Milevis med majestetisk, urørt natur er noe av det Lars Wiggen setter pris på med Svalbard, men også likhetene mellom Longyearbyen og Røros.
Lars Wiggen er født og oppvokst på Røros og jobber nå som maskinist på Longyear Energiverk, Norges eneste kullkraftverk i drift.
– Det er enkelte ganger, i den mørkeste mørketida, at jeg sitter og spekulerer på hvorfor i all verdens land og rike jeg har bosatt meg på denne forblåste holmen oppå her, sier Lars.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Veien til Longyearbyen
Lars hadde en onkel som jobbet på Svalbard som hadde fortalt han at dersom Lars fikk muligheten til å reise til Svalbard og jobbe, så måtte han ikke nøle.
– Onkelen min var der i forbindelse med jobben og jeg husker at han sa til meg en gang at hvis jeg noen gang fikk muligheten til å dra til Svalbard å jobbe, så er det bare å gjøre det, forteller Lars.
– Og det har jeg hatt i bakhodet siden 90-tallet en gang. Flere år senere, mens jeg jobbet på Color Magic, satt jeg og så på jobbannonser, og da fant jeg en annonse i Svea, og der trengte de maskinist. Da tenkte jeg at jeg skulle søke der, men tilfeldighetene ville det sånn at en jeg hadde vært i militæret med jobbet på Svalbard, forteller Wiggen.
Ut fra bobla
Før Lars kom til Svalbard hadde han vært flere år til sjøs, men det tok lang tid å innse at det faktisk var mulig å reise ut og gjøre noe annet enn det man kjente til fra før.
– Ja, for du vet jo hvordan det er på Røros. Du kjenner jo det du kjenner, og du tror det finnes to biltyper i hele verden, og det er Ford og Toyota, og en to-tre hundetyper som du har sett i den lille bobla du har på Røros.
– Det var et stort steg å ta turen ut fra bobla. for du trodde jo at du hadde det så forferdelig oppå her etter hvert, men jeg måtte reise ut for å finne ut hvor bra det egentlig var på Røros, sier Lars.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Hyttklokka på Svalbard
Da han flyttet til Svalbard, ble han først og fremst overrasket over hvor mye det lignet på Røros.
– Longyearbyen og Røros kan sammenlignes på mange måter. Jeg er ikke den første rørosingen som er der og jeg vil heller ikke være den siste. Jeg tror vi er fem-seks rørosinger i Longyearbyen nå. Husene ligner også, for det er forskjellige farger på husene i gatene. Gruvedrifta ligner, og hyttklokka, det står en modell av hyttklokka på Svalbard. Når jeg kom til Longyearbyen første gang, så tenkte jeg at det ikke var så stor forskjell.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Lars forteller at arbeidsdagen til en maskinist ved energiverket går mye ut på å sitte foran en vegg med skjermer og overvåke trykk, temperaturer, verdier og trender. Ved siden av jobben er han glad i å gå turer med hunden
– Jeg har en hund som hjelper meg å følge klokka. Jeg går turer hver morgen, ettermiddag og kveld, og i mørketida, så er det eneste som skiller dag og natt digitalklokka. Da er det greit å ha en som faktisk er avhengig av deg, for det er fort gjort å bare gro fast i sofaen. Vi har pleid å trene på hobbybasis i lokallaget for Norske Redningshunder, sier Lars.
Ellers forteller Lars at det er enkelt å komme i kontakt med folk i Longyearbyen.
– Det som er fint oppå der er at alle som er der har vært ny en gang, og da er det lett for dem som bor fast der å inkludere folk. Du blir veldig fort inkludert i ting der, forklarer Wiggen.
