Vi må slutte å bruke naturen som et kredittkort uten grense.
Av statssekretær Ragnhild Sjoner Syrstad i Klima- og miljødepartementet
Kjenner du til følelsen av å dra på ferie, unne deg litt ekstra og la kredittkortet gå varmt? Den siste deilige middagen. Bare en liten ekstra suvenir. Gøy så lenge det varte, men så kommer den litt ugne følelsen krypende på hjemveien. Forbruket var ikke bærekraftig.
Men så er systemet så viselig innrettet at hvor lite bærekraftig forbruket var blir høyst synlig på fakturaen som kommer i posten. Du må gjøre opp for deg.
Mange av oss sitter med den samme ugne følelsen når det kommer til forbruk av natur. Med god grunn. Vi bruker den opp i stort tempo, men overforbruket blir aldri synlig på noen faktura. Det må det bli en slutt på. Vi må vite hva vårt naturforbruk koster oss.
I en fersk rapport fra Miljødirektoratet beregnes det at bygging på ubebygde arealer fører til klimagassutslipp på om lag 2,1 millioner tonn hvert år. Det tilsier at måten vi i dag innretter utbygging av nytt areal til bolig, vei og andre samfunnsnyttige formål er mangelfull. Markedsprisen på arealet hadde nok vært høyere dersom verdien av naturens verdifulle tjenester hadde vært inkludert på en tilstrekkelig måte.
Menneskeheten er avhengig av naturen. Den forsyner oss med livsnødvendig vann, mat og mineraler. Den gir oss glede gjennomopplevelser, friluftsliv og rekreasjon. Den er nyttig, fordi den tar opp og lagrer CO2, kjøler ned byer med sine grønne og blå arealer og reduserer støy. Lista er lang.
Hva disse godene og tjenestene er verdt kan tallfestes. Konsulenthuset Menon Economics beregnet i 2017 lagerverdien av CO2 i de norske myrene alene, til å være i størrelsesorden 2000 milliarder kroner. For å sette det i kontekst – om lag en femtedel av oljefondet. Og da snakker vi om ett gode fra kun én type natur!
Problemet er at vi forbruker naturen uten å ta hensyn til at vi svekker og ødelegger godene den tilbyr oss. Hadde bare naturen oppført seg som en bedriftseier, ville den rettmessig tatt betalt for alle disse godene. Naturen tar seg ikke betalt i ordinær forstand, men har begynt å kreve sitt i retur. Mer flom, tørke og ekstremvær er den verste formen for faktura vi kan tenke oss.
Kraftig nedbygging av natur svekker naturens evne til å til å håndtere klimaendringene, regulere vannmengde, temperatur med mer. Nedbyggingen bidrar ikke bare til naturkrise, men forsterker rett og slett klimakrisa.
Vi mennesker, som også er en del av naturen, bør klare bedre enn som så. Vi må begynne å spille på lag med naturen.
Et naturlig sted å starte er å vite hvor mye natur vi allerede har og hvor mye vi mister. Hvor mye skog, hav, kyst, elver og innsjøer forringes? Eller våtmark? Hvordan kan vi bruke naturen smartere og mer effektivt, med mindre tap?
Et naturregnskap skal hjelpe oss i å finne svaret på det. Vi har for dårlig kunnskap om hva slags natur vi har i Norge, og hvordan situasjonen forandrer seg. Med tydelig kjennskap til hvilke verdier vi mister når natur går tapt kan vi begrense de negative konsekvensene av nedbygging av naturen. FN har nylig utviklet prinsipper for nasjonale naturregnskap, med solide og standardiserte metoder for å beskrive naturens omfang og tilstand, og internasjonalt anerkjente prinsipper for verdsetting av natur der dette er mulig.
Dette er nybrottsarbeid. Noen land har tatt andre initiativ. Storbritannia har laget et naturkapitalregnskap. På det nasjonale statistikkbyråets hjemmeside kan vi lese hva Storbritannias naturkapital består av, og at totalverdien er anslått å være større enn det norske oljefondet. Også norsk natur er verdifull. Vi burde visst nøyaktig hvor verdifull.
FNs sjeføkonom Elliot Harris har sagt det så fint: «Det vi måler, verdsetter vi, og det vi verdsetter, tar vi vare på». Det er akkurat det som er Støre- regjeringens mål også. Å verdsette naturen, for å ta vare på den.
