Tone Rygg. Foto: Svend Agne Strømmevold

Røros er finest når det er huggubuver

Museumsdirektør, Tone Rygg, synes Røros er finest når det er huggubuver, og mener at det er en fallgruve for museer å bare jobbe med fortiden.

Tone Rygg er fra Voss og er utdannet historiker. Nå arbeider hun som museumsdirektør ved Rørosmuseet, hvor hun har jobbet i ulike stillinger i 22 år.  

Om sommeren går Tone mye tur med hunden, og liker seg godt til fjells. Da blir det noen vestlandsturer hvor hun liker å oppsøke et litt brattere landskap.

– Det beste er når det er varmt og godt i været og man kan sette seg med kaffekoppen og nyte temperaturen. Det har det kanskje ikke vært så mye av nå i sommer da men, ler Tone, men det er det aller beste, og da spiller det lite rolle hvor du er, så du kan like gjerne være hjemme som i syden.

Huggubuver

Selv om Tone trives godt i sola på sommeren, tar det ikke langt tid før hun også trekker fram vinteren på Røros

– Det aller fineste er i januar når det er huggubuver, sier Tone, – Det er det jeg liker aller best. Det er mye finere enn vår og sommer på Røros, for på sommeren er det veldig mange steder som er fine. Når det er skikkelig ruskevær på Røros, og du ikke er avhengig av å måke fram bilen, det synes jeg er godt.

– Du har vært her i 20 år, føler du deg som en rørosing etterhvert?

– Nå har jeg unger som er oppvokst her, men en vossing blir aldri noe annet. Det er med vossinger som med rørosinger, rørosinger blir aldri noe annet enn rørosinger, og vossinger blir aldri noe annet enn vossinger, ler Tone, – men jeg føler meg ganske hjemme på Røros, det gjør jeg. Det er mange trivelige folk, og det er en plass hvor det skjer masse. 

– Det er klart at å jobbe på et museum på Røros er ganske spesielt. Det er spesielt med Røros at det historiske er så aktuelt i alt som skjer, og det betyr også at museet ofte er med og bidrar i dokumentasjonsarbeidet eller får noen andre oppdrag, og det tror jeg ikke du finner på alle typer museum av denne størrelsen her i alle fall, sier Tone.

Historien i samtiden

– Med utstillingene Hvem eier historien og Blanke ark samspiller historien med samtiden. Kan du si litt om tanken bak det?

– Jeg synes det er kjempeviktig at museene er med i samtiden, og at vi bruker historien eller mangelen på historie til å belyse aktuelle tema i samtiden. Det er kanskje noe av det som trigger meg mest som historiker, sier Tone, og forklarer, – Det er når historien har relevans. De utstillingene er veldig forskjellige i så måte, for Hvem eier historien handler om en historieomskrivning vil jeg nesten påstå, i forhold til den samiske historien, og det er en diskusjon som pågår. Det er sjelden at historien er så aktuell, som i forhold til den samiske historien, fastslår Tone.

– Når det gjelder Blanke ark så handler det om en historie som etter alle antagelser må ha funnes. Det er ingen grunn til at vi ikke har hatt homofili i all tid, men den historiske dokumentasjonen finnes knapt. Noen klarer å lete fram dokumentasjon, men vi har ikke noenting i vår samling eller vårt arkiv som forteller noe om den delen av historien. Om vi noen gang klarer å få så mye historisk dokumentasjon skal vi kanskje ikke ha så veldig stort håp om, men da er det i alle fall viktig at vi begynner å dokumentere nå.

– Så arbeidet med historien handler også om å dokumentere samtiden?

– I aller høyeste grad, og det er kanskje noe av det viktigste vi gjør. Og det er en fallgruve ved et museum og, at det er veldig lett å bli sittende og jobbe med eldre dokumentasjon – og det skal vi jo -, men vi må ikke glemme at vi har en samtid som og skal dokumenteres. vi må ikke risikere at vi i framtida sitter med store gap fordi vi glemmer samtida, sier Tone.