Leserinnlegg av Ivar Østby
Koronaviruset ser ut til å virkelig ha vært den fysiske formen av utsagnet: “Det finnes år hvor uker skjer, og det finnes uker hvor år skjer”.
For, mens verdens rasjonelle og ansvarlige ledere slo landene til knusende ro for å holde tilbake pandemien, gikk det hele måneder. I disse månedene kunne det av og til virke som om verden i seg selv hadde stoppet. Det var selvsagt ikke slik; tiden var preget av store ofre, økonomiske tap, og en solidaritet det er vanskelig å beskrive uten å oppleve. Så, når COVID virket til å ha roet seg i Norge, og den verste stormen var over, brøt det ut helt spesielle uker i andre deler av verden. I USA fikk man nemlig se den andre delen av utsagnet: Uker hvor år skjer.
USA er et imperium som lenge har vært preget av heftig rasisme. I mange år var rasismen en institusjon og sentral til slavehandelen; senere var det “bare” en offentlig administrativ rasisme. I moderne tid, sett etter Martin Luther King Jr, hadde man en uoffisiell rasisme; veldig mange mennesker med mørk hudfarge ble drept av politi som veldig sjeldent fikk straff for sine mord. Dette har skapt kanter, ulikheter og urettferdighet; kort sagt, så splittet det samfunnet. Det er selvsagt ikke slik at det utelukkende har vært mørkhudede mennesker som ble drept av politiet i USA, men en helt uproporsjonal mengde. Det må også nevnes at det i USA, som tradisjon tro, i all hovedsak er arbeiderklassen i alle sine farger politievolden går utover.
Når da de undertrykte arbeiderne har tatt til gatene, er det ikke den første gangen de gjør det. “BLM” eller “Black Lives Matter”-bevegelsen har levd lenge, og var best markert da fotballspilleren Colin Kaepernick knelte før et prestisjetungt fotballarrangement. Forskjellen mellom nå og da er sammenstøtene; den grunnleggende troen på at myndighetene i USA hører på fredelige demonstranter, er borte. Det er en tragedie, for når den demokratiske tilliten forsvinner i et samfunn, blir veien til politisk vold mye kortere. Spesielt tragisk er det da at en av de to partene i denne konflikten har tilgang til militære våpen, et rettssystem hvor senatet og presidenten utpeker høyesterettsdommere, og en fascist i det hvite hus.
Når presidenten da ønsker å benytte militæret mot demonstrasjonene, er det bare tynne spindelvev av noen lover som forhindrer det; det blir ekstra problematisk med tanke på høyesterettssystemet som har ansvar for å håndheve disse lovene.
Demonstrasjonene i USA viser mye. De er utrolig viktige, og de er historie i bevegelse. De skjer på tross av en pandemi, antageligvis i stor grad fordi de amerikanske myndighetene ikke har gjort nok for å møte pandemien. Mange føler ikke det er noen forskjell på å være ute på demonstrasjon, og det å stå som sild i tønne på buss, trikk og tog.
I Norge finnes det selvsagt rasisme, men den er ikke institusjonalisert. Det finnes elementer i Europa, og verden generelt, som ønsker å fremme rasisme, fordi de vet at splittede samfunn er svake samfunn. I Norge har man, generelt, en høy tillit til hverandre. Noen hevder at “det bare er typisk Norsk”, men jeg er ikke enig: Det er det enkle faktum at vi har sterke demokratiske plattformer, som gjør det mulig å ha tillit til hverandre. Gjennom fagforreninger, høyt, utdannet engasjement og nulltoleranse for fascisme klarer man å bekjempe de splittende makter.
