Leserinnlegg av Oline Kurås og Inga Dahlen Konow
Etter å ha lest anbefalingene fra kommunedirektøren om nedleggelse av oppvekstsenteret i Brekken og skolen på Glåmos, sitter vi igjen med en følelse av fortvilelse. Som unge voksne som drømmer om å kunne flytte hjem etter endt utdanning, er det både vanskelig og vondt at kommunestyret i høst igjen skal ta stilling til om skolene skal bestå. Grendaskolene i Brekken og på Glåmos er hele grunnlaget for at distriktssamfunnene i Røros kommunes skal bestå, og det er vanskelig å skulle akseptere at kommunen kanskje ikke prioriterer å beholde disse samfunnene. For mange av oss føles det ikke som et alternativ å flytte inn til Røros sentrum, men det er heller ikke aktuelt å etablere seg på en plass hvor dine egne barn med sikkerhet må bruke to timer av dagen på reise til og fra skolen.
Man kan ikke drive skole hvor det ikke finnes elever. Det er et reelt problem at elevtallet synker, ikke bare på grendaskolene i Brekken og på Glåmos, men også elevtallet på Røros. Det er derfor merkelig om kommunen satser på å legge ned istedenfor å tilrettelegge for tilflytting. Dette handler ikke kun om et synkende elevtall, men også hvordan kommunen har håndtert dette. Selv om bygdene også må hjelpe til og dra lasset, virker det ikke som om kommunen har gjort en reell innsats i å motvirke denne trenden. Tilflytting til grendene kan i stor grad påvirkes av valgt strategi og politiske vedtak, og vi håper Røros kommune kan gi grendene den forutsigbarheten som kreves for å få folk til å flytte hit.
Uansett hvor stor tro man har på samholdet og stå-på-viljen til oss på bygda, så er det naivt og urealistisk å se for seg at bygdene kommer til å bestå hvis skolene legges ned. Det virker som Røros kommune i stor grad de siste tiårene har unnlatt å prioritere Brekken og Glåmos. Ikke bare når det gjelder økonomi, men i saker som å regulere tomter, overholde boplikten, legge til rette for næringsliv og den overhengende «trusselen» om nedleggelse av skoler. Det legges ikke til rette eller oppmuntrer til tilflytting ved å legge ned skolene.
Vi opplevde å miste ungdomsskolen i den perioden hvor vi selv gikk på eller skulle begynne på ungdomsskolen. Som tenåring er for mange denne overgangen grei. Selv med lange dager, var det spennende å komme inn i et større miljø og å få møte nye medelever. Likevel setter vi enormt stor pris på de årene vi hadde i Brekken. Det var ei lærerik og givende tid med tverrfaglige prosjekter og lærere som ga oss et godt utgangspunkt for utdanningen videre. Et lite skolemiljø hvor man omgås elever i ulike aldre, hvor man kan ha prosjekter på kryss av klassetrinn og hvor man ikke forsvinner i mengden, har mange fordeler. I små bygdesamfunn opplever man et fellesskap på tvers av alle aldre, og man opplever mestring ved å kunne bidra som fotballtrener, speiderleder eller skitrener i ung alder.
Vi håper at Røros kommune velger å opprettholde et attraktivt tilbud for alle oss som ønsker å flytte hjem til bygda vår. Som en liten fjellkommune, bør Røros ha alt å tjene på å ikke fremskynde sentraliseringa. Vi ønsker å flytte hjem til en kommune som satser på distriktene og som ønsker å opprettholde det tilbudet grendene rundt Aursunden byr på. En kommune som oppmuntrer og heier på tilflytting.
Folkemøtet i Brekken ga oss troen på at vi kan få til et godt samarbeid mellom kommunen og bygdene. Dette er et problem som krever innsats fra alle parter, og vi har troen på at folket i Brekken ønsker å gjøre sin del!
Hilsen to som drømmer om å få flytte hjem, og som håper av hele sitt hjerte at de får muligheten til det.
Oline Kurås og Inga Dahlen Konow
