Sammen med en av Europas fremste astrologer fikk en ung rørosing bidra til å bestemme størrelsen på vårt solsystem. Les første del av en utrolig og grensesprengende opplevelse få forunt den gang, like så godt som i dag.
Året er 1768, høsten har slått inn og ei sjekte sliter seg nordover i uværet. Snøen farger dekket kvitt og mannskapet slet med å holde båten isfri. Seilene og tauverket rimet ned og frøs til og vannet i tønnene frøs til is. Kursen var satt mot Vardøhus festning, og ombord var 12 mann og en hund, med pater Maximillan Hell (1720-1792) i spissen.
I opplysningstidens ånd
Historien starter noen år tidligere, i helt andre temperaturer og på andre breddegrader. I september 1767 ble den ungarske jesuittpateren og keiserlige astronomen Maximilian Hell kontaktet i Wien av den danske kongelige sendemannen Graf Bachoff von Echt. Maximilian hadde siden 1755 drevet det keiserlige observatorium ved universitetet i Wien. Forespørselen var om han ville reise til Vardøhus festning for å gjøre observasjoner når Venus passerte solen året etter. I Vardø ville forholdene være de aller beste, og ved bruk av Kepplers tredje lov kunne man med gode observasjoner beregne planetenes avstand til solen, og dermed solsystemets størrelse. En skjellsettende utvikling i vår viten om solsystemet, og langt og viktig steg i den vitenskaplige revolusjonen som foregikk Europa rundt.
En unik mulighet
Den danske staten skulle betale alle omkostninger, og pateren, som til daglig arbeidet ved observatoriet i Wien, var snar til å takke ja. Med keiserinne Maria Teresia og pave Klemens XIII ble det klart at Maximilian skulle reise nordover.
Jesuittene hadde riktignok ingen adgang til det protestantiske tvillingriket Danmark-Norge: Munke, Jesuviter og dislige Papistiske Geistlige Personer maa under deris Livs Fortabelse ikke her i Kongens Riger og Lande lade sig finde, eller opholde. En kongelig invitasjon fra Christian VII åpnet alle dører, og kanskje var det både den unike muligheten og det unike reisemålet som fristen Maximilian.
Dette var også en sjanse man fikk en gang i livet, da Venuspassasjen oppstår en gang i
århundret, med åtte års mellomrom. Passasjen i 1761 hadde ikke gitt forventet resultat, og muligheten i Vardø var den siste for denne generasjonen vitenskapsmenn.
Strabasiøs reise til Trondheim
Maximilian og hans kollega pater Johan Sainovic brukte høsten 1767 og våren 1768 til forberedelser, og la i vei på en strevsom reise nordover den 28. april. Strekningen WienTrondheim tok på denne tiden mange uker å tilbakelegge. De nådde København etter en lang reise og hvilte der i tre uker.
Planen var å reise landeveien til Trondheim denne sommeren, og overvintre i
handelsmetropolen i Trøndelag, for å reise nordover neste vår. De to kollegene hadde en fascinerende med strabasiøs reise gjennom landet, og ankom Trondheim 30. juli.
Biskopen snur
I Trondheim var ikke biskop Gunnerus å treffe. Han hadde regnet med at det noble besøket skulle overvintre, og var derfor på visitasreise. Men Maximilan hadde nok falt i andre tanker etter den lange og slitsomme reisen. Hva om vårens reise ble like strevsom og de ikke nådde fram i tide. Det ville bli en gedigen skuffelse og et nederlag både faglig og personlig. Biskopen måtte derfor avbryte reisen og vende tilbake til Trondheim.
Biskop Johan Ernst Gunnerus var en sentral mann i Trondheim og Norge på denne tiden, både vitenskaplig, geistlig og samfunnsmessig. Han ble biskop i 1758, og opprettet i 1760 det Trondhiemske selskap, et vitenskaplig selskap som ble forløperen til den mer berømte ”Det Kongelige Norske Vitenskapers selskap”, som ble offisielt stiftet i 1767, sammen med Peter Frederik Suhm og Gerhard Schøning.
Fortsettelse følger…..
Kilder: Forskningspolitikk nr. 2/2002, Historien om Europa, bind 2 av Karsten Alnæs,
www.arkivverket.no, www.wikipedia.org
