Stig-Arvid Leinum. Foto: Tore Østby

Stig-Arvid Leinum sin 1. mai-appell

Kamerater!

Krig i Ukraina. Krig i Iran. Massedrap og humanitær katastrofe i Gaza. Økende forskjeller. Høye priser. Løpske prisstigninger på livsnødvendige varer; mat, strøm, drivstoff. Renter som spiser av lønna…

Hva er svarene vi dessverre så ofte får i møte med alle disse utfordringene? Stram inn. Vær tålmodige. Ta regninga.

Er det rart flere og flere ser mørkt på fremtiden? Økonomiske utfordringer blir stadig en årsak til dårligere folkehelse.

Derfor er fagbevegelsen viktigere enn på lenge. Når makta samler seg på toppen, må motmakta bygges nedenfra. Når profittjag går foran mennesker, må vi organisere oss. Eksemplene på disse kan nevnes i fleng. Anbudsordninger innen helse, privatisering av nasjonal infrastruktur som jernbane, en dagligvarehandel som i praksis er et monopol. Hva har denne privatiseringa og markedstankegangen gitt oss? Jevnt over dårlige tilbud, nedbygging av velferdsstaten, og strammere økonomi for lønnsmottakere.

Det er ikke arbeidsfolk som har skapt disse krisene – og det må blir slutt på at det er vi arbeidsfolk som skal betale for dem.

Se bare på den pågående streiken i hotell- og restaurantbransjen. Tusenvis av ansatte har gått ut i kamp for ei lønn å leve av, for at kjøpekrafta skal styrkes, og for trygghet når sykdom rammer. Fellesforbundet har pekt på at dette er blant de lavest lønte i Norge – folk som vasker rom, lager maten, serverer gjestene og holder hjulene i gang. Likevel forventes det at de skal stå stille mens prisene løper fra dem. Nå sier de: Nok er nok!

Det er dette fagforeningskamp handler om. Ikke bare kroner og øre, men verdighet. Respekt. Makt over eget liv.

Og vi vet at kamp virker. For ingenting av det vi har fått, er gitt av velvilje. Åttetimersdagen ble ikke servert på et sølvfat. Ferieloven ble ikke gitt i gave. Stemmeretten for kvinner oppsto ikke av seg selv. Sykelønn, pensjon og faste jobber… Disse rettighetene ble vunnet gjennom organisering, kampvilje og solidaritet.

Derfor trenger vi også politiske partier som står skulder ved skulder med arbeidsfolk – ikke med markedskreftene. Rødt har brukt plassen sin på Stortinget til nettopp det.

Rødt har vært pådrivere for forbud mot innleie fra bemanningsbransjen på byggeplasser – et viktig slag mot sosial dumping og løsarbeidersamfunnet. De har fått gjennomslag for sterkere fullmakter til Arbeidstilsynet, slik at useriøse arbeidsgivere kan møtes med bøter som faktisk svir. De har presset fram tiltak mot grov utnytting i arbeidslivet. Og de har løftet fram sliterne i pensjonsdebatten – folk i tunge yrker som ikke kan stå til de er 72.

Økt Husbankens lånerammer. Det høres teknisk ut – men betyr i praksis flere rimelige boliger, bedre mulighet for førstegangskjøpere og sterkere satsing på ikke-kommersielle boligløsninger. I ei tid der boligmarkedet presser folk ut, er dette konkret fordelingspolitikk.

Hva betyr dette i praksis?

Det betyr tryggere jobber. Færre useriøse aktører. Mer makt til de seriøse bedriftene og de organiserte ansatte. Det betyr at arbeidsfolk slipper å konkurrere mot bemanningsselskaper som presser lønn og vilkår nedover. Det betyr at flere kan gå av med verdighet etter et langt arbeidsliv. Det betyr at fellesskapet tar tilbake kontroll.

Og det viser én ting: Når fagbevegelsen mobiliserer, og når folk velger representanter som faktisk lytter, da kan makt flyttes.

Men ingenting kommer av seg selv. Høyresida står klar med privatisering, svekking av arbeidsmiljøloven, sykelønnsordningen og mer midlertidighet. Kapitalen organiserer seg hver dag. Derfor må vi gjøre det samme.

Vi må verve flere medlemmer. Velge flere tillitsvalgte. Ta kampen på arbeidsplassen. Kreve hele, faste stillinger. Kreve lønn å leve av. Kreve at de som skaper verdiene også skal få sin rettmessige del.

Vi kan ikke leve et liv der markedsliberalismen skal diktere og styre alt. Selvsagt skal vi gi av vår tid, vår kraft til å bidra i arbeid og for fellesskapet. Skape verdier, hjelpe medmennesker, kjenne på det å være til nytte for andre. Men vi vil ha friheten til å ta egne valg. Ha tid til venner og familie. Ha tid til å leve!

For samfunnet bygges ikke kun i styrerommene og direktørkontor. Det bygges av renholderen, elektrikeren, bussjåføren, læreren, kokken og helsefagarbeideren.

Kamerater: Historia viser at når arbeidsfolk reiser seg, da rister makta. La oss aldri glemme at solidaritet, felleskap og samhold fortsatt er våre sterkeste våpen til frihet, fremtidshåp og et verdig liv!

Gratulerer med dagen!!