Muligheten til å kunne gå mer i dybden på ting fremfor å sjonglere tusen ting samtidig, er blant årsakene til at pianist og professor Tor Espen Aspaas valgte å flytte tilbake til Røros.
Tor Espen er født og oppvokst på Røros, og flyttet til Oslo i 1990. Siden har han vært utøvende musiker og har jobbet som professor på Norges musikkhøgskole i 26 år.
Snøball begynte å rulle
– Hva var det som fikk deg til å flytte tilbake til Røros?
– Jeg har jobbet fast på musikkhøgskolen i 26 år. Det begynte å slå meg hvor lang tid det var, sier Tor Espen, – noen kaller det midtlivskrise, mens jeg synes det må være helt greit å bare kalle det krise.
Aspaas forteller at han begynte å gå litt lei av å gjøre det samme, og at en snøball begynte å rulle.
– Jeg kjente at jeg var lei det jeg med åpent hjerte har kalt drømmestillingen, sier Aspaas, som til tross for å ha bodd “uta stena” siden 1990, fortsatt har rørosdialekta inntakt.
Behovet for å tørke støv
Tor Espen forklarer at det var en viss trygghet i å ha fast ansettelse ved musikkhøgskolen, men at det begynte å samle seg støv som måtte tørkes vekk.
– Opp gjennom karrieren så møter man en del folk som sitter trygt og godt i stillingene sine i akademia og ved institusjoner, men som er i ferd med å visne til tross for at de på en måte er øverst i næringskjeden. De begynner å telle dager fram mot pensjonisttilværelsen, og det lovte jeg meg veldig tidlig at den fella skal jeg ikke gå i, understreker Tor Espen.
Avgjørelsen om å flytte tilbake til Røros vokste ut av et ønske om mer ro, mer dybde og et ønske om forandring.
– Jeg begynte å forestille meg mulighetene for et liv hvor jeg kunne ha muligheten til å gå enda mer i dybden på noen få ting, i stedet for å herje rundt og sjonglere tusen ting samtidig, og da tenkte jeg at Røros kunne være plassen for det, forklarer Aspaas. Aspaas forteller at han har lyst til å involvere seg i det lokale kulturlivet, og at han gleder seg til å komme ordentlig i gang.
Aldri ferdig med Beethoven
– Hvor henter du inspirasjon?
– Det kan være helt andre impulser enn musikk som inspirerer meg. Det kan for eksempel være en bok eller en forfatter, sier Tor Espen.
– Hva med musikere eller komponister?
– Det er jo enkelte størrelser som dukker opp med større hyppighet enn andre, som nekter å forlate festen. Det kan være både rene utøvere som en setter høyt, men selvsagt også komponister, sier Aspaas, – Jeg blir aldri ferdig med Beethoven, verken med å forske på han, spille han eller øver inn noe nytt.
