Rundt forrige århundreskifte reisteTolleiv Husmand Norge på langs, fra Lindesnes til Nordkapp. I Kristiansand stoppet han opp for å fortelle om en mann biskop J. von der Lippe har kalt ”Skolelærernes konge”. Mannen var Andreas Martinus Feragen, en det lenge sto ry av som den beste blant folkeskole- og seminarielærere, og som kom fra grenda Feragen i Røros.
Andreas Martinus Feragen ble født i 1818, og døde først i 1912. Han ble med andre ord 94 år. Hjemtraktene hans beskriver Tolleiv Husmand slik:
”Av bondeæt i en av Røros Præstegjelds mest avsides trakter, halvveis ned mot Fæmundsjøen,…”
I 1841 ble han elev ved Holts seminariums tredje årskull, og allerede to år senere ble han uteksaminert. Feragen var da 26 år, og fikk straks ansettelse ved en skole i Kristansand. Allerede hans første år som lærer fikk han den ærefulle tittelen ”Skolelærernes konge” av biskopen.
I 1846 ble kirkesangerombudet i Holt ledig, Feragen var en selvskreven kandidat, og han flyttet dit. Kirkesanger var den gamle tittelen på klokkeren, og Feragen ble i embetet i 64 år. Da embetet på nytt ble ledig, var han altså 84 år gammel. For ordens skyld, Holt ligger i dag i storkommunen Tvedestrand, og tettstedet utviklet seg i sin tid rundt et jernverk. Stedet hadde også seminarium for lærerstudenter. Det gikk da heller ikke lenge før Feragen ble ble tilbudt stilling som øvingslærer for studentene ved seminariet.
Feragens metode
”Ikke mangt, men meget!” var Feragens valgspråk, og det han levde etter.
”…ingen forstod som han aa gjøre det vanskelige lett ved aa ta alting praktisk, naturlig og liketil,” skriver Husmand.
Noen metoderytter var Feragen slett ikke, men holdt på personlighetens rett, og hevdet at enhver lærer skulle undervise slik det falt ham naturlig. Det eneste han formante studentene om var at undrevisningen skulle være ”lydelig, tydelig og prydelig”, helt i den kjente skolemannen Lyder Sagens ånd.
Også Arne Garborg satte Feragen høyt, og uttrykte det ved en anledning slik:
”metoden var mannen, og mannen var genial”.
”Den som engang saa Feragen, glemte han aldrig. Og for hver den, som hadde den lykke aa kunne kalde sig hans dicipel, stod han for livet som det uopnaaelige ideal,” skriver Tolleiv Husmand.
Kanskje var det også ballasten han hadde med seg fra heimbygda som gjorde ham så spesiell. Husmand forteller nemlig:
”Med al sin lyse skjemt var han av de sjeldne personligheter, hvem intet kan bringe ut av ligevækt.”
St. Olavs orden
Det var tross alt i barneskolen Feragen trivdes best, og der underviste han helt til sin død. Etter at han fylte 90 år, ble det riktignok bare et par timer daglig, men det finnes ikke mange, om noen, som har gjort ham det etter. Likevel var han aktiv på mange felt, som selvskreven leder av lærermøter i hele regionen og rådgiver i pedagogiske spørsmål i nasjonal sammenheng.
Husmand mener at Feragen, sammen med Ole Vig og ålbyggen Anders Reitan, var de som ryddet vegen både for den felles folkeskolen for hele landet og for Folkhøyskolen.
”Til dato er, saavidt vites, Feragen den eneste folkeskolelærer som har mottat St. Olavsordenen utelukkende for ”fortjenester av skolevæsenet”. Og det er forsaavidt i sin orden som ingen – absolut ingen – i dette land har dypere præget den norske folkeskolens undervisning”, fastslår Husmand.
Han trekker til og med tanken enda lenger, ved å gi ham æren for å ha startet den folkelige bevegelsen som førte til unionsbruddet i 1905.
Hvordan det så måtte være med det, er det i det minste ingen tvil om at Feragens ånd levde videre i skolen lenge, i det minste der skolen hadde lærere som kom fra seminaret i Holt. Tre generasjoner lærere hadde nemlig han som øvingslærer.
Kilde: Tolleiv Husmand: Reiser i Norge. Første tur: Fra Lindesnes til Nordkap, 1915
