En hytteeiers klage på avslag fra Røros kommune på søknad om å kjøre med bil og traktor til egen hytte blir ikke tatt til følge. Det har Statsforvalteren slått fast, og Statsforvalteren finner heller ikke grunnlag for påstander om forskjellsbehandling.
Hytteeieren søkte i februar 2022 om tillatelse til bruk av motorkjøretøy til hytta på Revsjøåsen, både sommer- og vinterstid. Det ble i søknaden vist til at kommunen i 2013 hadde gitt slik tillatelse, som gjaldt frem til og med 2022. Nå søkte hytteeieren om forlengelse av tillatelsen, på samme vilkår, fram til og med 2032. Det ble i søknaden orientert om at hytta på Revsjøåsen har vært i familiens eie siden 1933.
Kommunen gjorde 11. Mars 2022 et administrativt vedtak om å tillate transport med snøscooter inn til hytta, for inntil seks turer i sesongen, frem til sesongen 2024/25. Tillatelse til barmarkskjøring, bortsett fra saker som anses som enkle, må behandles administrativt i Røros kommune, og dette ble gjort i formannskapsmøte 9. juni samme år, og avslo der forespørsel om barmarkskjøring.
I saksutredningen gjøres blant annet rede for at tillatelsen fra 2013 ble gitt med hjemmel i en kommunedelplan, som ikke lenger er gyldig og heller ikke var det i 2018, da tillatelsen ble automatisk forlenget til og med 2022. Kommunen redegjør videre for at de anser den konkrete veien som en traktorvei, og at den således er å regne som utmark. Dette medfører at kjøringen er søknadspliktig.
Klager viser blant annet til at det har vært motorferdsel på veien siden 1920-tallet, og at det ikke finnes alternative transportmåter. Det beskrives videre den historiske bruken av eiendommen, hyttas kulturhistoriske verdi og at det har vært lagt ned stor innsats for å ta vare på bygningene. Det fremholdes at veien er etablert som bilvei, og klager har lagt ved bilder fra 1936 som viser bil parkert ved hytta. Veien har blitt løpende vedlikeholdt.
Klager har i et tilleggsskriv trukket fram en rekke andre saker fra Røros kommune, som etter deres oppfatning viser at søker har blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Statsforvalteren begrunner sitt vedtak grundig over flere sider, og konkluderer med dette:
Statsforvalteren er naturligvis opptatt av at kommunene praktiserer regelverket på en korrekt og lik måte overfor innbyggerne i Trøndelag, og vi gjennomgår rutinemessig vedtak som kommunene fatter etter NF § 6. I noen tilfeller fører dette til at vi griper inn og omgjør vedtak vi anser for å være ulovlige, i andre tilfeller nøyer vi med oss å veilede kommunene i hvordan regelverket skal forstås. Vi kan her vise til at vi har opphevet vedtak i liknende saker i andre kommuner. Statsforvalteren har etter dette ikke funnet det nødvendig å forelegge påstandene om usaklig forskjellsbehandling for kommunen for å få deres vurdering av dette.
Statsforvalteren kan ikke se at det har fremkommet opplysninger i saken som tilsier at søker skal gis medhold i klagen. Røros kommune har vurdert regelverket på en korrekt måte, heter det avslutningsvis. Vedtaket er endelig og kan ikke påklages.
