Tore Østby

Håper bygdeskolene får leve

Leder av Tore Østby

I dag avgjøres det om Glåmos og Brekken skoler skal legges ned, eller om de skal drives videre. Jeg håper at skolene ikke legges ned. Jeg mener ulempene med en nedleggelse er langt større enn fordelene. Jeg mener nedleggelser vil få store negative konsekvenser for hele Røros. Jeg mener også at det økonomiske utbyttet av nedleggelse vil være negativt.

Jeg skulle ønske at alle lokalpolitiske valg kunne tas basert på klarlagte fakta. Slik er det dessverre ikke. Derfor må debatten bli en synseduell. Nå synser jeg på lederplass før politikerne skal stå for synsingen som virkelig betyr noe i kveld. Likevel ønsker jeg å ta utgangspunkt i det grunnlag av fakta, som finnes under, eller bak synsingen. Røros har for få inngyggere til å ha tre skoler, og er for stor til å ha bare en skole. Derfor handler dette om å gjøre den rette feilen. Skal demografi eller geografi vinne.

Brekken skole dagen før skjebnemøtet i kommunestyret. Foto: Tore Østby

Det blir ofte sagt at det finnes en grense, og at man ikke kan ha en skole for en elev. Det er ikke sant. Bor det et barn langt nok unna alle andre skoler, har det barnet likevel krav på et skoletilbud. Den rike nasjonalstaten Norge har en klar plikt til å gi sine barn skole å gå på. Problemet oppstår fordi nasjonalstaten Norge ikke har tilstrekkelig vilje til akseptere hvordan landet vi disponerer ser ut.

Landet er stort og langt, og folk bor der de bor. Da er det ikke godt nok å lage normer for antall barn i en kommune, og si at det skal bestemme hvor mange skoler kommunen skal drive. Det gjør jo ikke Staten heller i klartekst, men pengefordelingen setter premissene. Kommunene kompenseres ikke for avstandene, og merkostnadene med å ha flere skolesteder hensyntas ikke. Dette er en viktig grunn til at administrasjonen i Røros kommune foreslår å legge ned to skoler nå. Pengene strekker ikke til.

Nå ligger det flere ulver i den mosen. Kommunen har i årevis blitt pålagt nye oppgaver, og finansieringen som følger med dekker bare en del av utgiftene. Vi har nå hatt flere gode år for kommunene på grunn av ting kommunene ikke har kontroll over. Røros kommune har egentlig, ut fra forventningene til inntekter, ligget dårlig an hvert eneste år. Nå ser det ut til at disse forventningene slår til. Administrasjonen leter med lys og lykter etter steder å spare, og det enkleste er å legge ned skolene.

Glåmos skole dagen før skjebnemøtet i kommunestyret.
Foto: Tore Østby

Når jeg håper at politikerne stemmer ned forslaget, er det fordi jeg i denne saken ikke har noen tro på at det enkleste er det beste. Jeg tror det motsatte er tilfelle, og nå er jeg i gang med synsingen. Inntektene til kommunen henger sammen med demografi, eller hvor mange innbyggere det bor i kommunen. Flere innbyggere gir større oppgaver for kommunen, men forholdsvis enda større inntekter. Innbyggerne gir ikke kommunen lik inntekt hele livet, og det er avgjørende å ha mange barn som trenger barnehage, og mange unge som trenger skolebarn.

Vi lever i et fritt land. Det er lite som hindrer at en barnefamilie som mister skolen de har kort vei til, flytter til et sted, der de er nærmere en skole. Det er ikke så veldig mange flyttinger som skal til, før det man har spart, er tapt i form av inntekter som uteblir. Noen sier at det ikke er sikkert at noen flytter. Noen sier at de kommer til å flytte om skolen blir lagt ned. Noen sier de vil komme flyttende hit om skolen får leve. Min synsing om dette er at folk kommer til å flytte om skolene blir lagt ned, og jeg er helt overbevist om at det ikke blir noen tilflytting til bygder uten skoler.

En klok mann sa til meg at det aldri er skolenedleggelser som starter nedgang i folketall. Skolenedleggelser kommer alltid som følge av nedgang i folketall. Jeg tenker at han har mye rett i det, men at resonnementet mangler et perspektiv. Jeg er overbevist om at skolenedleggelen forsterker nedgangen, og sementerer situasjonen. Uten skoler kommer det aldri til å bli vekst i hverken Glåmos eller Brekken. Det er det verste som kan skje Røros kommune. Det er nemlig nesten bare i bygdene veksten kan komme.

Røros sentrum er ikke et vanlig sentrum. Her kan det ikke rives og fortettes, og vi kan ikke bygge ned nærområdene. Røros er fredet inn i evigheten, og veldig fredelig kan det bli. Når det ikke er mulig å bygge og bo her, finnes ingen mulighet til vekst. Utenpå all fredningen, har så mange av de som forlot dette fantastiske stedet for å bo andre steder i verden, blokkert bomulighetene her med å tviholde på arven sin. Rammevilkårene er satt.

Røros kommune har en formidabel utfordring i å opprettholde folketallet som det er. Jeg tror nedleggelse av skolene i Glåmos og Brekken vil være med å legge til rette for at Røros blir en fritids og museumsby.

Samtidig har Røros unike muligheter. Rørosbedrifter har utviklet produksjonsmodeller for masseprodusert skreddersøm, som tar verden med storm. Akkurat nå går produksjonen ved Flokk for fullt, og tusenvis av stoler sendes til Asia.

Røros har et veldig sterkt varemerke innen mat. Bak denne matsuksessen står bønder og reineiere. De befinner seg i bygdene, som nå står foran avgrunnen. Det er veldig korttenkt å tro at skolenedleggelse ikke vil ramme disse viktige næringene. Husdyra driver ikke gården helt på egenhånd, og reinene merker og sanker seg ikke selv de heller. Ingen av de to næringene klarer seg uten gode nok rammevilkår for unge drivere som skal stifte familie.

Ei klok dame sa til meg at det er naivt å tro at det er mulig å opprettholde skoler i Glåmos og Brekken. Det er bare et spørsmål om tid, så tvinger nedleggelsene seg fram. Det er kanskje det, men av og til er nettop slik naivitet helt nødvendig. Jeg tror det bor så mye bra kultur, og finnes så mye bra folk i bygdene at det er mulig å reise seg. I dette ligger det en kjensgjerning, som det er veldig viktig å være klar over. Bygda må gjøre jobben selv. Det kommer ingen utenfra og redder bygda.

Om Skolene ikke blir vedtatt nedlagt i dag, er det startskuddet for en stor og krevende jobb i Glåmos og Brekken. Dette handler om skolenes og bygdenes eksistens, og gevinsten ved å lykkes vil være utrolig stor. Da er det greit å huske at alle som har fått til noe tidligere, har fått høre i starten at de er naive. Det kommer nye kompetansekrav om noen år, og de må også oppfylles. Jeg har møtt lærerne i de to skolene, og er overbevist om at det er løsbart. Lærerne må inkluderes i kampen for skolene, og folket må ta godt vare på, og inspirere lærerne. Trengs det flere studiepoeng, så må det studeres. Det kan ikke bli for mye kompetanse og kunnskap.

Til sist vil jeg si noe som jeg mener er viktig. Nå er vi inne i en kamp preget av sterke følelser. I kveld blir det satt et foreløpig punktum for en vond prosess. Da er det veldig viktig å bruke energi på å forstå hverandre, og hverandres motiver. Det er viktig å tenke at selv om alle i et samfunn jobber for det de mener er det beste, jobbes det med forskjellig mål. Noe som er kjempetrist nå, er at mange barn i bygdene føler at de er et problem. Jeg håper alle foreldre til barn i bygdene tar seg tid til å forklare barna at det er de som er løsningen, og det vi trenger er flere av dem. Mor og far sitter med noe av nøkkelen her, og nå er kanskje tiden inne for å «lage en for laget».