Morten Kuraas og familien er i sommer vertskap på Rausjødalen setermeieri i Tolga, for 11. sommer på rad. Historien til setermeieriet starter i ei tid hvor Norge har begynt å bygge opp nasjonen sin.
Da Norge slapp løs fra Danmark i 1814, fikk landet litt mer armslag i union med svenskene. Da gjaldt det å bygge nasjonen fra bunnen av. Norges Vel var veldig implementert i nasjonsbyggingen, og prøvde å få Norge litt mer selvberget på alle måter. Midt på 1850-tallet lå rundt 85 % av arbeidsplassene innenfor landbruket, og industrien var i emning.
Bøndene måtte dyrke litt jord, skulle de ha litt å gi kua, i stedet for å reise rundt å samle på utmarksslåtter. Kua skulle berge over fra høsten til våren igjen. Det var sommeren som var produksjonstiden. Når bøndene fikk mer dreis på jorda kunne de ha litt mer ku. De kunne også produsere litt i vinterhalvåret, og det ble litt overskudd av melk. Hva skulle bøndene gjøre med det for å tjene penger på det? Det var selvhushold, og nesten alt de trengte ble laget hjemme.
Sveitsere
På denne tiden er det innleid en del sveitsere til Norge. En av dem hadde vært i Tolga-området i minst en sommer, og funnet ut at melka der ville passe veldig bra til å lage litt finere oster. Det blir bestemt at det skulle forsøkes å lage et meieri. I 1856 er den ideen så moden, at bønder fra Tolga og Os har kjøpt seg ei setertrakt i Tolga. Setra ble kjøpt, og Norges Vel skulle betale sveitseren. 40 bønder gikk sammen i et andelslag. Målet var å ha 100 kyr på setermeieriet.
Kvinner
Dette var en ny tanke, og kvinnfolkene likte den veldig dårlig. Fjøset var deres domene. Ikke bare skulle kyrne dras inn i fjellet, men det var en kar som skulle yste. Yste det kunne kvinnenes selv, og forsto ikke hvorfor det skulle leies inn en utlending som skulle inn på deres område. Kvinnene synes setermeieriet var noe tull. Selv om karene var veldig for meieriet, var det ikke lett å få det til, men det ble bestemt i januar 1856 at de skulle prøve.
Rausjødalen
De hadde fått kjøpt Rausjødalen med beiterettigheter, men det var ingen bygninger som egnet seg til meieridrift. Det var hverken fjøs eller meieribygning. Bøndene måtte bygge, og de hadde bestemte seg for å starte allerede sommeren 1856. De hadde bare tiden og veien. Setra lå på 900 meter over havet, og folk lurte på om det var beite til 100 kyr der. Det var mye hvit mose og stein i området. I mai kom den sveitsiske fagmannen Caspar Hiestand, og en den danske agronomen Caspar Holten Jensenius, som ble ansatt i Norges Vel. Jon Simensen Grue, som var lærer og ordfører på Tolga, var sjef for prosjektet.
Sen vår
På samme måte som våren 2020, var våren 1856 også fryktelig sen. Da de gikk innover der sist på mai, var det knapt bare flekker, og det var fortsatt mye snø. Likevel vurderte de det slik at det var beite i Rausjødalen.
Rundt 10.juni dro de innover. Da var de mannsterke med 38 mann og 27 hester. Det ble bygging i Amerikansk tempo. Et fjøs med plass til 100 melkekyr og et meieri ble bygd på tre uker. Rundt 10. juli 1856 sto det klart til bruk. Da kom de ganske umiddelbart med 89 kyr og to okser. 26 år gamle Ole Jonsen Berg kalt Bortistuen fra Dalsbygda, var sjef for byggingen.
Problemer
Til sammen var det ansatt ti personer inne i Rausjødalen. Det var meieristen, seks budeier, og eldre karer som hadde ansvar for å skaffe ved og en ung gutt som var litt dreng. Det var et stort problem at sveitseren ikke kunne norsk, han var heller ikke flink til å lære seg språket. Dette gikk utover autoriteten hans. Prosjektet hadde mange negative ting i seg, det gjorde det vanskelig. Det var et pionerprosjekt så de måtte gå opp hele veien selv.
Første uken hadde sveitseren problemer med å få til osten. Det gikk med mye tid til eksperimentering. Det viste seg at melka oppi her hadde for stor fettprosent. Det var årsaken til at de ikke fikk til ystingen. Etter en av melkingene, tok de av fløten, og da lyktes det etter hvert. I løpet av to sommermåneder ble det ystet to tonn sveitserost, i tillegg ble det laget smør og brunost.
Salg
Sveitserosten skulle selges i Christiania. Utfordringen var å få osten inn på markedet der. Osten kjempet med den vanlige sveitserosten, som var velrenommert, og laget i Sveits. Osten fra Rausjødalen fikk god omtale. Morgenbladet skrev at det var en utmerket vare. Det var en fetere ost enn de andre ostene som var i salg. Sveitserosten ble kalt Kongen av oster, men var vanskelig å lage. Det som senere ble Tine, brukte 100 år på å få en sveitserost som var stabil. I Rausjødalen skulle de gjøre det på noen uker.
De hadde enda ikke funnet ut at det var lurt å sette melka i kaldt vann, slik at den ikke skulle blir så fort sur. Om høsten ble osten kjørt frem til et lagerrom på Tolga, men hvordan osten skal modnes er veldig temperaturavhengig. De visste ikke hva som hadde innvirkning på modningen. De måtte bare prøve seg frem.
Det var heller ikke uten problemer i arbeidsstokken. De seks pikene hadde en jobb som ikke var særlig attraktiv sett fra deres ståsted. I tillegg til melkingen skulle de gjete og holde styr på nesten 100 kyr. Kanskje det også var litt dårlig beite.
Da de var ferdige med den andre sommeren hadde sveitseren fått nok, og skriver igjen et brev i stokken over døra til melkebua. På tysk hadde han skrevet»Jeg forlater dødsriket». Han hadde egentlig kontrakt på fire år, men fikk slutte etter de to første årene.
Hvileår
Det var med en lærling som etter planen skulle ta over som meierist, men han fikk ikke en attest som var noe å banke i bordet med. Meieriet skulle ha et hvileår, men det ble med de to årene med drift. Det gikk for lang tid før bøndene fikk oppgjør. Hovedoppgjøret skulle de få når osten var solgt. Etter to år var det igjen mye ost etter første året.
To av de som var med i Rausjødalen, startet opp et meieri i Dalsbygda inne i Såttåhaugen. Da bøndene hentet igjen kyrne om høsten, fikk de betalt for hver melkeliter der og da. Det ble også laget et meieri i Tynset i Magnilldalen, der også var det to stykker som gjorde det på samme måten. Det var enklere å drifte for to gårder enn for 34 forskjellige gårder.
Andelsmeieri
Rausjødalen har et historisk sus i veggene. Det var det første andelsmeieriet i Norge, og Nord Europa nord for Alpene. Dette var starten på Tine. På melkekartongene til Tine står det at de siden starten i 1856 har de levd av det som naturen gir, og tenkt miljø og dyrevelferd i alt de gjør.
Prøveysting
Det jobbes med å gjenskape den originale osten fra Rausjødalen setermeieri. Galåvolden Gård driver prøveysting. Etter den gamle oppskriften skal de prøve å lage osten, og få den ut på markedet. Til prosjektet har det kommet midler fra Innovasjon Norge og Tine.
Vertskap
Hele familien Kuraas er mer eller mindre engasjert i Rausjødalen setermeieri om sommeren. Datter Ane, som bor i Lofoten, bruker deler av sommeren til å være på Rausjødalen. Hennes forlovede, Andreas, blir også med på setermeieriet i nesten hele sommer. Til daglig jobber Morten som lærer på mellomtrinnet ved Røros skole. Om sommeren har han jobbferie på setermeieriet.
Vertskapet sine oppgaver er guiding, pass og stell av dyrene, matservering og litt forefallende arbeid. På setermeieriet blir det servert rømmegrøt, spekemat, skjørost og rømme, tapas med Rausjødalsost i, vafler og kaffe. De har også Rausjødalsbrygg, som er et hjemmebrygget øl som eier og driver Arve Bjørnstad lager.
Underholdning
I løpet av sommeren er det også litt underholdning. Noen ganger er det planlagt og andre ganger tar de det mer på sparket. Morten og Arve har skrevet «Rausjødalssangen» etter Ivar Simastuen sin melodi «Gammel rallarsang». Dersom folk ønsker det, tar Morten gjerne sangen for gjestene.
Dette er den 11. sommeren familien Kuraas skal være vertskap på setermeieriet. En av grunnene til at de tar på seg denne oppgaven år etter år er blant annet Arve, som er eier og driver. I følge Morten er han et veldig trivelig selskap. I tillegg er det ro i Rausjødalen. Det er ikke mobildekning der. Familien gjør en del sammen på fritiden, som fiske, går turer, spiller brettspill og kort, kaster hestesko og dart.
Morten synes det er trivelig å være vertskap, på en veldig fin plass. Familien Kuraas søkte på jobben som vertskap. Dengang de startet var det halve juli de var der. Etterhvert er det blitt hele måneden. I sommer åpnet setermeieriet 4. juli.
Til tross for koronasituasjonen satses det på vanlig drift i sommer, med de samme tilbudene som har vært før, men med smittevernregler. Hver søndag er det en gratiskonsert. Kalver, geiter, høner og kaniner er populært for barnefamilier. Geita fikk tvillinger i vår.
Kilder: Intervju med sommervert Morten Kuraas, og eier og driver Arve Bjørnstad.
