kun var bebodd av samer som drev reindrift i området. Så var det noen som kjøpte området og satt i gang med å bygge gruve. Dette foregikk jo i Norge, mens de som bygde og eide gruva var svensker, og de hadde sine egne regler. De behøvde ikke å følge norske regler, så da kunne de skalte og valte som de ville med de som jobbet der, om ressurser og alt sånn. Hele ideen for dem var jo å ta ut mest mulig malm på kortest mulig tid og betale minst mulig for det, avslutter Nils Gaup.
