Historiske utsnitt i miniatyr

Da Rørosmuseet åpnet på Malmplassen i 1988, sto Sverre Ødegaards modellutstilling ferdig. Den unike utstillingen i Smelthytta har vekket begeistring blant turister og lokalbefolkning i snart 35 år.

Utstillingen, er kjent for sin usedvanlige formidlingskvalitet, og er et landskap av detaljerte, bevegelige modeller som illustrerer Kobberverkets historie og kobberproduksjon i perioden 1650 til 1890-tallet. De livaktige modellene er bygget i 1:10 målestokk, med mekanikk, elektronikk, vann og lyseffekter, og gir et umiddelbart og presist bilde av teknologi, bygninger og gruvedrift.

Et museum større enn seg selv
Mannen bak utstillingen var Sverre Ødegaard. Ødegaard var en museums- og kulturvernarbeider som jobbet som bestyrer og fagkonsulent ved Rørosmuseet i perioden modellene ble laget. Det var flere involverte i byggingen av utstillingen, men Ødegaard sto for planleggingen, konstruksjonene, tegningene og forarbeidet.

I et NRK-program fra 1991, “Et museum større enn seg selv”, snakker Sverre om utstillingen.

– Utstillingene skal gi en samlet oversikt over kulturutviklingen i Rørosdistriktet. Naturgrunnlaget er ganske vesentlig å ha med seg i denne sammenhengen. Videre blir de forskjellige kulturminnene som vi finner omkring i traktene, satt inn i en sammenheng i utstillingene, forklarte Ødegaard.

Inntil slutten av 80-tallet holdt Rørosmuseet til i stenhuset ved Doktortjønna. Smelthytta på Malmplassen brant ned på 70-tallet, og årevis med innsats fra Ødegaard, og Knut R. Strøm, som var formann i Røros museums- og historielag og styreleder ved Rørosmuseet, sørget for at Smelthytta ble gjenoppbygget og det nye museet ble lagt dit. Når museet åpnet i 1988, var modellutstillingen akkurat ferdig, og den dag i dag står den uforandret som en permanent utstilling i første etasje i Smelthytta.

Arbeidet bak
Utstillingslandskapet inneholder vassfelt, hestevandringer, pumpeinnretninger til gruvene, blåsemaskiner, smelteovner, malmsleder med kjøreokser, hester og modeller av folk.

Arbeidet med utstillingen var en tidkrevende prosess. For å samle inn kunnskap om hvordan de ulike innretningene har fungert, måtte Ødegaard grave i arbeidstegninger, gamle plansjeverk, gruvekart, lærebøker og andre historiske dokumenter.

Rådgiver ved Kulturhistorisk avdeling, Rørosmuseet, Torill Ormhaug satt i styret i Røros museum- og historielag den gangen utstillingen ble laget, og forteller at det var et nitidig bakgrunnsarbeid som måtte gjøres før utstillingen kunne bygges.

– Det som var helt alfa og omega for Sverre var at Kobberverket etterlot seg en fantastisk samling av tekniske tegninger hvor han kunne grave seg fram til alle innretningene og hvordan de var konstruert. Han gikk dypt i verkets tegningsarkiv for å ha noe å tegne etter, forklarer Ormhaug.

Et stramt budsjett gjorde at man under byggingen av utstillingen hentet gamle vaskemaskiner fra avfallsplassen i Kvitsanda, som ble demontert for å benytte noen av delene til maskineriet i modellene. Men allerede før byggingen av modellene ble påbegynt, var det et møysommelig forskningsarbeid som måtte gjøres.

– Folk tenker ikke på det arbeidet som ligger bakenfor. Det krever mye å finne fram opplysningene, og vi må bruke mange kilder for å få et helt bilde, før vi i det hele tatt kan begynne å tenke på å lage en arbeidstegning. Da først kan vi begynne å bygge en modell, sa Ødegaard i “Et museum større enn seg selv”.

Faksimilie. Arbeidets Rett 30. mars 1988.

Et virkelighetsnært språk
Ødegaard mente at utstillingen måtte være en effektiv måte å få formidlet relativt vanskelig tilgjengelige og teknisk kompliserte innretninger og prosesser.

– Skal vi forklare hvordan en heisinnretning fungerer, så er ikke det så forferdelig lett, selv om mekanikken er forholdsvis enkel. Du kan prøve å bruke ord, og du kan prøve å bruke tegning, men likevel så kommer en til kort. Vi fant ut at modeller, som er bygget i en bestemt målestokk, er et språk som vi kommer ganske nære virkeligheten med, sa Ødegaard i “Et museum større enn seg selv”.

Konservator ved Kulturhistorisk avdeling, Rørosmuseet, Erik Roll, tror at modeller er en effektiv og spennende måte å formidle historisk kunnskap på.

– Man kan jo spørre seg om det hadde vært like fascinerende å se det på en digital skjerm i dag som det er å se de fysiske modellene. Det tviler jeg på, sier Roll.

Utstillingen treffer bredt, og både de yngste og de eldste kan la seg fascinere av miniatyrmodellene.

– Under planleggingen så var det mange som sa at vi måtte lage noe spesielt for barn, så de hadde noe å holde på med mens foreldrene gikk på museum. Jeg synes det må være bedre at barn og voksne får gå sammen, sa Ødegaard i programmet “Med Bergstaden i blodet”, som gikk på NRK i 1994.

En såpass omfattende utstilling, med kompliserte innretninger, elektronikk, mekanikk og vann, krever mye vedlikehold.

I 2020 fikk Rørosmuseet en million av Miljødirektoratet til å fornye modellutstillingen. Da begynte blant annet arbeidet med å ta i bruk veggpartiene bak modellene med informasjon om gruvedrifta, noe Ødegaard hadde hatt planer om å få i stand allerede på slutten av 80-tallet.

Arbeidet med å ta i bruk veggpartiene bak modellene er bare noe av det som har blitt gjort for å pusse opp utstillingen, og det er et pågående arbeid med å istandsette og restaurere den.