Før var det avgjørende hvilken bydel du kom fra og hvilken side av Hyttelva du bodde på. Kom du fra gate-sida var du hitabekking og kom du fra den andre sida var du bortabekking.
Vi har samlet historier fra en tid hvor oppveksten var mindre foreldrestyrt, da bydelen du vokste opp i hadde alt å si. En tid da du helst ikke skulle ferdes alene over Hyttelva, eller til en bydel du ikke selv kom fra. En tid hvor det foregikk organiserte gatekamper mellom bydelsgjenger.
Stammefeider og bydelstilhørighet
Noen mener at stridighetene mellom bekkingan stammer fra de årlige fotballkampene som ble arrangert på 50-tallet, hvor det var ett lag fra hver side av elva. Andre mener at det ikke hadde noe med fotball å gjøre i det hele tatt, selv om flere innrømmer at de mer enn villig lot seg rekruttere til idretten for å fortsette feidene mot bydelsfiendene sine der.
Hitabekking Terje Elven husker at bydelene var strengt inndelt som små lokalsamfunn. Det var egne matbutikker på Haugan, Stormoen og Flanderborg, og gjengene holdt seg som regel til hver sine nabolag.
Elven husker også stammekrigene mellom nabolagene, selv om han var for ung til å ha vært med på det selv, men forteller at de var preget av gatekampene i oppveksten.
– Det var ikke så mange gatekamper, men det ble jo organisert noen ganger og da var det knallharde kår. Gatekampene var alvorlige. Der slo de folk til blods. Det var krig, og ikke noe sånn lekeslåssing, forteller Terje.
– Faren min, som er født i 1920, har fortalt at da han var ung fikk gataingan, hagaingan og stormoingan fritt leide på Haugan bare én kveld i året, og det var julaften, da de skulle til kirka. Alle de andre dagene ble de tatt til fange hvis de beveget seg inn på Haugan. Så var det oppi Sjøbakken-området at de hadde vanvittig med sånne snøfengsel hvor fangene ble plassert, også hadde de vakter, sier han.
Artikkelen fortsetter under bildet.
– Jeg visste ikke engang hva stormoinger var
Tor Aunmo er stolt bortabekking og nerhagaing og kan godt huske flere bydelskriger og stammefeider fra oppveksten på 60-tallet.
– Det var kamper både på Skansen og Ulvstugguhaugen. Det ble ofte avtalt at vi skulle slåss på den og den dagen. Jeg var ikke gammel nok til at jeg var med og planlegge det, men jeg var jo med som kriger. Under noen stammefeider ble vi faktisk utstyrt med køller og utstyr på Flanderborg og så gikk vi til krig mot bortabekkingan. Og det var ordentlig slagsmål altså. Det var ikke noe kjære mor der, forteller Aunmo.
– Det følger deg gjennom livet om du er hitabekking eller bortabekking, og jeg bærer det med stolthet. Det er borte alt det her nå, ungdommen vet ikke hva det er for noe, forteller han.
På den tiden var det ikke uvanlig å holde seg til sin egen stamme og ha mindre kjennskap til de andre nabolagene. Som både bortabekking og nerhagaing hadde Tor flere bydelsfiender å passe seg for, og husker at de måtte trå varsomt når de skulle utenfor sitt eget territorium.
– Vi måtte jo passe oss hvis vi bevegde oss på Øverhaga-området, da måtte du helst være to, for det var fort gjort at du kunne få juling. Jeg visste ikke engang hva stormoinger var før jeg begynte på skolen, jeg hadde bare hørt om dem. Det var jo en egen stamme det og, forteller han og fortsetter.
– Jeg husker første gangen jeg var i gata. Vi sykla en gjeng til Flanderborg, og der stoppa vi og kikka oppover gata. Derfra sykla vi videre til gata, men da turte vi ikke mer, så da snudde vi, humrer krigeren fra Nerhagaen.
Hagleskudd og luftgevær
Arne Carlsen bodde på Fladerborg og var bortabekking. Carlsen forteller at det ikke var så ofte det var kamper, men det hendte seg at noen planla at det skulle foregå noe, så da samlet de seg, mannet seg opp og tok seg over elva.
– Det var såpass ille at når vi var en seks-sju år så turte vi ikke å gå over brua nei. Jeg var mye involvert i det i den tida der, og vi hadde flere slagsmål. Slegghaugan var jo en yndet plass å slåss, og oppå Røsteplassen. Det var ramme alvor, og det var jo faktisk så blodet rant noen ganger også. Jeg husker at vi bortabekkingan gikk sammen og skulle ta hitabekkingan, og da var vi over 30 og dem var sju, så det var et rått parti. Dem sprang inn i et hus og låste døra, men den fauk nå opp ja. Vi fikk no ti’æm te slutt, skryter Carlsen.
– Også hadde vi jo kamper med hagaingan og vi da, og havna som regel midt i skuddlinjen. Det hendte seg at vi ble enig med hagaingan, og da skulle vi ta gaterampen, sier han.
Arne innrømmer at det kan ha gått litt langt noen ganger, og han kan også huske at det har blitt avfyrt hagleskudd i forbindelse med gatekampene, men vanligvis var det andre våpen man måtte passe seg for.
– Hvis vi prøvde å sykle ut på Stormoen for eksempel, det var jo et vågestykke for da fikk du som regel ei luftgeværkule i baken, humrer bortabekkingen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
RMUB.252063
Krigsforberedelser og lojale undersåtter
Stormoing og hitabekking Per Arne Gjelsvik forteller at stridighetene mellom bydelene ga seg utslag i fotballkamper, men også i kriger og stammefeider. Gjelsvik var del av en gjeng på cirka 15 stormoinger, og de hadde gataingan som sine bitreste fiender.
– Det handlet ikke så mye om bortabekkinga eller hitabekkinga, men mer om gatainga, stormoinga, hagainga og haugainga. Det var det som var oppdelinga først og fremst.
Gjengene var tett koblet sammen, og det var stor lojalitet innenfor gjengen på Stormoen. Det var de som var en to-tre år eldre enn meg som var lederne, men vi var lojale undersåtter, ler stormoingen.
Per Arne husker spesielt ett slag som skjedde rundt 1968, som kan ha vært inspirert av 68-ernes gatekamper i Paris.
– Slaget var planlagt lenge og vi brukte god tid på å forberede oss, blant annet med produksjon av våpen. Vi hadde en klar strategi: I krig handlet det om å være på offensiven og angripe, ikke vente på å bli tatt. Det store slaget sto rundt en gård i gata. Inne i gården hadde gataingan samla seg, og vi som sto utafor og lempa store steiner over gjerdet. Etter slaget var det flere som blødde, halta og fikk blåmerker. Til slutt ble noen av de eldre guttene til og med taua inn av politiet. I ettertid har jeg forstått at dette var alvorlige greier ja, nærmest ren voldsutøvelse med spett og spade, forteller Per Arne.
En gang hitabekking, alltid hitabekking
Stormoing og hitabekking Jon Høsøien husker at det var de som var eldre enn han som var mest opptatt av hitabekkinga og bortabekkinga, men selv har han fortsatt et klart minne fra den første gangen han var på besøk hos en bortabekking.
Jon hadde en eldre bror som var fryktelig opptatt av inndelingen, og som for bare noen år siden bebreidet Jon for å ha flyttet til feil side av elva.
– Så sent som sju-åtte år siden så flytta vi til et hus på Øya, og da ble broren min helt fra seg – Hva er det du tenker på? Bortabekking? Han kunne aldri tenke seg å være bortabekking, og at jeg da som var broren hans hadde funnet på noe sånt, det følte han var fælt, ja. Det er ikke mange årene siden, forteller hitabekking Jon Høsøien.
