Mange familier fra vår region fant veien til det idylliske området omkring Des Moines-elven før indianeropprørene brøt ut i 1862. Godt over 10 familier fra vår region samlet seg i sin «nye» kommune i USA, og en rekke rørosinger var også der.
Siouxene, na-towe-ssiwak, kom fra landet der elven Missisippi begynner sin lange ferd sørover mot Mexicogolfen. Her hadde de levd uforstyrret i mange århundrer, jaktet på vilt i de endeløse skogene, fisket i stille elver og sanket vill-ris i innsjøene.
De norske innflyttingen til området startet i 1860, og nybyggerne hadde med andre ord ikke rukket å etablere seg så veldig godt før indianeropprøret startet. I tillegg til østerdøler kom det også folk til Jackson County og området langs Des Moines-elven fra Røros og Holtålen.
Bosted har vi imidlertid ikke klart å feste til noe kart, men det som er sikkert at ingen av disse nybyggerne står på listene over drepte. Det er meget mulig at en del av nybyggerne fra Røros og Holtålen ble innrullert i hæren og sendt i den amerikanske borgerkrigen.
Det er tolgingen Simon Olsen Slaabakken, Jackson Countys første emedsmann, som forteller om disse nybyggerne: Delegasjon Holtålen – Innflytningen av nordmenn begynte i 1860, da kom Børre Olsen Ramlo fra Holtålen med sine tre sønner (Bersvend, Ole og Jonas), sin datter og svigersønn Hans (Johansen) Lien, født 3. april 1832 – fra Røros.
De hadde hatt en riktig besværlig reise fra Winneshiek County. Ramlo var født 11. januar 1811, og var gift med Guri Estensdatter Nysetvold, født 15. mai 1815. Den skjønne Des-Moinesdalen – De kom hit til den skjønne Des Moinesdalen, som var rikelig bevokst med skog, noe nordmenn gjerne satte som den første betingelse da de skulle bygge seg et hjem. De ville slå seg ned der hvor det var skog. John Svendsen Ramlo og kona Kari Hansdatter Megard kom også til Des Moinesdalen, med barna Marit og Beritre (?) Marit. John og Kari er født henholdsvis 24. september 1835 og 6. juni 1834, mens barna er født 28. mars 1859 og 4. august 1861.
Tarald Halstenson Ramlo (15. august 1832) og kona Marit Halvorsdatter Stene (15. august 1833) fant også veien til Slaabakkens amerikanske kommune, med en etterhvert solid barneflokk. Halsten (5. februar 1859), Ingeborg Anne (25. februar 1861), Halvor (1. august 1862) og James/Jim (7. november 1865). Ole Pedersen (også kalt Eide eller Evavold til etternavn) kom også til De Moinesområdet i 1860, det samme gjorde Engebregt og Anders Olsen Slaabakken fra Tolga.
Ole Torgersen (også kalt Torgersen Trøeng) og kona Kari er også nevnt i enkelte kilder. De to hadde med seg barnet Sarah, som ble født før avreise fra Norge. I USA fikk de to gutter, Martin i 1860 og Theander i 1862. Johannes Sauelien, Ole Kvammen, Johannes Tho, og Anders Olsen, alle fra Hitterdal er også nevnt i enkelte kilder. De sistnevnt var bosatt ved Harmony i Minnesota.
Nybyggerne fikk høre om opprøret 22. august, men få av dem tok nyheten alvorlig. Krigshandlingene foregikk over 80 kilometer unna, men noen forhåndsregler tok de likevel. De ble enige om å samle seg på enkelte gårder der de enten kunne forsvare seg eller flykte sørover langs elven om nødvendig.
Utpå ettermiddagen rusler de i samlet flokk for å se om budskapen på ved Oles gård. Da møter de indianerne, og det er ikke lenger tvil. Indianerne var på krigsstien, og var på plass i Des Moines-dalen. Det ble en uhyggelig natt for folket i Ole Estensens hus. Indianerne kunne angripe når som helst, og Estensen skrev at «Quinderne vare mest døde af redsel». De to karene hadde våpen og var fast bestemt på å gjør motstand om indianerne skulle dukke opp.
De over 50 indianerne som hadde inntatt dalen hadde spredt seg for å angripe flere gårder på en gang, og en de fleste av familiefedrene som var samlet hos Fyre hadde ruslet hjem for å se om budskapen denne søndags morgenen. De ble alle drept. Så angrep indianerne Fyres gård, hvro de fleste også ble drept, med unntak av noen få som hadde gjemt seg i kjelleren og ikke ble oppdaget. På nabogården ble også de fleste drept. Mikkel Olsen Slaabakken fra Tolga og hans 13 år gamle nevø Anders var på vei til Fyres gård da de hørte skuddene.
De trodde det var naboene som var på fuglejakt og fortsatte mot huset. Kort tid etter dukket indianerne opp fra skogen og fyrte løs med geværene sine. De to østerdølene la på sprang inn i skogen, men Mikkel var truffet og ropte til sin nevø at han ikke kunne springe lenger. Nesten med det samme ble han truffet igjen og drept. Kulene hvinte rundt Anders. En kule gjennomboret hatten hans, en annen streifet hodebunnen. Den vettskremte gutten snublet og ble liggende med ansiktet mot bakken. En av indianerne kom til, stakk en kniv i siden på gutten og vred om. Anders besvimte og indianerne forsvant i den tro at han var død.
Da Anders våknet var indianerne borte. Tross knivsåret klarte han å kare seg tilbake til familiegården, som var forlatt og ødelagt. Han orket ikke å gå lenger og la seg i en krybbe i stallen. Her ble han funnet noen dager senere av soldater som var ankommet dalen. Anders ble ført til Etherville, hvor han fikk doktorhjelp. De andre som hadde overlevd berget seg unna indianerne ved å flykte sørover. Dagen etter, mandagen, er det helt stille i Des Moinesdalen. Hele formiddagen gikk uten at folkene i Ole Estensens hus så en eneste indianer. Men stillheten skulle ikke vare.
Midt på dagen satt Ole på dørstokken da hunden begynte å gjø «saa ualmindelig». Estensen reiste seg og fikk straks øye på «fem av de røde ganske nær huset». Han sprang inn i huset og hentet geværet, men oppdaget at datteren Ingeborg og naboens sønn Martin sto utenfor huset. – Jeg forlot geværet for at redde dem, og det lykkedes, skrev han senere. Han stengte så døren og grep geværet. Rett etterpå åpnet siouxene ild, og i over to timer fyrte de løs mot husets vinduer. Kulene hvinte rundt ørene på familiene, og flisene føk fra veggene hvor kulene slo inn.
– En kule gik en kort tomme over mitt hoved, fortalte tynsetingen. Karene i huset besvarte siouxenes ild så godt de kunne, og de holdt nøye vakt i tilfelle indianerne skulle storme huset. Estensen skrev senere at «Efter at de begynte aa skyde, saa var det som al skræk var borte» og «jeg tror at de skulde blevet blege føer de havde kommet på indsiden, for vi havede vaaben nok». Siouxene ga etterhvert opp og forsvant. Estensen og de andre kunne puste lettet ut, og få av de andre nybyggerne hadde sluppet så billig unna indianerangrepene. De fant det likevel best å holde seg i ro, da de ikke visste om indianerne ville komme tilbake. Dagen etter ankom en avdeling soldater og hjalp dem med å komme seg i sikkerhet, med familien, eiendeler og buskap intakt.
Over 800 nybyggere og andre hvite ble drept i løpet av denne første uka av indianeropprørene. Indianerkrigene varte i mange år etter dette, men allerede året etter disse hendelsene var mange av nybyggerne tilbake i de sentrale områdene i Minnesota. Indianerne møtte stor motstand på mange fronter, og Minnesota ble raskt omskapt til jordbruksområde, av de tidlige bosetterne og stadig nye bureisere.
Kilde: Krigen mot siouxene, nordmenn mot indianere 1862- 1863. Av Karl Jakob Skarstein. Isbn: 82-430-0344-4. Martin Ulvestads bok «Nordmændene i Amerika» utgitt i 1907, www.astrimyastri.com, http://freepages.genealogy.rootsweb.com /~maggiebakke/minnesota.htm
