Rolf Ericson har slått seg ned midt i verdensarven, og har nå bodd tre år i sitt hus nedenfor kirka i Kjerkgata.
– Jeg fikk lyst på gården her med en gang jeg hørte at den muligens skulle selges, og det har jeg ikke angret på, sier Rolf.
Veien mot moderne standard
Før han flyttet til gata, bodde Rolf tre kilometer fra sentrum, og forteller at han er fornøyd med bo i gata og ha alt rundt seg. Men det var en liten prosess før han fikk pusset opp slik at huset fikk en moderne standard.
– Det var et omfattende arbeid, for huset var ganske slitent. Det var kaldt, trekkfullt og ikke sånn som jeg ville ha det i det hele tatt, forklarer Rolf.
– I oppussingsperioden har jeg vært aktiv nesten hele døgnet. Jeg fikk veldig fort en formening om hvordan jeg ønsket å ha det. Nå har jeg fått laget moderne kjøkken og fine bad og romslige rom, forklarer Ericson, og sier at det å restaurere et gammelt hus er mye mer arbeid enn man skulle tro, – Det var litt av en fart på bygginga. Vi var seks mann i fire måneder som klarte å gjøre ferdig hele huset. Det er nesten ikke så jeg hadde trodd vi skulle klare det, sier Rolf.
Kostbart å bo i verdensarven
Ericson forteller at det var mye som måtte gjøres, blant annet var huset delt opp i mange små rom, mens Rolf ville ha det mer åpent og romslig.
– Jeg liker at det er åpent, så vi fjernet mange av veggene, sier Rolf.
Rolf forklarer at det det var mye som måtte gjøres med gården da han kjøpte det, og at han fikk et fint samarbeid med kulturminneforvalteren. Til oppusingen fikk han støtte både fra forvalteren og Kulturminnefondet.
– Det var kaldt og mye som var pill råttent, og badet var nesten bevaringsverdig, sier Ericson, og forteller at byantikvaren hadde bemerket at han kun hadde sett ett bad som hadde dårligere standard i Røros sentrum.
– Det ble et kostbart prosjekt, for skal du bo i verdensarven så må du ta hensyn, og det er fordyrende, fastslår Ericson.
Må prøve å bevare mest mulig
Rolf har funnet seg godt til rette i gata, og sier at han stortrives i huset. Ericson er glad i gamle hus, og interessert i historie og verdensarv, noe som gjorde det ekstra interessant å sette i stand med restaureringen av den gamle gården.
– Jeg er veldig interessert i gamle bygninger, og jeg vil gjerne at det skal være så ekte som mulig, men det må også følge dagens krav til standard, for folk vil ikke bo dårlig, sier Ericson.
Videre forklarer han at vi må sette pris på sentrum, og det spesielle gatebildet vi har på Røros.
– Vi snakker om at det er urolig i gata, men det er jo egentlig en sjarm som de fleste misunner oss. Det er flott å bo i verdensarven og samtidig oppleve folkeliv. Det må vi sette pris på, og prøve å bevare best mulig.